En historie om å ikke fly til Paris.

Det var i sommer jeg bestemte meg: Jeg skulle aldri fly igjen. Aldri mer sette min fot i en flykabin, aldri igjen se en purser blåse opp en imaginær flytevest. Den bekymringsfullt gode evnen til å sitte stille i timevis skulle få ben å gå på, fortrinnsvis i kombinasjon med intense jobbøkter. Jeg skulle reise, men jeg skulle ta tog eller buss.

Illustrasjon tog klimavennlig reise ferie, fly

Avgjørelsen skyldes ikke bare eskalerende flyskrekk. Sist gang jeg fløy alene, styrtet jeg to øl klokka seks om morgenen på Brüssel lufthavn, og sånn kan man jo ikke holde på. Men den viktigste grunnen for å avstå fra å fly, eventuelt å kutte kraftig i antall flyvninger, er hensynet til klimaet.

Ønsker man å begrense global oppvarming, er flyturer noe av det verste en kan foreta seg. For å sette ting litt i perspektiv: En gjennomsnittlig nordmann står for et utslipp på om lag 11,7 tonn CO2-ekvivalenter per år, for øvrig et av de høyeste utslippene i verden per person. En flyreise tur-retur London kan, i løpet av bare drøye fire timer, føye et halv tonn til årsstatistikken. Reiser man tur-retur Oslo-Bangkok, fylles atmosfæren med hele 3,4 tonn ekstra CO2-ekvivalenter. Det er dobbelt så mye utslipp som én inder står for i løpet av et helt år.

Nordmenn er ikke bare i verdenstoppen når det gjelder klimagassutslipp. Vi er også på flytoppen i Europa. Hadde utenlandsflyvninger blitt inkludert i nasjonale klimagassregnskap, skal man ikke se bort ifra at vi hadde rykket helt til topps på verstingpallen. Etter at norske velgere lot de fire mest klimafiendtlige partiene blir desidert størst ved valget i høst, ser det heller ikke ut til at norske klimaavtrykket vil dempes med det første. Det minste jeg kunne gjøre, var å gjøre mitt: Her skulle det toges.

Første mulighet til å virkelig sette det nye forsettet på prøve, kom i form av et Paris-opphold. Deler av høsten skulle tilbringes i lysets by, et par måneder på jobb som frilansjournalist. Jeg hadde tid, mulighet og  – kanskje – økonomien til det. Hvilken bedre anledning til å prøve ut kollektivmulighetene mot kontinentet?

Når man skal reise langt og kollektivt, melder en rekke spørsmål seg. For eksempel: Hvorfor blir flypassasjerer, folk som allerede har belemret skattebetalere, barn og barnebarn med klimaødeleggende reiser, belønnet med taxfree? Tidligere i høst, da jeg ankom Malmø busstasjon etter syv timer ved siden av en alkoholiker som jevnlig lånte mobilen min for å kjefte på Telenor, ble jeg belønnet med en overpriset mathall. Hvor var min skattefrie Barolo?

Trøsten var at jeg kunne drikke billig vin i Paris. Kanskje til og med på toget, mens skiftende landskap rullet forbi? Jeg trengte en billett. Nei, jeg trengte mange. For å komme til Paris,  må man nemlig tråkle seg gjennom et helt kontinent. Første stopp måtte bli Danmarks hovedstad.

Illustrasjon togreise, fly

Det første slaget kom da jeg skrev ”København” inn i ”til”-feltet på hjemmesiden til NSB: Stasjonen fantes ikke. Skulle man reise til Sverige og Europa måtte man ringe et eget nummer, viste det seg, på samme måte som man bestilte flyreiser på 90-tallet. Den samtalen slapp jeg imidlertid, da danske DSBs litt mer vidsynte nettsider kunne informere om at en slik reise, inkludert bytte i Gøteborg (en direkterute eksisterer ikke), ville komme på 1000 kroner. Det ble buss.

Nå gjensto to tredjedeler av etappen, nærmere bestemt strekket København-Paris. Planen var å gjenvinne krefter i København, og jeg sendte en forespørsel om overnatting til en gammel venninne fra ungdomsskolen. DSB viste seg å operere med samme nostalgiske metoder som NSB når det gjelder lengre utenlandsreiser. En dansk callcenter-ansatt kunne informere om at en togbillett fra København til Paris kom på 2300 norske kroner, og en interrail-billett var ikke stort bedre – med en pris på 2500 kroner, var også det utelukket. Det så mørkt ut inntil Trainline.eu, en av få nettsider som ikke krever en doktorgrad av togreisende, endelig kunne oppgi en overlevbar pris: 1800 kroner. Det utgjorde det dobbelte av flybilletten, inkluderte fire togbytter og 13 timers reisetid.

Nå skulle bare overnattingen i boks, og jeg kunne rulle seirende inn på Gare du Nord i Paris. Men, det var ett problem: Det begynte å trekke ut. Kanskje skyldtes det ammetåke, kanskje gamle, vonde følelser – et par uker før avreise hadde det siste håpet svunnet hen. Min ungdomsskolevenninne, mitt eneste gjenværende kontaktpunkt i København, svarte aldri på forespørselen om overnatting.

Turen var i ferd med å passere det kritiske 3000-kroners punktet. Jeg kunne selvfølgelig ta inn på det billigste hostellet i København, eller drasse kofferten til et grisgrendt Airbnb-rom i en tilstøtende kommune. Men begge alternativer ville koste nesten tusen kroner natten, inkludert økt sannsynlighet for skumle roomies. Det føltes dyrt. Og det føltes ensomt.

Jeg fløy til Paris.