Hver vår arbeider hundretusener av fugleforeldre med å fostre opp en ny generasjon unger. De fleste prøver forgjeves. Det er krise i de norske fuglefjellene.
Den store bølgen med lundefugler kommer flygende inn fra havet slik de har gjort i uminnelige tider. Men nå synger de tidligere enorme sjøfuglbestandene langs kysten på siste verset: De voksne fuglene finner ikke nok mat til å fø opp ungene.
Da boka «Den tause våren» kom ut i 1962 ble den raskt en bestselger, og boka figurerer fremdeles på lister over verdens viktigste faglitteratur. Mellom de to permene beskrev den amerikanske biologen Rachel Carson hvordan sprøytemidler som DDT kunne føre til at fuglene ville dø ut som følge av mangel på insekter. Da ville våren bli taus. Nå kan et like skremmende scenario være i ferd med å skje med sjøfuglene langs kysten vår.
Verst går det kanskje utover de norske fuglefjellene. Våre hittil eneste millionbyer er klipper langs kysten, der hundretusener av sjøfugler hekker i enorme kolonier. Slik har det i alle fall vært. For mens våre asfalterte byer stadig ekspanderer og henter inntekter fra «det sorte gullet», bidrar den samme oljen til at fuglebyene langs kysten krymper i et alarmerende tempo.
Lundefuglen, også kjent som sjøpapegøye, regnes som en sårbar art og er oppført på Nasjonal rødliste. De siste årene har 20 000 lunder forsvunnet fra Runde i Møre og Romsdal, lundenes viktigste hekkefjell i Sør-Norge.
På Runde i Møre og Romsdal har 240 000 krykkjer forsvunnet fra fuglefjellet i løpet av de siste 40 årene. De voksne fuglene finner ikke nok mat til å fø opp ungene.
I dag vil enhver krykkjeunge som lever opp kunne regnes som et lite under. Sommeren 2015 kunne ornitolog Alv Ottar Folkestad som følger fuglene på Runde svært tett, konstatere at de var heldige dersom det vokste opp sju–åtte krykkjeunger. Flere sesonger har tallet kanskje vært null.
Men det er ikke bare krykkjene som har blitt færre. De siste 30 årene har 8000– 10 000 toppskarv forsvunnet fra vårt sørligste fuglefjell. Antallet lunder har blitt redusert med 20 000, mens både havhest, alke og lomvi har så godt som forsvunnet som hekkefugler på øya. Den samme triste historien går igjen i de aller fleste fuglefjellene langs norskekysten.
Toppskarven, kjent for sin karakteristiske topptust, er en av de heldige artene som har en livskraftig bestand.
Sjøfuglene lever lenge og reproduserer seg sakte. En lundefugl blir gjerne over 20 år gammel, rekorden er over 40. Derfor er det ingen krise for bestanden om junior dør av matmangel et år. Den høye levealderen er trolig årsaken til at man fremdeles finner tusenvis av lunder i mange av fuglefjellene. Men dersom historien gjentar seg år etter år, vil det kunne bli et stort problem.
Helt siden sildestammen kollapset som følge av overfiske på slutten av 60-tallet, har mattilgangen vært et stort problem for mange av sjøfuglene. På Røst har lundene opplevd hekkesvikt nesten sammenhengende siden 70-tallet. Tidligere var dette en av verdens største lundekolonier, med opptil to millioner par. I dag er bestanden bare en skygge av seg selv.
Lundefuglen kan bli 20-25 år, og Norges eldste ble 36. Den høye levealderen er trolig noe av grunnen til at det fortsatt er relativt mange lunder igjen i fuglefjellene.
I 1977 var det årlige opptaket steget til ufattelige 30 millioner hektoliter. Det er en økning på nærmere 1500 prosent! Da loddebestanden ble overbelastet, førte dette også til kollaps i torskebestanden (torsk spiser lodde) og millioner av sjøfugler langs kysten opplevde matmangel.
Blant sjøfuglene var det lomvien som ble hardest rammet av overfisket på lodda. Lomvibestanden på Hjelmsøya i Finnmark talte på midten av 60-tallet rundt 110 000 par. Tjue år senere, i 1985, var det kun 15 000 par igjen. To år senere, i 1987, var bestanden sunket ytterligere til bare 2000 fugler. Mange av hunnene la ikke egg, og tusenvis av lomvi ble funnet druknet i fiskegarn. Den samme tendensen gjaldt for hele landet. I dag er lomvien en av våre mest truede fuglearter.
To oppmerksomme lomvier. I Norge er lomvi den sterkest truede av alle sjøfuglarter.
Man skulle kanskje tro at mennesket har lært av sine feil. Det har vi til en viss grad gjort. Fiskebestandene er på vei tilbake, og i dag er det i utgangspunktet nok mat i havet til at sjøfuglene kan overleve.
Økte temperaturer fører til endringer i forekomsten av planktonalger. Algene er viktig mat for små krepsdyr som raudåte, som igjen er viktige føde for yngel av torsk, hyse, hvitting, tobis og sild. En endring i forekomsten av planktonalger fører dermed til store endringer for fiskeyngelen, som er den viktigste maten til sjøfuglene. Når sildeyngelen heller ikke lenger svømmer forbi fuglefjellene til samme tid som før, er det en forandring som er vanskelig for sjøfuglene å tilpasse seg.
Havsula livnærer seg av større fisk enn de andre sjøfuglene, og er derfor den eneste som kan nyttiggjøre seg av de økte forekomstene av makrell. Dessverre er havsulene nokså få i forhold til andre, truede bestander.
Den økte temperaturen gjør naturligvis også at noen arter profitterer. Makrellen eksploderer i antall, og spiser seg feit på den maten som sildeyngel og sjøfugl har behov for. Selv om det har gått nedover for de aller fleste artene i fuglefjellet, har det aldri vært flere havsuler på Runde enn det er nå. Havsula livnærer seg av større fisk enn de andre sjøfuglene, og er derfor den eneste som kan nyttiggjøre seg av makrellen. Men noen tusen ekstra havsuler hjelper lite i det totale regnestykket, når hundretusener av andre sjøfugler stryker med.
– Klimaendringer har ført til varmere hav. Sammen med økte tilførsler av næringsstoffer og overfiske, har det ført til store endringer i økosystemene, spesielt i Nordsjøen og Skagerrak, sier Johannessen.
Klimaendringene finnes ikke bare i lange framtidsrapporter, men påvirker også vår norske naturarv her og nå. Den norske oljevirksomheten som har gjort oss rike, er i ferd med å slå tilbake på oss selv.
