I andre episode av webserien Trusehaugen drar Johanne og Ingrid til Finnmark for å utforske ski- og snowboardmulighetene rundt Øksfjord. 

 (Episoden kan sees helt nederst på siden, under saken)

Det er like langt til Øksfjord fra Oslo som det er til Verbier. Men for de som bor lengst nord, er Øksfjord en kortreist skidestinasjon. En eksotisk destinasjon er det uansett, ettersom Finnmarks alper fortsatt er ganske ukjent og urørt terreng for de aller fleste.

Om vi ikke fikk lov til å ta mer enn én flyreise i året her i Norge – kanskje ville en spennende tur for å utforske nytt terreng på ski og snowboard sammen med gode venner være verd å bruke den på?

Eller kanskje det holder å lese reiseskildringen her, og se de fine bildene og filmen. Så kan vi spare flyreisen til en shoppingtur til London eller utdrikningslag i Budapest? (PS: ironi, red. anm.)


Finnmarksalpene: Øksfjord er alt annet enn vidde.

Nytt terreng i Øksfjord

Vi skulle være i området rundt Øksfjord en ukes tid, og hadde fått tips av noen lokale om at februar kunne være en god tid å komme på besøk. Da pleide det som oftest å være god snø der.
 
Kristin Lome og Hanne Kauko ville heldigvis bli med oss på tur, og vi gledet oss til å utforske et område som ingen av oss hadde vært i før. Kristin er en sprek og rå triathlon-truse, og Hanne er en tøff og leken breake- og snowboardtruse, begge med en stor lidenskap for fjell og snø. Så vi var nok en gang heldige som kunne ha med oss så gode turvenner!
 

Kortreist skitur?

Kristin bor i Tromsø og har bare rundt 250 kilometer til Øksfjord. Sammenliknet med for eksempel strekningen Tromsø – Verbier, som er 3600 kilometer, var dette definitivt et kortreist eventyr for henne.
 
Fra Trondheim, der Ingrid og Hanne bor, er det 1500 kilometer til Øksfjord og 2400 kilometer til Verbier. For Johanne i Oslo, er det omtrent like langt til Øksfjord som til Verbier. For de fleste nordmenn er dette derfor langt fra like kortreist som til Oppdal, Romsdalen, Sunnmøre og Stryn – men dit skal vi til gjengjeld i de andre episodene.
 
For oss tre “søringer” ble det til at vi aksepterte en stor post på CO2-regnskapet vårt ved sette oss på flyet denne gangen. Som de fleste andre nordmenn klarer vi ikke å holde oss unna det å fly, men vi forsøker i alle fall å fly mindre, og spare det til de viktigste turene – slik som denne. 
 

Earn your turns: Ingen skiheiser – ingen kamp om pudderet.

 

Vær og forventninger

I det vi satt oss på flyet til Alta, spådde værmeldinga plussgrader og store mengder regn hele uka. Det er jo alltid et ekstra spenningsmoment med dette været. Hvordan kommer det til å bli?

Vi hadde jo alle drømt om pudder og sol. Men etter å ha omstilt forventningene til vær og føre, minnet vi oss selv på hovedessensen med denne serien. Vi skal komme oss ut uavhengig av vær og føre. Og det finnes alltid noe terreng man kan leke seg i så lenge det er snø, ikke sant?

De første dagene regnet det en del. Det var vi egentlig litt glade for, med tanke på et vedvarende svakt lag i fjellet av uvisst omfang. Kanskje tok mildværet knekken på det? Samtidig kunne det samme været forhindre muligheten til å komme seg opp i fjellet på en forsvarlig måte.

MEN, det som er så fint med å dra på tur uten å la værmeldinga legge hovedføringen, er at man av og til (og ganske ofte faktisk) er så heldig at værmeldingen faktisk ikke stemmer. Og plutselig sto vi der mentalt klare for en uke i fjellet med regn og vind, og så i stedet store snøfnugg dale ned fra himmelen. Det ble pudder! 

Store muligheter – så lenge snøforholdene tillater det og skredfaren er tatt med i vurderingene.

 

Skredfare på høyfjellet og pudder i skogen

Vi brukte mye tid de første dagene til å få en oversikt over skredproblematikken. Det var lite observasjoner å hente på internett fra området, og få folk hadde vært mye rundt i fjellet.

Etter noen dager og turer fikk vi et bilde av snødekket, og fant ikke det vedvarende, svake laget som vi hadde fryktet. Fokksnø ga oss for øvrig en utfordring, og brattere nedkjøringer i eksponert terreng ble derfor naturlig nok lagt på hylla.

Men det gjorde ingen ting. Vi hadde nemlig nysnø og det som overrasket oss mest: Den unike skogskjøringen som fins i området.

Trusehaugen Kristin nytter pudderføre i skogen

Kristin nyter pudderføre under tregrensa.

Hver dag la vi egne spor, og så ikke et menneske verken i skogen eller i fjellet. Det var så mye pudder å ta av at vi kunne holdt på i en evighet og fortsatt ikke klart og kjørt opp alt på egenhånd.

Så drømmen om pudder i nord ble faktisk plutselig en virkelighet. Og på siste dag fikk vi til og med sol! 

Trusehaugen Ingrid legger en puddersving

Ingrid nyter at Yr ikke alltid har rett.

Alt i alt ble det, til tross for litt utfordringer i starten med vær og noe skredproblematikk, en veldig fin tur. Det ble mange høydemeter i beina, lekne nedkjøringer i skogen og en avslutning med store svinger i sola fra toppen av fjellet og helt ned til fjorden.
 
I tillegg fikk vi denne gangen prøvd oss ordentlig på hvor mye som faktisk kreves av en når man skal filme alt selv og gjøre dette med fellene som fremkomstmiddel på bare en ukes tid. Så turen gjorde oss mange erfaringer og opplevelser rikere.
 
I tillegg ble vi tatt utrolig godt imot der oppe av alle vi møtte, så vi tar gjerne turen tilbake! Kristin fant også drømmehuset sitt som var til salgs, så hvem vet: Kanskje det er hit man skal flytte?
 
Ingrid og Johanne
Se første episode av Trusehaugen her!