FNs siste rapport om hav, snø og is er ikke veldig beroligende lesning. Heldigvis kan de verste konsekvensene unngås, om vi gjør noe nå. 

I FNs siste rapport om havet og kryosfæren har man forsøkt å beregne konsekvensene ved to forskjellige utslippsscenarioer. I det beste scenarioet der vi kutter utslipp raskt og drastisk, havner temperaturøkningen mot slutten av dette århundret på mellom 0,9 og 2,4 grader. I scenarioet der vi ikke klarer å kutte klimagassutslippene, havner vi på katastrofale 3,2 til 5,4 grader. Foto: Pixabay

I FNs siste rapport om havet og kryosfæren har man forsøkt å beregne konsekvensene ved to forskjellige utslippsscenarioer. I det beste scenarioet der vi kutter utslipp raskt og drastisk, havner temperaturøkningen mot slutten av dette århundret på mellom 0,9 og 2,4 grader. I scenarioet der vi ikke klarer å kutte klimagassutslippene, havner vi på katastrofale 3,2 til 5,4 grader. Foto: Pixabay

Onsdag kom den siste spesialrapporten fra FNs klimapanel. Den tar for seg tilstanden til havet og kryosfæren (områdene på jorda som påvirkes av is, snø og/eller permafrost), og er dermed litt ekstra brennaktuell for oss i Norge.

For å predikere fremtiden, har forskerne i hovedsak brukt to forskjellige utslippsscenarioer.

Det ene scenarioet, ved navn RCP 2.6, innebærer at verden foretar store utslippsreduksjoner. Det andre, noe mer apokalyptiske scenarioet RCP 8.5, innebærer at man fortsetter å tute på uten å redusere utslippene: “Business as usual”, med andre ord. 

Rapporten tar for seg alt fra varmtvannskoraller til Grønlandsisen, men her er fem punkter du kan ta med deg videre:

1. Vi kan redde snøen

Det kan fortsatt bli pudder i framtiden – men da må vi kutte utslipp raskt, ifølge FNs siste klimarapport om hav og is. Foto: Pixabay

Eller i hvert fall noe av den.

Siden 60-tallet har antall snødager i lavereliggende områder blitt redusert med fem dager per tiår, ifølge FN-rapporten. Det utgjør omtrent en måned til sammen.

Den dårlige nyheten er at uansett hva vi gjør med utslippene, vil snødybden i enkelte, lavtliggende fjellområder reduseres med 10 til 40 prosent i nær fremtid – det vil si fra 2031 til 2050.

Den gode nyheten er at eventuelle utslippskutt likevel vil betale seg, men først noen år senere. Dersom vi følger “business as usual”-løypa, vil snødybden reduseres med 50 til 90 (!) prosent en gang mellom 2081 og 2100. Følger vi i stedet lavutslippsscenarioet RCP 2.6, mister vi “bare” 10 til 40 prosent av snøen.

Les også: Sånn ser fremtidens skisesong ut

2. Tareskogen trenger hjelp

De artsrike tareskogene trives best i kaldere strøk. Nå trues de av global oppvarming, ifølge FNs siste rapport om hav og is.

De artsrike tareskogene trives best i kaldere strøk, og dekker om lag 25 prosent av verdens kystlinjer. Nå trues de av global oppvarming. Foto: Janne Kim Gitmark (NIVA)

En hel rekke arter, deriblant fisk generelt, kan komme til å slite kraftig dersom klimaendringene eskalerer. Tareskogen er intet unntak.

Tareskogen er, muligens sammen med myren, å regne som Norges svar på regnskogen. Den lagrer karbon og fungerer som oppvekst- og skjulested for en rekke fisk og andre arter. Dessuten demper den bølger, noe vi kan trenge i årene fremover (se punkt 3).

De siste 50 årene har om lag to prosent av verdens tareskog forsvunnet årlig. Allerede nå opplever økosystemet dramatiske endringer: Tareskogene er følsomme for økte temperaturer, og klarer ikke å flytte seg til kaldere områder fort nok.

For flere tareskoger er et kritisk punkt nådd allerede ved 1,5 graders oppvarming, ifølge rapporten, og problemene øker i takt med økt global oppvarming. Under et RCP 8,5-scenario er tareskogen under svært høy risiko i 2100.

Les også: Kan vi få et tare-eventyr i Norge?

