Svalbard er ekstremt på mange måter. Derfor bør vi være ekstremt forsiktige.

Svalbard er både et turistmål og en øy som merker klimaendringene på kroppen

Svalbard kan bli 10 grader varmere ved slutten av dette århundret, ifølge en fersk forskningsrapport. Så langt har temperaturstigningen lokalt vært på hele tre grader siden 60-tallet.

Svalbard er på et vis det nor­skeste Norge.

De islagte øyene er enda mer øde, kalde og vær­harde enn fastlandet. Og så bor det isbjørner der, dette majestetiske dyret fra nasjonalfolkloren. Tenk på Kvitebjørn kong Valemon. Tenk på polfarere, som vekkes av stampende poter og overlever med snarrådige krumspring.

Og lukk øynene: Du kaster deg på snøscooteren og suser over frosne fjorder. Over deg flakser lundefugler. Under deg flyter hvaler mellom arktiske alger. Foran deg kan du møte fjellrev og rein. Og isbjørner, selvfølgelig.

Du stanser ved Pyramiden, den ark­tiske ghost townen som ikke har vært bebodd siden kulldriften opphørte på nittitallet. Du trasker gjennom forfalne bibliotek, svømmehaller og kaserner. Opp på scooteren igjen. Ut i den for­blåste villmarka. Over isbreer og inn i isgrotter.

Du stanser ved alle stedene som ligner på noe du har sett på Insta­gram. Knips, knips, knips. Nå har du også vært her. Du har finpikselerte bevis. Du har opplevd ekstremversjonen av Norge.

Klimaendringene går dobbelt så fort på Svalbard

Svalbard er samtidig ekstremt – også i et miljø­perspektiv. 
 
I en rapport fra Norsk klimaservicesenter som ble publisert denne uken, gikk det fram at Svalbard vil oppleve mellom 4 og 10 graders temperaturøkning innen slutten av dette århundret.
 
Allerede i dag går klimaendringene dobbelt så fort på Svalbard som i resten av verden. Mens vi har opplevd én grads temperaturøkning, har svalbardianerne opplevd tre.
 
Turisme til Svalbard gjør klimaendringene verre

Svalbard får strøm fra Norges eneste kullkraftverk, men Stortinget har besluttet å avvikle kullkraften i løpet av 10-15 år. En rapport fra i fjor forslår en rekke alternative kraftkilder, med blant gass, vind, solkraft og hydrogen som noen av arvtakerne.

Resultatet? Isbreene smelter, permafrosten tiner og lokalbefolkningen evakueres mot rasfare. Det verdenskjente frøhvelvet tar inn vann og må bygges om. 
 
Når havisen smelter, smelter også isbjørnene vekk. Våre hvithårede venner trenger nemlig isflak for å jakte. Avmagra isbjørner som trasker rundt på barmark, har de siste årene blitt et vårtegn. Og ob­servatørene som overvåker bestanden har de siste årene bragt stadig mer ned­slående nyheter.
 
Fugleartene ismåke og polarlomvi, som også er avhengige av drivisen, er også truet av mildværet. Bestanden av sistnevnte er halvert de siste 20 årene, ifølge Polarinstituttet.
 
Og da har vi fortsatt ikke snakket om de globale konsekvensene, som sammenfaller med de lokale. Når isen smelter, stiger som kjent også havnivået. Konsekvensene av det igjen bør det være unødvendig å minne om.
 
Likevel fortsetter nordmenn å valfarte til øygruppa. Svalbard er tross alt ett av de stedene mange nordmenn føler at de må ha vært.
 
 

Svalbard og turistene

For å holde på bosetningen på Svalbard, som er strategisk viktig for Norge, satses det noe paradoksalt på turisme.

Svalbardturister kan i dag bøte på miljøsamvittigheten med såkalt økoturisme, altså turisme som hevder å innebære et mer eller mindre redusert miljøavtrykk. Man skal bruke naturen, ikke forbruke den, heter det.

