Franciska Eliassen hadde blitt komfortabel i sin selvbygde gamme. Så bestemte hun seg for å tilbringe ti dager i stillhet, uten kontakt med andre mennesker.

Franciska Eliassen levde i stillhet i ti dager.

I ti dager i februar levde Franciska Eliassen i stillhet, uten kontakt med omverdenen. Bildet over ble tatt på høstparten, da hun var i ferd med å bygge seg gamme i Lofoten. Foto: Julie Spangebu

Da jeg flyttet ut i telt og planla å bygge gamme, lengtet jeg etter å være alene, etter stillhet og ro. I stedet ble høstens byggeprosess et kappløp mot vinteren og en veldig sosial affære med alle som hjalp til.

Jeg bestemte meg derfor for å isolere meg ti dager i gammen i februar, uten å ha kontakt med andre mennesker.

Hvordan finne tid til å sette av ti dager? Jeg innså at det aldri kom til å være en så lang periode hvor jeg ikke gikk glipp av en hel masse. Hva med det kurset på skolen jeg egentlig måtte være med på? Hva med jobben jeg hadde søkt på som skulle ringe meg tilbake? Hva med pappas og farfars bursdag?

Les også: Å bygge en gamme

Franciska Eliassen tilbrakte ti dager i isolasjon.

“Nå skulle jeg ha tid. Tid til å lese, til å tenke tanker fullt ut, til å møte det jeg følte jeg hadde flyktet fra de siste årene ved å hele tiden jobbe og ha noe å gjøre.”

Jeg spilte inn gratulasjoner til pappa og farfar som de kunne høre på bursdagen. Som om foreldrene mine ikke allerede mislikte tanken på at jeg skulle være alene i skogen så lenge… Jeg skrudde av mobilen, (men tok den med, bare i tilfelle), pakket med meg mat til ti dager, og forsvant inn i marka. Med meg hadde jeg ski, noen bøker og skrivesaker.

Nå skulle jeg ha tid. Tid til å lese, til å tenke tanker fullt ut, til å møte det jeg følte jeg hadde flyktet fra de siste årene ved å hele tiden jobbe og ha noe å gjøre.

Før jeg dro spurte jeg folk hvor lenge de hadde vært helt alene uten å kommunisere med noen. Selv hadde jeg knapt nok to døgn å skilte med, og det var fordi mobilen døde. Svarene jeg fikk lignet mitt.

Franciska Eliassen gikk i ti dager uten å snakke med noen.

Fra byggingen av gammen – før isolasjonsperioden tok til. Foto: Julie Spangebu

Så til tross for all hypen rundt stillhet, alenetid, mobilfri tid og saker om vipassana retreater (en slags mindfulness-meditasjonskurs, red.anm.), kunne jeg bare konkludere med at det må være mest komfortabelt å ha mennesker rundt seg enten fysisk eller online. Hele tiden. Det er sånn vi lever.

Å skulle velge noe annet i over ti dager virket ukomfortabelt og en smule skummelt. Jeg nærmest ventet på at mine indre demoner skulle komme til å vokse i meg og ta styring over hjernen min. Det var bare å vente og se hvem som kom seirende ut av gammen etter ti døgn.

De første tre dagene passerte. Lofoten vartet opp med strålende sol, og alle som bor i nord vet hvordan det er når vintersola skinner igjennom den bleke vinterhuden etter mørketiden. Om dagen gikk jeg lenge og sakte på ski. Frihet! Jeg gikk på skøyter i soloppgang. Da var jeg sikret å ikke møte noen mennesker. På ski snudde jeg kjapt om jeg skimtet noen i det fjerne og følte meg litt gal og litt som huldra når jeg gjemte meg oppe i fjellsider, for å ikke bli sett.

Franciska Eliassen hadde mobilfri ti dager.

Etter fire-fem dager i stillhet begynte sansene å skjerpe seg, som om de endelig var helt finstemte og mottakelige for alle inntrykk. Alt føltes mye sterkere. Lyset, detaljene ute, lydene av skiene mot snøen, sprakingen i ovnen. 

Noen utdrag fra dagboka: 

Luften er iskald, himmelen har blitt klar. Med sånt vær føles det alltid som å komme ut av en tåkete drøm. Endelig henger glassklare tanker som istapper over meg, og jeg kan plukke dem ned en etter en og suge på dem – la dem smelte i meg og bli en del av meg. 

Franciska Eliassen hadde en stilleperiode på ti dager.

Snøen har blitt skarpe krystaller. Vi spiller på samme lag nå. Alt skinner så klart at jeg må myse for å ikke la lyset kutte i øynene mine. Jeg krysser isen med lukkede øyne.

og

Jeg savner ingen. Det overrasker meg litt. Jeg savner mest når jeg har det kjipt, tror jeg. Men jeg tenker ofte at jeg skulle delt det med noen. Dele varmen og maten og gleden av å lese noe fint og å finne på manus, nordlyset og kvistedyrene på veggene og i taket. Men når jeg/fordi jeg ikke deler det, så bobler det i meg som en stor hemmelighet. Er jeg så glad? Mer lykkelig. Jeg har ingen reelle bekymringer. Jeg har tid. 

