Tror du at hodet styrer kroppen? Eller er det motsatt? Klimapsykolog Per Espen Stoknes hjelper oss med å gå i dybden om hva kognitiv dissonans er, og hjelper oss å se den i sammenheng med miljøhandlinger og -holdninger.

Per Espen Stoknes om kognitiv dissonans

Per Espen Stoknes snakker om fenomenet kognitiv dissonans, og om hvorfor vi ikke greier å la være å gjøre ting som vi vet ikke er bra – både for oss selv og for miljøet.

– I vestlig kultur har vi hatt lett for å tro at kunnskap, fakta og informasjon fører til at vi handler riktig fordi vi tenker riktig; at hodet styrer kroppen og er en slags kommandosentral som kroppen følger. Men så begynte psykologer å lure på om kroppen av og til styrer hodet, og at hodet finner på finurlige bortforklaringer eller måter å tenke om det på, slik at hodet tror at det er dét som bestemmer, mens det i realiteten er kroppen som styrer. Dette siste er kognitiv dissonans. Når det skurrer mellom det vi vet og det vi gjør så har man gjennom empirisk forskning vist hvor flinke vi er til å automatisk bortforklare skurringen. Det handler om mer enn å bare ha dårlig samvittighet.

«Når vi utfører en dårlig handling som vi vet er umoralsk, som å mobbe noen, så rettferdiggjør hjernen det etterpå ved å ramse opp ansvarsfraskrivende unnskyldninger».

– Hvis du har gjort en god handling, som å gi blod til blodbanken, så opplever du dette etterpå som en veldig viktig sak, og det er et stort samfunnsoppdrag. Du får veldig positive holdninger til det og mener kanskje at alle bør gi blod en gang imellom. Hvis du aldri har gitt blod og kanskje syns det er litt ekkelt, så er holdningene til saken mye svakere. Holdningene våre vil som regel følge etter handlingene våre; vi finner på grunner etterpå. Dét er virkningen kognitiv dissonans har, fordi vi gjerne vil oppleve oss selv som sammenhengende og helhetlige; vi liker ikke tenke at vi er fragmenterte og kan handle motstridende til det vi tror på. Vi vil gjerne ha et godt selvbilde, så det gjelder å forsvare selvbildet vårt.

Intern kognitiv dissonans

– På miljøfeltet hvor vi vet hva vi burde gjøre men likevel har høyt ressursforbruk så finner vi mye tydelig kognitiv dissonans. Jeg vil da for eksempel lett peke på andre: Hvis de er verre enn meg så kan jeg føle meg bedre. Naboen har større bil, kollegaen flyr dobbelt så ofte. En annen strategi er å tvile på hele kunnskapsbiten; kanskje det bare er noen maktsyke forskere som står bak ideen om klimaendringene, som driver og lurer regjeringen til å gi dem penger så de kan drive på med forskingen sin og samtidig fly verden rundt på klimakonferanser. Da kan jeg prøve å bortforklare fakta sånn at jeg kan tvile på kunnskapen, som fører til at dissonansen min går bort. Vi vet jo at denne feilinformasjonen ikke er understøttet, men halvparten av befolkningen velger likevel å tro på det; det får oss til å føle oss bedre med én gang. En tredje strategi er å legge til noe for å prøve å utjevne effekten av handlingene. Kanskje du har etterisolert eller satt solcelle på taket. Da har du fortjent en ekstra tur til Mallorca. Dette er de viktigste interne måtene å bli kvitt dissonans på.

Kognitiv dissonans

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det riktige?

Kognitiv dissonans har også en sosial dimensjon

«Hvis en venn har blitt vegetarianer og dømmer deg for biffen du har bestilt, oppstår en mellommenneskelig dissonans fordi man har forskjellige holdninger, og vennskapet kan stå i fare».

– Vi så jo dette i Oslo med Lan Marie Berg, som er veldig opptatt av at folk skal reise miljøvennlig, men etter en debatt i NRK, tok hun en diesel-taxi hjem og ble hengt ut for å være skikkelig dobbeltmoralsk. Da får vi plassert dissonansen bort fra oss selv.

«Vi lufter dissonansen og vil gjerne ha andres støtte. Dette fungerer som en forsterking av relasjonene; når man er “dårlige sammen”.

– Dette er veldig viktig, for det er sånn vi opprettholder våre sosiale nettverk. Vi forsikrer oss om at vi er på linje og følger de samme normene. Hvis du plutselig endrer oppfatning og innser at du må ta tog i stedet for å fly, og sier dette til vennene dine, kan du risikere å miste nettverket ditt. Det er en såkalt sosial kostnad. Og den kan bli ganske stor. Det er derfor ikke så lurt å presse folk for mye.

«Det er små handlinger i tråd med kunnskap som viser seg å oppfordre til endring av handlingsmønster».

– Når du tar deg selv i å ha gjennomført en positiv handling, for eksempel begynt å resirkulere, så vil du få positive tanker assosiert til det, og bestemmer deg kanskje for å etterisolere litt; begynne å sykle mer. Den ene handlingen tar den andre, og så vil det være med på å endre holdningssettet vårt. Så den viktigste måten man kan påvirke menneskene rundt seg på, er å unngå dissonansen ved å sørge for at det er lystfullt og positivt i stedet for å si at det andre holder på med er feil. Det er da behovet for å bortforklare og forsvare seg kommer.