Musiker og moteikon Maya Vik har gjort tidsreiser til sin kunstart. Nå tenker hun fremover mens hun reiser bakover.

Kanskje finnes det en tid for alt. For Maya Vik var tiden inne først i 2011. Hun hadde et tiår bak seg som bassist i Furia, Savoy og Montée. Hun var spellemannsbelønnet. Kåret til norges kuleste og peneste kvinne. Endelig sto hun foran på scenen. Men for hovedpersonen selv, var øyeblikket alt annet enn etterlengtet.

– Jeg hadde gruet meg lenge. Da dagen kom, var det likevel verre enn fryktet. Ikke bare skulle jeg synge, det var også en fotoutstilling der med meg på alle bildene. Jeg drakk meg full før jeg gikk opp på scenen og opptredenen ble deretter.

Lilla regn

Til tross for valget om å bli musiker og oppveksten i vestlandskommunen Os, bare en liten kjøretur unna Norges mest breiale by, var spotlighten aldri noe Maya higet etter.

Multinstrumentalisten med den blonde afroen, som har blitt kalt it-jente til det kjedsommelige, var i sine formative år en innejente.

– Maya satt gjerne inne på rommet med noen få venninner. De drakk te og hørte på musikk. Mye i Madonna og Michael Jackson, men mest Prince, sier den fem år eldre søsteren Line.

– Enten elsker du Prince eller så hater du ham. Og både Maya og jeg elsket ham. Både det musikalske og det visuelle. De høyhælte skoene og sminken. Hele mannen var så mystisk.

Paljetthjertet

80-tallet ble avløst av 90-tallet. Storesøsteren flyttet ut. Hver gang hun var hjemom, så hun CD-samlingen sin krympe samtidig som Mayas este ut.

– CDene jeg kjøpte på 80-tallet, havnet på Mayas rom på 90 tallet. Hun hadde riktignok sin grungeperiode og senere ble det mye rock, men hun sluttet aldri å høre på på 80- talls popfunk.

Storesøsteren rådet likevel Maya til å gripe sjansen da hun ble tilbudt å spille bass i rockebandet Furia. Etterhvert som årene gikk og Maya ble stående bak i bassmørket, følte storesøsteren det var på tide at lillesøsteren stakk hodet frem i lyset og gjorde sin greie.

– Alle bandene hun spilte i var bra og hun fikk være med på mye stort, som da hun turnerte med Lenny Kravitz. Samtidig følte jeg ikke hun var på rett plass.

Kjærligheten til barndomsmusikken og ønsket om å styre dagene mer selv, bidro til at også Maya så for seg en annen musikkhverdag. Det var imidlertid først da hun ble sammen med den produsentkjæresten Øyvind det paljettfargede åttitalshjertet falt inn i den funky rytmen fra barndommen.

– Jeg var mye i studio hans og begynte å leke med stemmen. Å fronte et prosjekt som  soloartist var likevel ikke i tankene mine. Lenge vurderte vi faktisk å gi ut musikken anonymt.

Omsider bestemte hun seg for å bruke navnet sitt, og heller drikke seg full før første solokonsert.

– Jeg husker da jeg våknet morgen etter. Ingen meldinger på telefonen fra venner om at konserten hadde gått bra. Det var helt forferdelig. Senere på dagen kom anmeldelsene og de var positive, heldigvis. Men jeg tenkte alkohol never again, og jeg har nesten ikke drukket siden.

Maya på norsk

Siden førsteutgivelsen Chateau Faux-Coupe  (direkteoversettelse = slott falsk kopp, uttale= shut the fuck up) har Maya bodd i New York og gitt ut to album. Singler med Lindstrøm og Yoguttene har det også blitt. På senhøsten i år kom hun med sin første sang på norsk.

– Å gå solo var et stort steg for meg, men det lærte meg også å si ja til skumle ting som jeg kan få til. Det forsøker jeg å fortsette med.

Hun tenker ikke på Maya Vik-prosjektet som et soloprosjekt.

– Jeg jobber jo ikke alene. Både på scenen og i studio har jeg mange rundt meg. Men det er jo mitt navn da, så det er et veldig personlig prosjekt.

Tidsreiser

Foruten om musikken, har Maya de siste årene frontet diverse kleskolleksjoner, senest for Lindex.

Klesstilen er som musikken preget av tidsreiser med 80-tallet som destinasjon, samt Prince-inspirert gender bending.

– Jeg liker å se ut som jeg høres. Det skal ikke kræsje totalt. I funksjangeren er det tillatt å kle seg med ting som er rart og litt off, som både er maskulint og feminint. Jeg liker ting som skiller seg ut. Veldig få av klærne mine er basisklær. Når jeg skal en tur i butikken og handle på en søndag, så ender jeg gjerne meg å traske i vei med en glitretopp og paljettbukser.

Moteikonet vil ikke være moteriktig, men lar heller ikke tng gå helt over styr den andre veien.

– Det er viktig å ha en feeling på balansepunktet. At det ikke tipper over. Det kan fort bare bli retro og se ut som du kommer rett fra 80 tallet.

Når hun reiser bakover i tid er hun også selektiv med hva hun henter tilbake til nåtiden.

– Selv om mye på 80-tallet var veldig kult, så er også endel 80-tallsklær stygge, de holder jeg meg unna. Også når det kommer til musikk, så bruker jeg ikke gamle 80-talls mikrofoner bare for å være spesiell. Jeg leter etter gamle ting jeg savner, som tilfører nåtiden noe.

Gjenbruk

Etter Maya fødte en ny verdensborger, har hun også blitt mer opptatt av å gjøre tidsreisene miljøvennlige.

– Jeg har blitt mer opptatt av gjenbruk, og det å ta vare på planeten. Før kastet jeg hullete sokker rett i søpla, men klær skal jo resirkuleres som alt annet. Jeg synes derfor det er fint at store kjeder som Cubus og H&M er med på Tekstilaksjonen. Det gjør det enklere for oss forbrukere å levere inn gamle klær.

Maya trekker også frem gjenbruksidene som de siste årene har poppet opp på verdensveven.

– Spesielt liker jeg den tjenesten som heter Sobo, der kan man leie klær hvis man skal ut en kveld. Da slipper man å kjøpe en kjole, som man bare bruker en gang, uansett.

Selv fikk hun dårlig samvittighet sist hun flyttet.

– Da gikk det opp for meg hvor mye klær jeg har. Det er flere søppelsekker som står i garasjen med klær jeg knapt har hatt på meg. Nå prøver jeg å kjøpe klær som varer, som jeg kan bruke både på og utenfor scenen.

Hun tror også det går an å være leken med en liten garderobe.

– Bare en enkel skjorte kan brettes og bæres på mange ulike måter. Man må bare være kreativ og våge litt, så kan man gjøre mye med lite. Det gjelder også innenfor musikk.