Gang på gang har naturen stukket kjepper i hjulene for de grandiose planene mine.

Jeg skulle dra bort hit og opp dit. Kun drevet av kroppen min. Men værgudene ville det annerledes. En lang tørkeperiode med betongføre etterfulgt av snø resulterte i et kjipt snødekke. Når snøen endelig hadde stabilisert seg kom det et kraftig regnvær som gjorde at vårsesongen, den som hadde vært gulroten gjennom hele vinteren, ikke lengre så lovende ut.

Regnet knuser drømmen om en lang og god vårsesong

Gamle ideer blir virkelighet

Men endelig sto fru fortuna meg bi. Med en ypperlig værmelding og en langhelg i møte – lastet jeg sykkelen med ski og en packraft (oppblåsbar kajakk) – trillet hjulene sakte mot Lofoten. Planen var å ta meg til noen renner som jeg la øynene på for første gang i 2014, da jeg og Øystein «Vetle Hansen» Henjum jaktet bratt vårsnø. En tur som ble noe amputert ettersom Øystein valgte å ikke vokse skiene sine. Den plutselige kontakten mellom en knusktørr p-tex såle og fuktig vårsnø resulterte i et rolig spiralbrudd i leggbeinet samt noen relativt slarkete sener.

2014: Etter at Øystein hadde karret seg ned rund 500 høydemetere for egen maskin traff vi på en gruppe italienere som hjalp meg med å få han tilbake til bilen.

Ny start

Med min allerede introduserte flaks, startet turen med en deilig regnskur. Jeg var våt inn til huden allerede før jeg rullet opp på hurtigbåtkaien. Heldigvis tok overfarten såpass lang tid at klærne tørket før båten la til kai.

Vel fremme med teltplassen. 24:00 er vel et passende tidspunkt å smile litt til fotografen(meg selv).

Vel over og noen kilometer inne i sykkeletappen registrerte jeg at mildværet hadde jaget snøgrensen høyere opp i fjellsiden enn hva jeg hadde håpet på. Dette kunne by på enkelte utfordringer. Etter å ha sneglet meg fremover et par mil på en nesten bilfri vei ankom jeg min planlagte teltplass.

Nye veier

Dagen startet rolig. Jeg nøt pulverkaffe og havregrøt før jeg pumpet opp packraften. Etter litt prøving og feiling klarte jeg å feste ski, sekk, støvler og staver på en noenlunde fornuftig måte til farkosten. Endelig var det duket for sjøsetting og jomfrutur.

Sekunder før første vannkjenning.

Turen som førstereisgutt gikk relativt smertefritt. Det at jeg hadde medvind hele veien over var nok en medvirkende årsak. Båten fløt som en dupp på vannskorpen. Lydløst drev jeg over havet mens måkene kranglet og havørnen sirklet rundt i ring på jakt etter mat. Dette er en fantastisk måte å ta seg frem til nye skiområder på.

Innerst i fjorden. Dit går det ingen vei, men der det ligger et hus uten kai.

Optimistisk matpakke

Problemene startet da jeg steg i land på ukjent jord. Med den kraftige snøsmeltingen var snøgrensen blitt smertefull høy. Som en konsekvens av dette måtte jeg bære alt utstyret på ryggen en del kilometere lengre enn opprinnelig planlagt.

Da jeg endelig nådde snøgrensen oppdaget jeg at jeg hadde tatt med meg altfor lite mat. Men jeg kunne ikke la meg stoppe av en slik bagatell. Heldigvis var ikke vann noen mangelvare da det sildret i bekker fra alle himmelretninger. Med godt mot og en flere kilo lettere sekk spente jeg på skiene og fortsatte ferden videre inn og oppover.

Ryggen får en etterlengtet pause mens magen får påfyll.

Etter langt om lenge og lenger enn langt sto jeg oppe i en nordvendt renne mellom Isvasstinden og Wallentind. Belønningen for alt strevet, lurer du? Omlag hundre høydemeter med fersk grovkornet snø etterfulgt av tre-firehundre høydemeter med halvmyk, gammel skredsnø.

Snø i de høye nordvendte sider.

Lang retur

Ned til snøgrensen bar det. Byttet tilbake til sko. Lastet opp sekken. Ferden gikk videre langs vannet, over bekken, gjennom den uendelige steinrøysa, mellom og under trærne ned til strandkanten. Tom for mat og krefter dyttet jeg båten fra land, bare en liten time med padling gjensto. Heldigvis var det blikkstille vann.

Tolv timer etter jeg forlot teltet var jeg tilbake. Sliten og sulten. Nesten for utmattet til å orke å lage mat. Det var som et åndelig øyeblikk da maten endelig putret over varmen fra brenneren. På denne turen hadde jeg brutt en av mine viktigste tur-regler: kjøp alltid med noe digg, selv om du ikke har lyst på det i butikken. Jeg hadde hverken chips, sjokolade, nøtter, brus eller øl. Den feilen gjør jeg ikke igjen.

Det er ofte slik at andre allerede har satt ord på det meste. Og all motgang til tross, har en omskriving av et av Helge Ingstads sitater sjeldent passet bedre:

«Her er min båt, min sykkel og mine ski. Veiene og fjellene står til min rådighet. Jeg sitter pakket inn i en varm jakke foran teltet og føler meg som en millionær».

Millionærutsikt