“Du kommer aldri til å klare å gjennomføre det!” “Komme deg til fjells uten bil, haha!” “Det er bare å starte sparingen til ny bil, med én gang”.

Dette var tilbakemeldingene jeg fikk da jeg for litt over et år siden fortalte at jeg lekte med tanken om å bruke sykkelen istedenfor bilen som fremkomstmiddel når jeg skulle ut på ski. Den indre treåringen våknet i meg. “Jeg skal vise dem”. Man skal lytte til sin indre treåring.

Valgte sykkel istedet for bil

Etter at sykkeletappen er gjennomført festes skiene på sekken og innmarsjen kan begynne. Foto: Andreas Køhn

 

Starten

Jeg har som de fleste andre reist med bil for å stå på ski, både i inn- og utlandet. For nærmere ti år siden så jeg filmen “BikeCar: a documentary”. Helt siden den gang har jeg hatt filmen i bakhodet og tenkt at jeg vil gjøre noe liknende. Filmene til Jeremy Jones har hatt stor innflytelse på meg.

I oktober 2016 måtte bilen min inn til EU-kontroll, noe den ikke bestod. Etter at den trofaste Forden fikk sin dødsdom trålet jeg internett for informasjon om personer som hadde brukt sykkel for å transportere seg selv til områder som bød på skikjøring.

Etter flere timer bak dataskjermen satt jeg igjen med et inntrykk av at det er svært få som har gjort noe lignende tidligere. De fleste har festet skiene på sykkelen og syklet til sitt lokale heisanlegg. Noen få har dratt på lengre turer med ski og sykkel. Samtlige av disse turene ble gjennomført på vårparten av sesongen. Med disse turene ønsket de involverte å fremme sykling som et mer miljøvennlig alternativ. Det er vel og bra. Men når de drar til den andre siden av kloden uten å sjekke snøforholdene på forhånd, for deretter å klage på snømengden, syng jeg det blir ganske fjollete.

For første gang på lenge klarte jeg ikke å finne svaret jeg søkte etter på internett. Jeg måtte finne ut hva som er rett og galt gjennom prøving og feiling. Selv om omfanget på oppgaven jeg hadde satt meg var ukjent, var jeg fast bestemt på å klare meg uten bilen, samtidig som jeg skulle stå like mye på ski som før.

Å bruke sykkel istedet for bil

Overnatting i min utvidede bakgård. Her like under Jægervasstindan. Foto: Andreas Køhn

Nord-Norges tog

Med sykkel og telt på slep ble hele Nord-Norge min bakgård. Etter å ha gjennomført et par turer merket jeg at jeg hadde vært litt for optimistisk med tanke på tidsbruk. Alt tok lengre tid enn hva jeg hadde sett for meg. Før vinteren hadde jeg store planer om lange flotte sykkelturer, som å dra fra Bodø og sykle til Senja, Lyngen, Øksfjord og Tamokdalen, for å nevne noen eksempler på min tidlige naivitet.

Jeg måtte finne en løsning på de lange transportetappene. Nord for Bodø går det som kjent ikke tog. Fly var ikke aktuelt i denne omgang, og det virket problematisk å få med både sykkel og tilhenger på bussen. Da stod jeg igjen med sjøveien og Hurtigruten, som på mange måter er Nord-Norges tog. Kanskje et litt saktegående tog, men det gav meg mulighet til å planlegge den kommende turen.

Når man kun har sykkel må man ta i bruk Hurtigruten

Vel i havn etter en av vinterens mest behagelige transportetappe. Foto: Johan Kristofers

Knotglemsel

Nå sitter jeg her, i min andre vinter som skisyklist. Hvorfor i all verden forsetter jeg med dette, tenker du? Det er et godt spørsmål.

Ser jeg tilbake på vinteren, er det tydelig at jeg lider av “knotglemsel”. Jeg tenkte ofte at jeg bare skulle gi opp, at jeg var helt alene uten venner. Kostholdet som baserte seg på halvfabrikater, pulverkaffe og havregrøt lagd med vann, gjorde ikke stemningen noe bedre. Men det var hele tiden en liten del av meg som klarte å overbevise meg om at belønningen kom til å være verdt strevet.

Tungt å bruke sykkel opp til fjellet, men det er verdt det når man kommer på toppen

En glemmer fort strevet når en får slik utsikt. Foto: Andreas Køhn

Motvekt til stresshverdagen

Hvor kjedelige og ordinære ville ikke disse turene vært dersom jeg hadde kjørt bil. Det gir en nesten ubeskrivelig følelse å sitte på sykkelen, alene, tråkkende oppover en islagt bakke. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, knasingen fra piggene i dekkene mens de klorer seg fast i isen, og jamringen fra sykkelkjedet som jeg nok en gang har glemt å olje fordi jeg var så klar for å komme meg ut. Det er noe med det sakte tempoet jeg beveger meg i som virkelig beroliger meg.

Dette prosjektet spiller muligens ikke så veldig stor rolle for andre. Jeg brøt ingen rekorder. Jeg sprengte ingen grenser. Men det var en personlig utfordring og jeg sitter igjen med minner som vil vare livet ut. Jeg håper at andre ser at det er mulig å oppleve mye uten å verken tømme lommeboken eller reise langt hjemmefra. Veien som starter utenfor døra kan ta meg hvor jeg vil. Det er bare å slenge beinet over sykkelen og tråkke.

Les også: Hva har en tom flaske med vinteren å gjøre?