På øygruppen Haida Gwaii utenfor Canada hadde urbefolkningen haidaene levd i pakt med naturen i over 13 000 år. Nå kjemper de for å overleve menneskeskapte miljøødeleggelser.

Haida Gwaii Canada miljøvern klimaendringer

Haida Gwaii utenfor Canada er hjemstedet til haidaene, en urbefolkningsgruppe som har holdt til på øygruppen i tusenvis av år.

– Haida Gwaii kalles ofte “the edge of the world”. Når man står på kanten av verden er det viktig å beholde balansen – ellers faller man uti, forklarer April White.

White er etnisk haida og billedkunstner, og en av de mest kjente miljøforkjemperene på øygruppen Haida Gwaii utenfor vestkysten av Canada. Ifølge White er det ikke lenger balanse mellom mennesker og natur. Hun frykter at haidaene, urbefolkningen på øygruppen, vil være noen av de første til å merke konsekvensene av de menneskeskapte miljøproblemene.

– Her på kanten av verden har vi alltid levd tett på elementene, havet, naturen. Om menneskeheten faller over kanten, faller vi først.

Overfiske, plast og avskoging

Haida Gwaii lider under flere menneskeskapte problemer, ifølge White. Sild og laks har alltid vært essensielle for haidaenes kosthold, men på grunn av overfiske i havet og forurensning av elvene, ser de en stadig nedgang i fiskebestanden. I tillegg ser de mer og mer plastavfall skylle innover strendene på vestkysten.

Haida Gwaii Canada miljøvern urbefolkning

Tony Greene jobber med en rekonstruksjon av en gammel totempæl, lagd av et 500 år gammel sedetre.

– Når man går på stranden er det lett å overse plastbitene og tro de bare er sand og småstein. Men hvis du legger deg ned og ser nærmere etter, er sanden egentlig mengder av små plastikkbiter, sier White.
– Hvor kommer plasten fra?
– Overalt! Havstrømmene fører automatisk avfall fra hele stillehavet innover oss. Det verden forårsaker av forsøpling, blir vi utsatt for.

White mener likevel at det største miljøproblemet er avskoging av gammelskogen på øygruppen. Skogen har alltid vært viktig for haidaenes overlevelse og kultur, og den dag i dag bruker de høsten på å sanke mat i skogen for å overleve vinteren. I flere tusen år har haidaene brukt de store sedertrærne til hus, klær, kanoer og totempæler. Ifølge White var avskoging det første miljøproblemet de opplevde som stammet fra menneskers ubalanserte forhold til naturen.

På 1900-tallet ble Haida Gwaii attraktivt for tømmerhoggere, og hogstselskaper fikk kjøpt opp billige hogstlisenser fra myndighetene – uten tillatelse fra Haidaene. Tømmerhoggerne startet på Graham Island, på øyas nordside, og etterlot seg gigantiske hogstflater.

Canada miljøvern klimaendringer

Tømmerhogging er en av primærnæringene på Haida Gwaii. Det er ikke alle haidaene så fornøyde med.

Fredelig kamp

I 1985, da tømmerhoggerne var på vei til Lyell Island i sør, bestemte haidaene seg for å gå til fredelig kamp mot inntrengerene. 20 haidaer stilte seg opp på skogsbilveien der tømmerhoggerne og hogstmaskinene kom rullende inn. Foran seg hadde de tent et digert bål, og med hendene lukket i en menneskelig lenke, holdt de stand mot de hvite mennene som ville ta tømmeret fra dem.

Canada miljøvern urbefolkning fugl

Ørnen har spesiell symbolsk betydning for haidaene, som er delt i to klaner: Ørneklanen og ravneklanen.

Én etter én ble de arrestert av det lokale politiet, men flere og flere haidaer kom for å hjelpe til med  protesten som fikk internasjonal oppmerksomhet da media og flere tv-kanaler strømmet til situasjonen på øya. Protesten fikk navnet “Lyell Island-hendelsen”, og står for mange som en suksesshistorie for urfolks krav på eget hjemland – i ettertid ble det nemlig opprettet et reservat som beskytter nesten hele sørsiden av Haida Gwaii mot tømmerhogging.

