Skal jeg redde klimaet alene, eller skal vi gjøre det sammen? Nikolai Schirmer gjør opp status etter å ha gjennomført en lavkarbon-vinter.

Nå er det april, og det kjennes ut som vinteren snart tar slutt. Snøhaugen på verandaen til kollektivet, den som aldri blir måket, har krympet betraktelig den siste uka i mildværet. Eirik, romkameraten min, undrer seg om hvilke skatter som kan finnes under der av øl glemt i snøværet.

Jeg har kommet hjem etter tre måneder på veien, og er i gang med å filme kapittel siste kapittel av Endless Winter rundt Tromsø. Egentlig stort sett i Lyngen. Egentlig stort sett i Lakselvtindmassivet. For hver renne vi klatrer opp, åpner det seg en verden av nye muligheter på baksiden, og jeg undres over hvorfor jeg i alle mine 27 år her oppe aldri har utforsket dem før.

Utsikten fra toppen av ei renne i Lakselvtindmassivet.

Episode to av Endless Winter går ut i samarbeid med CNN i starten av mai, som er mer eksponering enn jeg noen gang kunne håpet på for prosjektet. Det er bra. Men er prosjektet bra?

Når den klima-asketiske tilværelsen min er over i slutten av april, flyr jeg rett til Turtagrø for å fortelle om prosjektet. Jeg har allerede sagt ja til en skitur til Svalbard i juni. Den årlige familieturen legges til Bilbao i august. Jeg prosjekterer en serie reklamefilmer som innebærer at jeg må reise verden rundt til høsten, om jeg ikke gjør en iherdig innsats med å leie inn lokale folk jeg ikke kjenner med et nettverk jeg ikke har. Utslippene mine kommer til å gå betraktelig opp igjen. Har jeg lært noe som helst?

!Spoiler alert!

Spoiler nummer en fra Endless Winter kapittel to: Det går an å kjøre like bra (kanskje bedre?) ski relativt nært hjemme som over Atlanterhavet. Uten motorisert tilkomst.

Foto av Joonas Mattila.

Spoiler nummer to: Individ og system er ikke forskjellige sider av klimaspørsmålet. Det er samme sak. Jeg ble oppmerksom på dette da jeg besøkte Infinitums gjenvinningsanlegg i Fetsund – pantefabrikken, som jeg døpte anlegget – men det samme gjelder i transportsektoren, pinneisindustrien, friluftsindustrien, og så videre.

Endless Winter – symbolofferet

Jeg tenkte lenge at tiltak på individnivå dreide seg mer om symbolikk enn faktiske løsninger. Kroneksempelet er miljøorganisasjoner som deler ut poser av økologisk bomull som er dårligere for miljøet enn plastposene de skal erstatte, men gir brukeren en følelse av å stå på riktig side av et politisk spørsmål. Det gir ham eller henne muligheten til å vise dette fram til omverdenen med et symbol på klimakampen over skuldra.

Men det dreier seg også om å bytte ut melka du elsker  i cappuccinoen med havremelk som vi alle vet egentlig smaker litt kjipt. Eller enda bedre: Ikke drikke kaffe i det hele tatt. Alle vet at kaffebønner ikke gror i Norge.

Harvard-professoren Steven Pinker kaller dette symboloffer (Enlightenment Now, 2018, s. 140), hvor innsatsen din som individ ikke måles etter effekt, men etter størrelsen på det du forsaker. En slags religiøs tanke de fleste av oss intuitivt har om at dess mer du ofrer, dess bedre person er du, med et like religiøst forhold til faktisk nytteeffekt av offerhandlingen (Sacrifice vs. Benefit as a source of Moral approbation: Nemirow 2016).

Vanlife (it’s just so simple) – et klassisk symboloffer.

Endless Winter er et godt eksempel på slikt symboloffer, som ikke faktisk har noen særlig innvirkning på noe som helst, men gir godt med likes i sosiale medier. Som kompisen min Torstein Bjørklund påpekte: Det hadde vært bedre for miljøet å fortsette å fly mens jeg heller drev lobbyvirksomhet for å stenge noen kullkraftverk.

Løsningen er ideer

Torstein har rett, så klart, men det er mulig å ofre seg for et bedre klima. I 1962 var Burundi og Botswana like fattige og slapp nesten ikke ut CO2. I 2010 tjente Botswanere 32 ganger mer enn Burundiere, og slapp ut 89 ganger så mye CO2. Ved å gå tilbake til noe tilsvarende Botswanske levestandarder anno 1962 er klimaspørsmålet løst. Da må vi ofre elektrisitet, oppvarmede hus, papir, reise, importert mat – mer enn plastposer.

Løsningen er selvfølgelig ikke Botswana anno 1962. Løsningen er ideer. Ideer som å se på avfall som ressurser. Det kreves 5 prosent av energien å skape samme mengde aluminium fra en av ølboksene på verandaen vår, som det kreves å grave den opp av jorda.

Systemet jeg ble vist hos pantefabrikken var som en liten gruve som driver gruvedrift på samfunnet, hvor hver og en av oss er gruvearbeiderne. Ved å kaste de tomme ølboksene våre inn i smeltedigelen, muliggjør vi aluminiumsproduksjon som bruker 95 prosent mindre energi enn tradisjonell aluminiumsproduksjon. Om vi fant lignende løsninger på alle utfordringene vi står overfor, hadde klimaspørsmålet vært løst.

Ideer og handling

Pantefabrikken er et resultat av arbeidet gjort av miljødepartementet, i samarbeid med industrien. Den viktigste enkelthandlingen jeg som individ kan gjøre for miljøet, er å stemme på politikere med slike ideer.

Men når politikerne har satt ideene ut i live, er det igjen opp til meg å gi riktig input til systemet: Pante den boksen, velge det miljøvennlige transportalternativet, kjøpe det miljøvennlige produktet.

Uten systemløsninger på samfunnsnivå kan vi ikke få til noe som helst. Men disse løsningene fungerer ikke med mindre jeg som individ aktivt deltar i dem. Linjene mellom hva som er symbolsk, effektivt, eller begge deler blir uklare, og er kanskje ikke det viktigste til slutt.

Les mer om Endless Winter-prosjektet til Nikolai Schirmer her:

Jeg vil redde snøen for å kjøre i den