Turisme til Svalbard skaper bare enda flere miljøproblemer.

Svalbard har et årlig utslipp på om lag 200 000 tonn CO2-ekvivalenter, blant annet takket være kullkraftverk som produserer all strøm og varme. Om man deler utslippet på de 2300 fastboende, blir det et gjennomsnittsavtrykk på hele 86 tonn per person. Mye må imidlertid de 127 000 årlige tilreisende ta ansvaret for.

 
 

Allerede i 2001 fikk Svalbard en egen miljølov, Svalbardmiljøloven, som trolig har disiplinert turistnæringa til å opptre mer ansvarlig enn andre steder i kongeriket. Turister minnes om å vise aktsom­het overfor dyrelivet og ikke forsøple. Hvis ikke de må kjøre scooter, så bes de  la være.

Men at reiselivet tilbyr økologiske håndklær og sørger for forsiktig scooterkjøring, kan umulig gjøre opp for det aller største avtrykket Svalbard-turisten avgir.

Longyearbyen ligger nemlig drøye 200 mil unna for eksempel Oslo. Flyr du tur-retur med direktefly vil det, om man skal legge disse tallene til grunn, legge hele 852 kg til atmosfæren – nesten et tonn.

Svalbard er både et turistmål og et offer for klimaendringene

Ifølge en studie publisert i Nature i sommer står turisme for hele åtte prosent av verdens klimagassutslipp.

Visit Svalbard vedgår også at motorisert ferdsel ikke nødvendigvis er mer miljøvennlig enn ikke-motorisert. Skigåere må uansett transporteres ut i villmarka. Trekkhunder må fôres. Kajakkpadlere skysses med båt.

Alt har en pris. Fra Norwegian-­flyet deiser ned på rullebanen til det letter igjen.

En klimafiendtlig bucketlist

For noen år siden snuste den kinesiske forretningsmannen Huang Nubo på en 218 kvadratkilometer stor tomt i Austre Adventfjord på Sval­bard. Milliardæren ville bygge en ferielandsby, og i tillegg drive sightseeing med cruiseskip i fjordene.
 
Mange pustet lettet ut da oppkjøpet gikk i vasken. Men ideen som brakte Nubo til Svalbard er kanskje uansett enda mer skadelig.
 
Mannen som har reist verden rundt, besteget Mount Everest og Kilimanjaro, har som mål å besøke alle 938 plassene på UNESCOs verdenskulturarvliste.
 
Ideen virker artig, men med nærmere ettersyn er den snarere sykelig. I hvert fall sett fra klodens perspektiv.
Svalbard er både et turistmål og et offer for klimaendringene

Fjorder som før var islagte på Svalbard, har nå blitt nærmest permanent isfrie. I januar var temperaturen på 4,7 grader over normalen.

Nubo kan umulig være oppriktig betatt av samtlige 938 plasser. Jeg mis­tenker snarere at han er styrt av en hang til å ha vært der. At han vil ut i verden for å komme nedover på lista. 
 
Angkor Wat. Check. Okawango. Check. Svalbard. Check.
 

Unbucket-list

Reising er skadelig, men ekstra skadelig blir det om vi reiser for å reise.

I stedet for å hedre disse bucket list­-erobrerne, bør vi derfor heller hedre dem som blir hjemme. De som har fantasi til å leve seg inn i hvordan det er å være der uten å være der, som ikke trenger å gasse rundt i sikksakk mellom truede arter.

Vi har alle tidvis en dragning mot det ekstreme, men antageligvis må vi lære oss å like light­versjonen av Norge, så vi kan bevare ekstremversjonen. Og da snakker jeg ikke om den ekstremversjonen, der isen smelter og isbjørnen sulter.

Jeg snakker om det Svalbard som er enda norskere enn Norge. Der det er enda kaldere og enda mer forblåst. Og der det er isbjørn, selvfølgelig. 

Interessert i en mer miljøvennlig langtur? Les om da Malin Jacob tok toget gjennom Europa!

Med tog til Baskerland for å surfe