Franciska Eliassen hadde en stilleperiode på ti dager.

Toppene ble høyere. Likevel var ikke alle dagene like smertefrie. Noe av det mest interessante var å observere hvordan sinnet mitt forandret seg, til tross for at omgivelsene var nøyaktig de samme. Nå kunne jeg ikke skylde på noen eksterne faktorer om alt plutselig var kjipt og galt. Det betød ikke at jeg tok meg sammen av den grunn. Var jeg sint, sur eller trist, så lot jeg meg føle akkurat det og det var deilig.

Normalt prøver jeg å jage bort disse følelsene fordi jeg ikke vil påvirke andre negativt, fordi det sjeldent føles konstruktivt og akseptert. Forskjellen lå i at jeg så tydelig kunne observere dem og godta dem. Dermed var de følelsene som alle andre følelser, de var ikke nødvendigvis negative i seg selv. 

Franciska Eliassen levde i stillhet i ti dager.

Ved å bo i en gamme, ville Franciska blant annet teste hvor uavhengig hun var av samfunnet, mennesker og materielle goder. 

Selv om jeg var alene, minus en liten skogsmus som kom på besøk av og til, følte jeg meg aldri helt alene eller ensom. Med noen dagers mellomrom sjekket jeg at stemmen ikke hadde forsvunnet, jeg sa forsiktig “hello” til meg selv og skvatt litt av lyden av en litt grumsete stemme fra dypet. I dagboka har jeg skrevet:

Jeg tenker på folk hele dagen. Hører de snakke og le. Det er fint, og jeg må smile av og til. Jeg gleder meg til å dele gammen med venner og vil invitere alle som vil.” 

En helg i gammen med x og y. Så inviterer jeg ulike folk til å tilbringe tid der med hverandre. Shit, det kan bli et konsept.

Franciska Eliassen hadd en periode på ti dager der hun ikke snakket med noen.

Jeg kunne forsvinne langt inn i fantasiverdener. En kveld gikk jeg ut av gammen og så et merkelig, blålig lys som sakte seg over himmelen. Det var ulikt noe annet jeg hadde sett før. En ufo? Jeg kunne ikke bekrefte hverken det ene eller det andre før om noen dager da jeg kom tilbake til folk. 

Det hadde gått ti døgn og jeg følte meg ganske klar for å møte mennesker igjen. Jeg skrudde på mobilen og fikk noen meldinger. Innså fort at jeg hadde glemt å fortelle nøyaktig når jeg kom tilbake, og at noen av mine nærmeste forventet at jeg skulle komme tilbake dagen før. “Jeg kommer nå!” skrev jeg og løp, men det føltes mer som å fly, tilbake til sivilisasjonen. 

Franciska Eliassen hadd en periode på ti dager uten å snakke.

Dagene som fulgte etter isolasjonen var merkelige. Det var som om jeg i løpet av ti døgn alene i stillhet hadde nådd et nullpunkt i meg selv. Jeg følte jeg så alt klarere enn før. Når jeg snakket med folk følte jeg at jeg kunne forstå dem bak ordene de sa.

Det høres kanskje ut som om jeg svevde litt vel høyt disse dagene og det gjorde jeg nok også, men det var nok ingen ufo jeg så. Lyset jeg og mange andre hadde sett, viste seg å være rester fra oppskytingen av raketten til Elon Musks SpaceX

Hvorfor var det en så positiv opplevelse å isolere seg?

Jeg tror ikke bare det var bra fordi jeg hadde lengtet etter det så lenge. Eller fordi jeg ble lettet da demonene viste seg å være snille. Eller fordi jeg satte av hele ti dager bare til meg.

Jeg tror på å bryte med vaner og hverdag og det komfortable. Jeg tror på stillhet og å være alene. Det står helt klart for meg etter dette. Så hvorfor har jeg ikke gjort det igjen?

Franciska Eliassen snakket ikke med noen på ti dager.

Jeg nærmest lovet meg selv at dette er noe jeg må gjøre minst én gang i året, helst oftere. Nå har det snart gått et år, og jeg fortsetter å fortelle meg selv at jeg ikke har tid. Selv om jeg vet det er bra for meg, velger jeg det bort. Det er så mye lettere å fortsette hverdagen, å være komfortabel og sosial.

I neste artikkel kan du lese om gammens sosiale og usosiale liv etter at jeg flyttet ut i august: Om gammefester, planting av grønnsaker på taket og begynnelsen på et kunstprosjekt. 

Dette var del tre i serien om da Franciska bygde seg en gamme. Les del to her:

Å bo i en gamme