Ting går ikke alltid som planlagt. Da syklene mine forsvant i natten, hadde jeg bare minnene å lene meg på.

Telttur med sykkel

Første og dessverre eneste telttur med stisykkelen foreløpig.

Endelig var sommeren her. De kalde dagene hørte fortiden til. Det var utepils, kortbukser på jobb og breezer som gjaldt. Eller vent, jeg bodde fortsatt nordpå. Mens sommeren raste i sør og skogbrannene herjet, hadde vi vært velsignet med kalde temperaturer og nedbør. Her kunne man grille hvor man ville.

Om sommeren går solen aldri ned. Det er mulighetenes tid. Jeg hadde store planer. Jeg skulle klatre i fjellet, buldre og dra på telttur. Alt skulle gjennomføres med sykkel som transportmiddel. Men alle planene falt i grus da noen ukjente skikkelser, i midnattssolens lys, fikk øye på syklene mine. Fristelsen ble for stor til å holde de lange fingrene sine unna Silkesvarten 1 og 2.

Med en relativt amputert sommer i mente, serverer jeg herved en historie fra en tur jeg gjennomførte i slutten av september i fjor.

Rolig start

Sommerens lange, late dager med sykling på tørre stier i skogen var over. Høsten var over oss, og med den lovnader om gode bølger. Etter en litt treg start med lite bølger i Bodø, pakket jeg surfebrettet på sykkelen. Kursen ble satt mot Svolvær og dernest Unstad.

Med godt mot rullet jeg fra leiligheten, mot hurtigbåten som skulle ta meg over til Lofotens øyer. Det gikk ikke mer enn 50 meter før jeg måtte stoppe. Det viste seg at surfebrettene lå på en slik måte at de presset skjermen på tilhengeren ned i dekket. Dette løste jeg kjapt ved å presse inn et par pinner mellom bagen og det nederste brettet. Trykket på skjermen forsvant, og jeg kunne tråkke videre.

Da jeg satt ensom på båten over fjorden, følte jeg meg med ett veldig utenfor komfortsonen. Det var min første gang på surfetur alene, i hvert fall med sykkel. På tur med sykkel

Det ble ikke lange tråkkeetappen denne dagen. Jeg slo opp teltet like ved veien, under et aktivt nordlys, noen kilometre forbi avkjøringen til Henningsvær. Det er ikke alltid like lett å finne en egnet teltplass i mørket, så når jeg først finner en er det vanskelig å sykle forbi.

Vann over hodet

Dag nummer to ble startet med obligatorisk hurtighavregrøt og kaffe før jeg brøt leir. Sykkelen ble behørig lesset ned. Brettene ble nøyaktig festet slik at de ikke subbet ned i hjulet på hengeren. Oppnådde to betryggende centimeter med klaring.

Sykkel og brett på Unstad

På Unstad. Noen gode centimeter skiller brett fra bakke.

Turen startet rolig, nesten fri for vind. Men rundt et nes kom en tung motvind: Det var som å sykle i sirup mens noen konstant prøvde å få meg ut av balanse. Like plutselig som vinden kom, forsvant den og ble erstattet av en oppløftende medvind som dro meg bortover veien som om jeg var en markløper.

Etter en kjapp rast sammen med noen lokale gamlinger på en dagligvarehandel, tok jeg fatt på den siste milen inn mot Unstad.

Endelig var stranden i sikte. Der krydde det av neoprenkledde kropper, en hærskare som jeg snart skulle bli en del av. Jeg sluttet meg til en liten gruppe ute på høyre side av stranden. Jeg merket fort at jeg ikke hadde de ferdighetene som jeg en gang hadde, men det stod ikke på iveren, noe som resulterte i en av de kraftigste wipeoutene jeg har hatt. Brettet forsvant under føttene på meg, og jeg ble kastet sidelengs rundt i luften før jeg traff vannet og fikk en real runde i vaskemaskinen. Men jeg fikk også noen av de beste bølgene jeg har fått på lenge. Hule, store bomber kom, og jeg var den eneste som lå på rett plass.

Telttur med sykkel

Ikke den kjipeste plassen å – ufrivillig – tilbringe 12 timer i posen

Utslitt i både skuldre og lår slo jeg opp teltet, pumpet opp madrassen, rullet ut soveposen, kastet i meg et par blingser og drakk en liter vann før jeg la meg i posen for å hvile litt. Endte opp med å sove i 12 timer.

Ny dag

Etter å ha sovnet ufrivillig tidlig kvelden før, var det ikke noe problem å komme seg opp før soloppgang. Frokosten bestod av det samme som gårsdagen, og jeg trakk på meg den fortsatt fuktige drakten og startet vandringen ned mot havet. Økten startet bra. Fikk et par nevneverdige bølger, men kjente tidlig ettereffekten av gårsdagens strabaser. Men siden bølgene var av den kvaliteten de var, var det bare å bite tennene sammen. Da jeg nådde stadiet der jeg la meg der bølgen var brattest for å slippe å padle, og ikke kom med, var det på tide å komme seg på land.Telt og sykkel

Jeg inntok en fortreffelig middag bestående av – tør du gjette? – havregrøt og kaffe. Etter et slikt herremåltid syntes jeg det var på sin plass med en middagshvil. Med hvilen unnagjort var jeg som et nytt menneske. Jeg pakket sammen telt, liggeunderlag og pose og lesset alt på sykkelen, men da jeg passerte stranden ble fristelsen for stor. Jeg stoppet, ålte meg inn i den dryppvåte neoprentrikoten og tok en kjapp småbølgeøkt før jeg startet hjemturen.

Revidert retur
Sykkel Silkesvarten Stamsund

En fullastet Silkesvarten poserer foran en vegg i Stamsund

Den opprinnelige planen var å ta den samme hurtigbåten tilbake fra Svolvær. Men ettersom bølgene var såpass bra, og det var mulig å ta hurtigruten fra mer nærliggende Stamsund, ble valget enkelt.

Vel fremme i Stamsund fant jeg til min lykke et oppvarmet venteværelse med tilhørende toalett. Jeg benyttet sjansen til å bedre min personlige hygiene med tanke på fremtidige medpassasjerer. En armhulevask i servanten pluss litt deodorant, en ren T-skjorte og en tannpuss gjør underverker. Vel ombord på MS Nordnorge bar det rett opp til toppdekket. Her er det erfaringsmessig møbler som er gode å sove i, noe som viste seg å stemme denne gangen. Valgte å unne meg øl og nøtter etter helgens utladning. Så var det bare å prøve å få litt søvn før båten la til havn i Bodø halv tre om morgenen.

Etter å ha vært uten sykkel i sommer merker jeg en stadig sterkere trang til å komme meg tilbake på stålhesten. Man kan leve på minnene en stund, men nå er det på tide å skape nye. Forsikringspengene har tikket inn på kontoen, jeg har gode venner i sykkelbransjen. Det går nok ikke lang tid før jeg er oppe og triller igjen.