Proteinrike, miljøvennlige belgfrukter er fremtidens mat – men det dyrkes lite av dem i Norge. Nå mener forskere at vi kan syvdoble produksjonen av “supermaten” bønner og erter.

I fremtiden kan falafel lages av belgfrukt dyrket i Norge.

I fremtiden kan falafel lages av kortreiste, norske belgfrukter. Foto: Pixabay

Mye tyder på at proteinrike belgfrukter – erter, bønner, linser, kikerter – er noe vi vil se mer av i tiden fremover.
 
Belgfrukter er nemlig ikke bare ekstremt sunne (jern! fiber! kalsium! protein! lite fett! osv.) og har et svært lavt klima- og miljøavtrykk.
 
De kan også konsumeres i nokså store mengder og erstatte noe av den minst klimavennlige maten vi har: Kjøtt.
 

I forskningsprosjektet FoodProFuture eksperimenteres det blant annet med prosessering av de proteinrike plantene som er aktuelle i norsk jordbruk. Kanskje vi en dag kan produsere norske, kjøttliknende tech-vegetarburgere, som den på bildet? Foto: Impossible Foods

2016 ble erklært som “belgvekstenes år” av FN. I januar kom EAT-rapporten som anbefalte oss å spise langt mer proteiner fra planter enn fra kjøtt, for helsen og miljøets skyld. Samtidig har salget av vegetarburgere med stadig mer kjøttliknende kvaliteter, blant annet takket være soyaprotein, eksplodert.
 
Belgfrukter havnet også i verdens søkelys i sommer, om enn under mindre trivelige omstendigheter. Da regnskogen i Amazonas brant, var det blant annet for å gjøre plass til soyabønner til dyrefôr
 
Spørsmålet melder seg altså: Kan vi spise mer proteinrike planter  – og dyrke dem på kortreist vis i Norge?
 

I mange land gjøres det stas på årets første bønner og erter. Her en salat av åkerbønner og fennikel. Foto: Chez US / Flickr

Kan syvdoble produksjonen av erter og bønner i Norge

Forskerne bak FoodProFuture, et forskningsprosjekt ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), mener at en kraftig økning i planteprotein i norsk jordbruk er mulig.
 
Produksjonen av belgfruktene erter og bønner i Norge kan potensielt bli hele syv ganger større enn i dag, ifølge denne rapporten.
 
To belgvekster med potensiale i Norge: Erter fra NMBUs forsøksåker og plante av åkerbønne, også kalt favabønne, bondebønne eller hestebønne

To belgvekster med potensiale i Norge: Til venstre erter fra NMBUs forsøksåker, til høyre plante av åkerbønne, også kalt favabønne, bondebønne eller hestebønne. Foto: NMBU (venstre) og Pixabay (høyre).

– Mange ønsker å redusere inntaket av animalske proteiner og erstatte det med proteiner fra planter. Men produktene vi har tilgang til i butikkene i dag, er ofte importerte, sier Anne Kjersti Uhlen, professor ved NMBU, prosjektleder for FoodProFuture og en av forfatterne av rapporten.
 
Norsk landbruk produserer nemlig flerfoldige ganger mer kjøtt enn for eksempel bønner og erter. I Norge i dag dyrkes det knapt bønner til menneskemat.
 

Planter og proteininnhold

Målet for FoodProFuture-forskerne er å kartlegge mulighetene for å dyrke og prosessere proteinrike vekster i Norge. Da må vekstene både være tilpasset klimaet og preferansene til forbrukerne.
 
Forskerne vurderte flere forskjellige kilder til planteprotein, og landet på erter og åkerbønner. De har begge et høyt proteininnhold, og er bedre tilpasset et kaldere klima, forteller Uhlen.
 
 
Vegetarmat kan ha høyt proteininnhold, og spesielt belgfrukter. Åkerbønner og erter har et proteininnhold på 30 og 22 prosent.

Målt opp mot noen av de vanligste vekstene i norsk jordbruk (de fire til høyre), skårer åkerbønner og erter høyt når det gjelder proteininnhold. Forskerne har også sett potensialet for å dyrke mer av proteinrike oljevekster, og konkludert med at vi kan åttedoble produksjonen. Illustrasjon: Infintum Movement. Kilde: NIBIO

Soyabønner har et enda høyere proteininnhold (40 prosent) enn åkerbønner (30 prosent), men har for lang vekstsesong og krever mer varme enn det Norge kan by på. 
 

