Gjesteskribent Ingrid Rui skriver om klimatroll og kranglete askeladder.

Illustrasjon: Kristian Tiller Torsvik.

Det var en gang, men det kommer også en tid. En tid da livet på jorda blir ganske så annerledes. Mange sitter fortsatt på gjerdet, noen putter hodet i myra. Orker ikke bry seg, eller er for naive til å se at det lusker store, stygge klimatroll i skogene. Jeg er lei av å være sånn, vil rope ut: DETTE ER IKKE GREIT!

Dagens askeladd går på eventyr i søppelcontainerne.

“Jeg fant jeg fant!”

“Hva fant du nå da?”

“Seks kilo smågodt, åtte liter melk, fem klaser bananer og tre indrefileter som ikke er utgått på dato en gang.”

“Esj, hva skal du med det? Kast det!”

“Vel, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel det med.”

I Askeladdens miljø er det tabu å fly. Det gjør man kun i nødsituasjoner, og holder kjeft om det siden. En virkelig dedikert askeladd mekker dieselbilen om til å gå på frityrolje, hvis ikke hun har en sjumils elsykkel som suser forbi morgentrafikken.

For en ekte askeladd er det uaktuelt å kjøpe nye klær. Man lapper bukseræva om den spjærer og stopper ullsokkene. Helst med en annen farge på tråden, så man ser det er gjort hjemme i stua.

Det er en skam å glemme handlenettet. Da propper man heller hender, lommer, luer og votter fulle av varer og triller som en pannekake ut av butikken. Noen vil si det er idiotisk. Jeg vil si det er en del av en livsstilsendring som må til. Vi kan ikke fortsette slik vi har gjort til nå. Enkelt og greit.

I dag blir det bare flere og flere askeladder i vårt langstrakte land. Folk som plukker snusbokser fra veiskråninger og panteflasker fra bordene i kantina. De som stopper sykkelen for å ta opp en utgått skosåle eller fyller skreppa si med mosegrodde kvikklunsjpapir.

Når disse blir 80 år og havner på gamlehjem, ser jeg dem for meg som noen reale “pain in the ass”. De kommer til å kreve at boligen får søppelsortering, avstår fra engangskopper og plasthansker. Synger “kikerter og ris det e det æ spis, æ spis ikke gris, gi mæ kikerter og ris!” om de ikke får vegansk lasagne til middag.

I stedet for bingo på fredag, vil de demonstrere mot klimakutt i statsbudsjettet eller organisere kollektiv nedhogging av platanlønn* i skogen. Ingen pensjonert askeladd vil drikke kaffe og spise kake på Jordbærpikene, når verden blir knust i fillebiter.

Jeg håper dagens askeladder blir sånn. Samtidig trenger vi enda flere som tør å kappete med trollene, selv når det kan virke som en umulig oppgave. Det er feigt å godta, og det er feigt å holde kjeft!

Snipp, snapp, snute, jeg håper ikke eventyret er ute.

*et svartelistet treslag som brer seg bl.a. på Vestlandet