Selv om protesten utrettet det den var ment å gjøre, var dette kun starten på en konflikt mellom miljøforkjempere og tømmerhoggerne som pågår den dag i dag.

Mye av gammelskogen til haidaene er nå fredet, men til tross for dette er tømmerhogging fortsatt en av primærnæringene på øygruppen. Miljøforkjemperene peker på store hogstflater og digre tømmerlektere som bevis på at det fortsatt hogges for mye tømmer. Tømmerbedriftene mener på sin side at hoggingen er grundig overvåket av miljøetater, og at virksomheten foregår på en bærekraftig måte.

Splittet av penger
Canada miljøvern urbefolkning totempæl

Tony Greene jobber med en rekonstruksjon av en gammel totempæl, lagd av et 500 år gammel sedetre.

Siden hoggingen er en av få næringer på øygruppen, gir det også jobb til flere haidaer som ellers ville vært arbeidsledige. Det skaper konflikt også innad blant urfolket. Bill, en Haida som har jobbet som tømmerhogger i 20 år, mener at de mer miljøorienterte haidaene ikke ser realiteten i situasjonen, og at de ikke har de samme økonomiske problemene som resten av de innfødte på øya.

Tony Greene, en haida som jobbet med tømmerhogging i mange år, tok et mer uortodokst valg: Han forlot hogstjobben til fordel for utskjæring av totempæler som fortsatt er en viktig aktivitet for haidaene.

– Jeg hatet å kutte ned trær, men det var sånn jeg kunne brødfø familien min. Nå er barna mine voksne, og jeg trenger ikke den samme inntekten. Treet jeg jobber med er jo kuttet ned, men jeg lager det om til noe pent. Det er viktig for kulturen vår, forteller Tony.

Ørn og ravn

Haida Gwaii har store bestander av ørner og ravner, og haida-befolkningen er delt opp i enten ørneklanen eller ravneklanen. Haidaene identifiserer seg fortsatt i stor grad med disse fuglene, som gjør det ekstra viktig å bevare habitatet til dyrelivet i skogen. April White forklarer at tømmerhoggingen altfor ofte ødelegger reir og levested til fuglene.

– Hogstfirmaene har strenge regler for å unngå dette. Men av økonomiske årsaker og latskap blir reglene ofte oversett, sier hun.

En kjent skikkelse på Haida Gwaii er amerikaneren Vietnam-George, som flyttet til øygruppen for flere tiår siden. Han har også tidligere jobbet med tømmerhogging, og forteller en dyster historie fra et møte med et ørnereir.

– Hogstlaget mitt hadde en haida i gruppen. Da vi jobbet for et firma fra fastlandet, oppdaget haidaen at et gigantisk seder-tre hadde et aktivt ørnereir i toppen, så han sa til sjefen at han nektet å hogge det ned. Sjefen ga ham klar beskjed om at han måtte hogge ned treet – ellers mistet han jobben. Gråtkvalt stod Haidaen med en svær motorsag og skar gjennom treet til forfedrene sine. Det var forferdelig å se på. Treet begynte å falle, og vi mistet oversikt over situasjonen, men vi fant ut etterpå at han hadde stilt seg under den fallende stammen.

Kunstneren og miljøforkjemperen April White håper på en gjenoppretting av balansen med naturen.

  •  April White frykter at hvis situasjonen fortsetter, er det etter hvert ingen vei tilbake. Fra hjemmet sitt i landsbyen Masset ser hun ut i havgapet.
– Politikere og andre beslutningstagere er ofte langt unna, og de vet ikke hvordan situasjonen er her hos oss. Det er vi som ser det og føler det. Vi har bodd her i flere tusen år og kun tatt det vi har behov for – og vært takknemlige for det. Med dagens samfunn er det bare mer, mer, mer! Det er ikke bærekraftig.