Mobilbruk går ikke bare ut over søvn og konsentrasjon, men også empati og sosial intelligens. Flere og flere tar nå aktive grep mot mobilavhengighet og digitalt stress.

Mange tar nå grep om egen mobilavhengighet

At vi ser på mobilen 150 ganger om dagen har også å gjøre med sosial uro. Når vi blir usikre sammen med andre mennesker, plukker vi opp mobilene våre og later som om vi er opptatt. Illustrasjon: Elin Svensson

I påsken ble jeg grepet av plutselig stillhet. Skituren var blitt altfor lang, sola var i ferd med å gå ned og kulda begynte å bite. Selv om vi måtte skynde oss, var det umulig ikke å stoppe opp. Til det var farge­nyansene i horisonten, de skinnende hvite fjelltoppene mot den rosa, oransje og blå himmelen, altfor overveldende. Av ren refleks grep jeg etter mobilen for å fange og, ikke minst, dele øyeblikket, men den var for lengst død, og jeg måtte nøye meg med netthinnen og liksom fotografere synet med et lite nikk, for slik å huske denne kanskje siste virkelig snøfylte påsken på lenge.

Men det jeg verken kunne fange eller dele etterpå, var stillheten. Ikke stillhet som i fravær av lyd, men naturens egen stillhet, som ingen teknologi kan beslaglegge – vinden som suste i tretopper, isen som knaste under skiene, snøen som raste ned fra grener. Langt unna lysende skjermer, røde varselprikker, streaks og tomler opp, ble jeg bare et lite menneske, gjenforent med naturen jeg var kommet bort fra. Ikke lenger i sentrum av alt, men en ærbødig gjest. Det var overveldende. Jeg forsto fort hvor mye bråk jeg omgir meg med, hvor høyt tempoet er og hvordan hvert våkne øyeblikk fylles av informasjon og blått lys. Dette å bare observere og akseptere var noe nytt og litt svimlende.

Mobilen ga kjærlighetssorg

– JEG VAR PÅ FERIE i Dubai i fjor, og glemte igjen mobilen min i taxien. Jeg gråt. Det var verre enn kjærlighetssorg.

Vita Mashadi fniste og lo over egen mobilavhengighet da hun gjestet Trygdekontoret 10. april i år. Under fleipingen ligger et alvor.

Mange tar nå grep om egen mobilavhengighet og digitalt stress

Vi elsker mobiltelefonene våre – men det skader ikke med en digital detox. I Malmø i Sverige har man gått ett steg lenger, og introdusert stille after works. Illustrasjon: Elin Svensson

En hverdag preget av jakten på «likes» og frykten for å gå glipp av noe, er en voksende bekymring. Forskningen er entydig: Skjermavhengighet ødelegger nattesøvn, hukommelse og konsentrasjon. Presset for å være konstant tilgjengelig og svare raskt på henvendelser, går hardt ut over evnen til å gå i dybden. Selv om det i gjennomsnitt tar 6 sekunder å sjekke en melding, tar det nesten 25 minutter å komme tilbake i den samme arbeidsflyten.

Sjekker mobilen 150 ganger hver dag

– Vi trenger blikkontakt. Jo mindre tid vi har ansikt til ansikt, dess mindre empati får vi, sier Siri Abrahamsen, forfatter og foredragsholder.

Når gjennomsnittsnordmannen sjekker mobilen 150 ganger hver dag (ifølge en studie fra 2015), handler det neppe bare om at vi er mer opplyste og deltakende vesener. Det handler like mye om trangen til å flykte fra uro. Så fort vi blir stående litt hjelpeløse overfor utfordringer, tar vi fram mobilen, som en minste motstands vei, forklarer Abrahamsen.
Hvis du skal i en familiemiddag, treffe venner du ikke har sett på lenge eller møte kolleger ute, og kjenner en viss sosial angst, er det lettere å ta fram mobilen enn å se folk i øynene.

– Vi fyller behovene våre med å scrolle på mobilen. Det er litt som å drikke to flasker vin. Og som med all avhengighet, må vi tørre å gå til roten og ta et aktivt oppgjør med oss selv: Hvorfor gjør jeg dette? Vil jeg ha det sånn? sier hun.

Ødelegger nærheten

Fordi vi i dag produserer mye mer på kortere tid, har vi i realiteten langt mer fritid enn besteforeldrene våre. Der de måtte skrive for hånd, levere tekst på trykkeriet, vaske klær i flere operasjoner og vente på at maskiner skulle bli varme, går det slag i slag i dag. Men med blikket låst ned i mobilskjermen, flyr timene vi egentlig hadde til overs, umerkelig av sted.

Mobilen gjør oss hektet fordi den utnytter to basale menneskelige egenskaper: Behovet for å høre til, og evnen til å reagere raskt på impulser. Paradokset er at de spiser av hverandre: Gir vi etter for konstante mobilimpulser, mister vi verdifull tid vi i stedet kunne brukt fysisk til stede med våre kjære. Bare en mobil på bordet stjeler om lag 25 prosent av tilstedeværelsen i en ellers dyp og nær samtale, ifølge forskere. Det dirrende varselet, lyset på skjermen, venninnens glidende blikk – og nærheten mellom dere er brått ødelagt.

– Digitale hjelpemidler er fantastiske. Jeg har fått flere venner gjennom Instagram enn jeg ville hatt uten, for eksempel. Men samtidig som vi kommer nærmere verden, kommer vi lenger vekk fra våre nærmeste, sier Abrahamsen.

Tar grep om mobilavhengighet

Motreaksjonene brer om seg. Flere og flere tar grep, som mobilfrie soner, flymodus, apper som måler mobilbruken eller grånyanser på skjermen, ut fra erkjennelsen av at de ikke behøver å henge med på alt, hele tiden, merker Abrahamsen. Hjemme hos seg selv har hun laget et eget skjermrom, mens de andre rommene skal være skjermfrie.

– Det er mye lettere å forebygge enn å fikse. Bevisstheten sprer seg, og det finnes så mye solid forskning på dette. Jeg vet ikke hvor lenge Facebook kommer til å klare seg, sier Abrahamsen.

I flere barnehager får barna lære yoga og pusteteknikker, ligge rett ut på gulvet og lytte til beroligende musikk hver morgen. I Sverige er om lag tusen barn med i forsøk der mindfulness – stillhet, yoga og meditasjon – inngår i timeplanen, og flere fagmiljøer ivrer etter å innføre avspenning på skoler i Norge. Det har vært studier med mindfulness for medisin og psykologistudenter ved universitetene i Oslo og Tromsø. I Malmø i Sverige er konseptet «stille afterwork», fullstendig fritt for alkohol, mingling, skjermer og klokker, blitt en suksess.

Slettet Facebook

Stillheten på fjellet ble min lille oppvåkning. Tilbake i sivilisasjonen har jeg tatt små grep, som å slette Facebook, slå av varsler og legge mobilen på nabopulten på jobb. Kløen kommer fortsatt: «hva skjer?», «hvem har sendt meg en snap?». Men fordi jeg må reise meg og gå tre skritt for å sjekke, er terskelen blitt høyere. Én type latskap trumfer en annen, og plutselig var ikke meldingen så viktig likevel. Kanskje jeg kommer meg litt fortere ut i sommersola. Og fuglekvitteret.

Les om hva som skjer når man er stille flere dager i strekk:

Stillheten og det som finnes der