Plastbestikk på turisthytta.

Imsdal, i Norge.

Den lille cortadoen som absolutt skal tas med, to go, med lokk takk.

Sugerør, det må vi ha!

De små sorte kulene fra kunstgressbanene.

Hormonhermere i Helly Hansen dressen, i parkdressen!

Er det mulig?

Jif vindusvask med livsfarlige nanopartikler i hver dråpe.

Så topper det seg, i butikken;

Q-tips,

i plast,

radevis,

ved siden av den i helpapir.

Herregud.

Skal det være så vanskelig, tenker jeg?

Plasthvalen lå jo der ute og fløyt med all plastikken i magen, det bildet har festet seg.

Og q-tipsen, en av de milliarder av q-tips i den blå evigheten som en liten sjøhest grep tak i.

Det knyter seg faktisk i magen.

Få det bort!

Plastikken.

Hvorfor er det så vanskelig?

Jeg går videre gjennom butikkhyllene. Skal i hvert fall kjøpe økologisk i dag tenker jeg, men økobananene er pakket inn i plastposer.

Oppgitte sukk, der har du meg i matbutikken, midt i verdens, du vet, rikeste land.

Og det er plastikken sin skyld.

Plast søppel handlevogn

Foto: Pixabay

Jeg finner det jeg skal ha.

Går til kassa. Sier hei og gir et tydelig nikk til kassamannen.

Øyekontakt er viktig vet jeg.

 

Pose? Spør han.

– Øh, oi!  Ja takk. Jeg må visst ha en pose, eller du jeg må faktisk ha to!

 

Uff.

Jaja.

Tar med handlenett neste gang.

 

Plasthvalens sang forsvinner i det fjerne.

Q-tips-sjøhesten svømmer inn i evigheten.

 

Jeg ser ned og gjør som dem begge; omfavner mine to bidrag til plastikkens kretsløp uten helt å forstå hva jeg driver med. Det skal ikke være lett tenker jeg; å vite så innmari godt hva som er rett, men å likevel ikke få til å gjøre det.

 

Når jeg kommer hjem, setter jeg fra meg posene, tømmer dem og fyller dem opp med tomflaskene i kjøkkenskapet.

Jeg går tilbake til butikken, panter flaskene, og kjenner meg litt lettere.

 

Det kan jeg i hvert fall gjøre.