Bang! Pjong! Tsjong! Hva har jeg rotet meg opp i nå?

Jeg står mutters alene midt utpå et ti kilometer langt islagt, regulert vann et par mil fra Bodø. Jeg burde ha tatt med et par rene underbukser.

Sykkel og ski over et islagt vann

Omringet av is og sprekker.

Klarvær=kjør

Spol tilbake tjuefire timer, det er fredags morgen og jeg kan lukte helgen. Sliter med å konsentrere meg om hva jeg skal gjøre. I de siste dagene har jeg sjekket værmeldingen hyppigere enn hva som kan karakteriseres som sunt, og den sier hele tiden det samme; opphold og nesten vindstille.

Dagene her i nord begynner endelig å bli såpass lange at det er mulig å dra på lengre turer i dagslys. Denne muligheten kan jeg ikke la gå fra meg. Dessverre tar ting som oftest litt lenger tid enn planlagt. Da jeg endelig hadde bestemt meg for destinasjon, og sykkel var ferdig lastet, var det en knapp time til solen skulle takke for seg. Avreisen ble utsatt til tidlig neste morgen.

Les også: Jakten på tiden

Selv om det virker som Norge har tidenes snøvinter, så er ikke det tilfellet her oppe. Siste betydelige nedbørsmengde kom første uken i januar, og traff bakken som regn. Siden det har det vært kaldt og vindfullt. De små snøflakene som har truffet bakken siden januar har vindguden Euros tatt med seg på en tur til havs. Denne mangelen på snø har ikke bare gitt flotte forhold for sykkel, den har óg gitt oss snøfrie, islagte vann, og det åpner for nye muligheter.

Alarmklokken røsker meg ut av drømmeland. Siden jeg hadde pakket alt klart kvelden i forveien tillot jeg meg å sove til halv sju. Etter å ha tryllet i meg et par kopper kaffe, spist en skål havregryn og lagd nistepakke av et helt brød, hoppet jeg på sykkelen. Uten den vanlige motvinden som har blåst fra øst den siste tiden gikk turen som en lek.

Sykkel og ski som framkomstmiddel

Det var ubeskrivelig godt å sette føttene på fast grunn etter turen over isen.

Tilbake på isen

Jeg skulle bare stoppe litt for å ta noen bilder idet isen begynte å knake. Med hjertet i halsen tråkket jeg så fort jeg kunne, men ikke for fort, for da skled jeg bare. Helt klar is ga meg en følelse av at jeg trillet over en bekmørk avgrunn som kun ble brutt opp av utallige kryssende hvite sprekker som dannet et stort lappeteppe. Så lenge jeg holdt meg i bevegelse tenkte jeg at jeg kom til å klare meg dersom isen ga etter. Da kunne jeg bare hoppe fra isflak til isflak slik som Onkel Skrue i faktahistorien «North of the Yukon».

Sykkel blir brukt for å komme frem til fjellet

Fikk svettet litt i Stairmaster3000.

Med føttene trygt plantet på fast grunn spente jeg på skiene og startet turen opp mot en renne som jeg hadde sett på i to år. Vanvittig deilig å ta skiene fatt etter å ha sittet på nåler under kryssingen av vannet. Da jeg nesten var på toppen av rennen ble jeg imidlertid stoppet av for mye is. I stedet for å klore meg over dette partiet valgte jeg heller å snu, for å spare de øverste meterne til en annen gang. Nedkjøringen bød på et godt utvalg av ulike typer snø ispedd en del is. Det beste med is er at den ikke blir oppkjørt.

Spartansk leir
Tarp, sykkel og ski ved leiren

Slo opp leir ti kilometere fra nærmeste vei.

For å spare vekt og plass ble teltet valgt bort på denne turen. Som beskyttelse mot vær og vind slo jeg opp en tarp. Det viste seg at liggeunderlaget ikke var helt fornøyd med å ligge rett på snøen, og sa tydelig ifra ved å slippe kulden rett gjennom, slik at jeg fikk en dårlig natt. Det at det kom noen kraftige brak fra isen hjalp heller ikke på søvnen.

Les også: Verdien av stillhet

Søndagen startet med et stønn fra isen og en gigantisk porsjon havregrøt. Planen for dagen var å se hvor langt jeg kom meg innen klokken ett, ettersom jeg helst ville starte turen over isen før klokken tre. Denne dagen gikk jeg i en annen himmelretning og fant tidvis veldig fin snø, da særlig i forsenkninger av den øvre delen av skogen.

Melis for nervene

I løpet av natten kom det et lite snødryss. Dette skjulte avgrunnen og de fleste sprekkene, noe som hjalp betydelig på psyken når det kom til overfarten. Til gjengjeld kom de ferske sprekkene enda tydeligere fram i snøen. Der det var sprekker i den ferske snøen tråkket jeg på litt ekstra. Hjemturen virker av en eller annen grunn alltid mye kortere, og da jeg nærmet meg land møtte jeg omlag ti personer som var ute og gikk på skøyter. Kanskje bekymringene mine var overdrevet.