Etter en lang vinter i en selvbygd gamme, kom våren endelig til Lofoten. Da begynte Franciska Eliassen på et ambisiøst dyrkingsprosjekt, og oppdaget et basseng under gulvet.

Etter å ha bodd i gammen siden januar, var ingenting bedre enn bok, sol og saueskinn på taket.

Etter en høst med bygging av gammen, innflytting i januar og ti dager i isolasjon i februar, kom våren omsider til Lofoten.

Snøen smeltet, jorda tinte opp og jeg plantet urter, gulrøtter, grønnkål, markjordbær, gresskar, valmuer, rødbeter, bringebær og stikkelsbær på torvvegger og -tak. Et epletre utenfor vinduet, med fem sorter!

Gammen var dekket av torv på vegger og tak. Ideelt for dyrking, kanskje?

Det må jo være en bra måte å møte utfordringene vi står overfor – selvforsynt med dumpstermat og gulrøtter fra taket. Etter å ha fått vite at torv er ganske næringsfattig jord, oppfordret jeg alle besøkende til å tisse oppetter ytterveggene. Nå gjaldt det bare at sommeren ble full av sol og varme. 

Til deg som nå blar deg bakover i minnebanken til forrige sommer og tenker at gammen må ha sett ut som et koldtbord à la Barbettes gjestebud etter «tidenes varmeste sommer i Norge», må jeg dessverre skuffe deg.

Da det fortsatt var to epler på treet. Det andre forsvant, muligens ved hjelp av en elg.

Solstrålene nådde ikke lenger enn Mo i Rana, og vi her i Lofoten hadde sommer i kun fem-seks dager. Det ble en brutal test i hvilke sorter som trivdes her oppe. Grønnkålen, rosmarinen, stikkelsbærene og treet overlevde.

Jeg hadde blitt advart mot at det bare var ett eneste epletre så langt nord som bar frukt. Nå er det i så fall to! 

Innhøstingen av det ene eplet som vokste fram måtte selvsagt feires, og jeg ba inn til gammefest eple-edition uti oktober. Vi delte eplet i syltynne skiver rundt bålet, før det ble eplekake og innslag av dikt og drillshow.

Noen ganger i året inviterer jeg til fester i gammen. Den første var innflytningsfesten. Vi bygde snøsofa og lagde et stort bål med restene fra byggeprossessen. Også her var det små innslag av musikk, historier og dikt.

Jeg elsker å kombinere friluftsliv med kultur, og tenker på gammen som et slags kunstprosjekt.

Her kan folk komme og bo, og som en forlengelse av en hyttebok kan de som vil dele tanker, ideer, spørsmål, tekst, lydopptak, bilder, tegninger… Jeg holder på å lage en plattform for det.  Målet foreløpig er at den blir en merkelig blanding av alt mulig rart som har vokst ut fra opphold i gammen. 

I august flyttet jeg inn i vanlig hus igjen. Etter den tid har gammen blitt brukt av venner, lokale og tilreisende. Det er nyforelskede medstudenter som i det skjulte spør meg om nøkkel, og det er de som bare låner den noen timer for å ha et rolig sted å lese. Også er det de som virkelig trenger et sted å bo en liten periode.

For tiden må jeg advare besøkende om noen skogsmus som kommer inn så fort det blir fyrt i ovnen. Selv er jeg ganske redd for mus, og jeg har gått til innkjøp av flere meter med musebørste som skal installeres i veggen.

Det er i det hele tatt alltid noe som kan forbedres eller må repareres. I sommer måtte hele gulvet tas opp. Utover våren ble det nemlig mer og mer fuktig i gammen, av en eller annen merkelig grunn.

Det viste seg at å legge oljeduken langs bakken, under et lag med fiskeesker i isopor som isolasjon, ikke var særlig smart. For duken som skulle holde vannet borte, hadde i stedet fylt seg med vann slik at det ble et lite basseng under gulvet når snøen smeltet.

Vått.

Med god hjelp skar vi opp gulvet og lagde kanaler som vannet kunne renne under gammen. Så la vi grus og ny dampsperre rett under gulvplankene, som så ble lagt på plass igjen.

Det har føltes som et evighetsprosjekt. I det hele tatt endret mitt forhold til tid seg i løpet av året jeg bygde og bodde i gammen. Bare turen opp og ned var en stor omveltning for en som vanligvis står opp fem minutter før skolen starter.

Blant de mange fascinerende naturfenomenene rundt gammen: En rar, brun sopp.

Noe av det mest verdifulle ved å leve så tett på naturen, var å få sjansen til å observere hvordan den hele tiden endrer seg, og hvordan alt henger sammen med alt. Og hvordan vi mennesker ikke bare henger sammen og påvirkes av natur, men er natur.

Det kan det nesten virke som vi har glemt, sammen med kunnskapen som ligger gjemt og glemt der, her, i naturen. Det er et evig mekka av komplekse sammensetninger som er det viktigste vi har og alt vi har – og der ligger svarene.

Nå låner jeg ut gammen til så mange som mulig. Der er det rom for å lese, skrive, skape eller bare være. Hver gang jeg nevner det til folk, lyser de opp – de får den geniale idéen om at jeg burde legge det ut på Airbnb. I Sverige er det noen enda mer primitive gammer som de leier ut for rundt 4000,- natta. Helt autentisk, du må til og med hente vann og kappe veden selv!

Det blir spennende å se om det fungerer å låne den ut helt gratis i lengden. At prosjektet lever av seg selv, helt uavhengig på sia av markedet – som et eksperiment i en verden der så mye handler om å profitere.

Vil du som leser dette besøke gammen, kan du sende Franciska en mail: frael@protonmail.com.