Kortreist bønnetaco

Nordmenn har ikke hatt noen stor tradisjon for å spise belgfrukter i moderne tid – med mulig unntak av erter og peanøtter.
 
Det finnes imidlertid mange måter man kan få i seg flere belgvekster på. Salater og supper, hummus, “refried beans” i taco, indisk linsegryte eller chile sin carne, er bare noen få eksempler.
 
Men hvor skal vi dyrke disse belgfruktene? Og bør vi spise dem selv, eller gi dem som fôr til husdyr?
 
Hummus (bildet) og falafel er blant rettene som i fremtiden kan lages med åkerbønner dyrket i Norge.

Hummus (bildet) lages vanligvis av kikerter, men kan i fremtiden også lages av åkerbønner dyrket i Norge. Foto: Pixabay

– Bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart. Av dette egner bare en tredjedel seg til dyrking av menneskemat, forteller Uhlen.
 
På den ene prosenten som egner seg til menneskelig føde, dyrkes det i stor grad korn – men det meste går til dyrefôr. Det er disse kornarealene det er mest aktuelt å dyrke belgfrukter på.
 

Kan bli (nesten) selvforsynt med belgfrukter 

– Hvis vi skulle fulgt EAT-dietten og regner 50 gram belgfrukter per nordmann daglig, vil vi trenge 100 000 tonn i året for å fylle behovet til befolkningen. Vi kom fram til at vi kan produsere opptil 94 000 tonn belgfrukter, så da er vi nesten i mål, sier Uhlen.
 
94 000 tonn er riktignok det teoretiske maksimale vi kan produsere på friland, presiserer hun. Tallet blir sannsynligvis noe lavere fordi ikke alt som dyrkes vil oppnå en kvalitet egnet til mat.
 
Størst effekt av omleggingen får man om de proteinrike plantene vi dyrker blir til menneskemat, ifølge professoren.
 
– Hvis vi derimot bruker belgvekstene som kraftfôr, vil det bare redusere importen av utenlandsk fôr ørlite grann.
 

For de som liker edamame (umodne soyabønner, ofte servert som forrett på japanske restauranter) er det håp: Forskere ved NIBIO forsøker for tiden å dyrke dem utenfor Grimstad. At soyabønnene skal sankes umodne, kan gjøre dem aktuelle for den korte norske vekstsesongen. Foto: Pixabay

Totalt brukes 90 prosent av dyrket mark i Norge til å fôre husdyr, mens bare 10 prosent går til mennesker.
 
Ifølge seniorforsker Bjørn Vidar Vangelsten ved Nordlandsforskning kan vi
øke selvforsyningsgraden i Norge fra 50 til 80 prosent dersom vi spiser 30 prosent mindre kjøtt og dyrker mer planter til menneskemat i Norge.
 
Hvordan selvforsyningsgraden påvirkes av å dyrke flere proteinrike planter, er noe FoodProFuture skal undersøke nærmere. Resultatet er ennå ikke klart, men ting tyder på at selvforsyningsgraden kan øke, ifølge Uhlen.
 

Flere planter i norsk jordbruk kan redusere klimagassutslippene

Tematikken tas ikke opp i rapporten, men det finnes flere lovende, alternative kilder til dyrefôr enn soyabønner fra regnskogen i Brasil. Eller bønner fra Norge, for den saks skyld.
 
Tang, matavfall, larver, mikroalger og rester fra skogsproduksjon er bare noen mulige, mer kortreiste alternativer til dyrefôr.
 

Les også: Sånn kan vi redde regnskogen i Amazonas

Norge importerer årlig én million tonn soyabønner som fôr til landbruk og fiskeoppdrett. Det meste kommer fra Brasil. Den relativt lille mengden soya vi spiser direkte, for eksempel som edamame eller tofu, dyrkes stort sett i Nord-Amerika og Europa, ifølge Framtiden i våre hender. Foto: Pixabay

Hva med potensialet for å dyrke belgvekster i drivhus?

– Vi har bare sett på potensialet for å dyrke erter og bønner på friland. Men det er klart at vi kanskje kan få en utvidet sesong og dyrke mer varmekjære arter med drivhus. Et spørsmål da, er om man kan man finne gode løsninger for å skaffe energi til veksthusene. En mulighet kan være å bruke overskuddsvarme fra ulike industrier, for eksempel datasentre, sier Uhlen.

Om økt dyrking av bønner og erter til menneskemat vil senke klimagassutslippene i Norge, er komplisert å finne ut av, sier hun.

– Men jeg tror det kan bli resultatet.
 

Vil du spise grønnere? Her er seks vegetaroppskrifter