3. Årlige hundreårsflommer på Vest- og Sørlandet kan unngås

Ekstremvær vil inntreffe langt hyppigere om vi ikke kutter utslippene nå, ifølge FNs siste rapport om hav og is. Verst vil det bli for fattige i lavtliggende strøk.

Ekstremvær vil inntreffe langt hyppigere om vi ikke kutter utslippene nå. Verst vil det bli for fattige i lavtliggende strøk. Foto: Pixabay

Såkalte hundreårsflommer som før var beregnet å inntreffe en gang hvert hundrede år, kan nå ramme oss hvert eneste år. Årsaken er stigende havnivå som følge av smeltende is.

Fortsetter vi som nå, vil kysten av Vestlandet og Sørlandet rammes av slike årlige ekstremhendelser allerede om 45 år, i 2065. Tallet for Finnmark ser ut til å bli rundt 2075, og for Trondheim 2095.

Lenger sør på kloden ser det enda mer dramatisk ut, og spesielt i områder der man har mindre ressurser til tilpasning og beredskap. Spania og Mauritius er blant de mange landene som rammes allerede fra 2035, og en rekke øystater opplever dette allerede årlig.

Lavutslippsscenario RCP 2.6 vil gjøre overgangen til ekstremvær-tilværelsen langt mindre brå. Spesielt gjelder det for mer polnære områder: Norge vil først få årlige hendelser etter år 2100 om vi kutter klimagassutslipp i tide. Land nærmere ekvator vil fortsatt rammes innen kort tid, men vil få noen ekstra (sårt tiltrengte, må man anta) år på å tilpasse seg.

Les også: Avviste klimastreikernes krav – åpnet for mer oljeboring

4. Isbreene og polene fortsetter å smelte

I 2017 trakk isbreen Svartisen i Nordland seg tilbake 140 meter, mest av alle norske breer det året. Det var lenge planlagt å selge isbiter fra breen til luksusmarkeder verden over, men det ble heldigvis ikke noe av.

I 2017 trakk isbreen Svartisen i Nordland seg tilbake 140 meter, mest av alle norske breer det året. Det var lenge planlagt å selge isbiter fra breen til luksusmarkeder verden over, men det ble heldigvis ikke noe av. Foto: 20g32 & Minitxell / Flickr

Isbreer er ikke bare fine å gå tur på – de er også uvurderlige vannlagre. Smeltevannet fra breene kommer ekstra godt med når temperaturen stiger, og spesielt for folk i fattigere land.

I likhet med andre is- og snøkledte områder reflekterer isbreene også varme, og bidrar dermed til å dempe global oppvarming.

At isbreene og polene ligger tynt an, bekreftes i den nye FN-rapporten. Smeltingen på Grønland og Antarktis har skjedd langt raskere enn forventet, i den grad at klimapanelet har måttet oppjustere hvor mye havet vil stige siden siste hovedrapport fra 2014.

I RCP 8.5-scenarioet vil havstigningen bli på 0,8 meter, men med relativt stort slingringsmonn: I verste fall kan den bli på over en meter. Det vil ha enorme direkte konsekvenser for kystnære områder, og koste skjorta. Alternativet under lavutslippsscenarioet er mer beskjedne 0,4 meter havstigning.

Fortsetter vi som før, vil Himalaya, som leverer vann til en fjerdedel av verdens befolkning, miste 70 prosent av breene sine innen år 2100. Regioner med mindre isbreer, som Skandinavia, kan miste mer enn 80 prosent av bre-beholdningen innen år 2100.

Les også: – Skal det være litt global oppvarming i glasset?

5. Permafrosten må bli i bakken

Svalbard er blant stedene i verden som har opplevd den høyeste temperaturøkningen som følge av global oppvarming. Det har blant annet ført til at permafrosten tiner.

Svalbard er blant stedene i verden som har opplevd den høyeste temperaturøkningen som følge av global oppvarming. Det har blant annet ført til at permafrosten tiner. Foto: Pixabay

En av de mer skremmende prediksjonene til klimapanelet er også der man kan gjøre en stor forskjell.

Tiner permafrosten, vil enorme mengder av den svært potente klimagassen metan frigis. Skjer det i stor nok skala, kan det føre til et kritisk vippepunkt der klimaendringene eskalerer.

Foretar vi oss ingenting, vil nesten 70 prosent av permafrosten tine innen år 2100. Gjør vi derimot en innsats nå og i årene fremover, slipper vi unna med 24 prosent tap av områder med permafrost.

Likevel skjedde dette så sent som i fjor:

Norge øker utslippene