Om Flukten fra dyreskogen, og om å finne tilbake til røttene til sin barndoms miljøaktivist når man har rota seg alt for langt inn i tekniske diskusjoner om oljeskatteregimet.

Hambacher Wald-skogen skogvern

Av den opprinnelige tyske Hambacher-skogen står bare en brøkdel igjen. Nå vurderer man å ofre resten til fordel for kullutvinning.

Husker du Flukten fra dyreskogen på barne-tv? Hvis du så den, var den med på å forme deg til den miljøaktivisten du er i dag. Sannsynligvis satt du foran TV-skjermen og gråt deg gjennom episode etter episode med tragiske fortellinger om dyr som ikke overlever menneskenes industrielle framferd.

Serien, som er basert på en roman av Colin Dann, spilte på alle de emosjonelle strengene jeg hadde i barnehagen. Og det barnlige miljøengasjementet blir nettopp født av følelser. Følelser som skuffelse, sinne, frustrasjon, samt en skråsikker og enkel opplevelse av hva som er rett og galt fikk oss til å skrike at de voksne måtte la skogen være i fred. Barnet er ur-naturverneren når det ikke trenger å tenke seg om før det vet at hvaler ikke tåler plast, tyggis ikke skal på bakken og at ingen trenger bil hvis det er sant at det dreper isbjørn.

Isbjørner miljøvern

Isbjørner: Lett å la seg engasjere av.

Det var denne barnlige opplevelsen av rett og galt som fikk meg inn i Grønn ungdom. Der har kjærligheten til trær, skog, blåskjell og isbjørn materialisert seg i klassisk klimakamp, men når jeg ser tilbake på årene som har gått i partiet ser jeg at engasjementet mitt har gjennomgått en drastisk forandring. Jenta med hampgenser og reggea på øret er blitt erstattet med en relativt pragmatisk “realos”, som man kaller oss kompromissvillige i MDG. For å bli tatt på alvor av både de andre ungdomspartiene og de voksne, har jeg lært å tøyle engasjementet mitt.

Klimaendringer statistikk prediksjoner

Klimaendringer: Litt mer teknisk.

Å være engasjert i klima i stedet for i trær og dyr, blir en strategi for å unngå et stempel som svevende og utopisk. Det føltes tryggere og kulere å snakke om kvotemarkedet enn om utrydningstruet fisk. Jeg var først og fremst klimaengasjert, og lærte meg å si ting som “velferdsstatens bærekraft” og “nullutslipp vil bli et konkurransefortrinn i framtiden”.

“Naturmangfold er viktig det, altså”, kunne du sikkert også hørt meg si. “Men jeg er jo ingen emosjonell naturverner som lenker meg fast i enhver busk.”

Forrige uke skjedde det imidlertid noe rart. Etter å ha vært emosjonelt avstumpet i møte med naturvernsaker alt for lenge, hørte jeg noe på radioen som ga meg bakoversveis så jeg lot pastaen koke over. For noen ganger dukker det opp saker som minner meg på hvorfor jeg ble opptatt av naturen har egenverdi. Saker som gir meg lyst til å lenke meg fast til enhver busk.

Skogvern Hambacher Wald-skogen miljøaktivister

Miljøaktivister har i flere år okkupert Hambacher-skogen med trehus. I september i år ble mer enn 50 av husene revet av politiet.

Du har kanskje fått med deg at Angela Merkel har satt ned en kommisjon som har som oppgave å forhandle fram en utfasing av kullproduksjonen? I Tyskland er heldigvis et stort flertall av befolkningen enig om at kull er noe man bør slutte med. Derfor ble jeg ekstra sjokkert da jeg hørte en kjapp notis i en tysk radiosending om at en av Europas eldste og mest mangfoldige skoger skal hugges ned for å utvinne nettopp kull i Tyskland.

Mens kull-kommisjonen har diskutert utfasing i Berlin, har politiet i delstaten Nordrhein Westfahlen vært i full sving med å rydde skogen Hambacher Wald for klimaaktivister. Nå skal det lokale energiselskapet RWE nemlig utvinne enda mer brunkull.

Hambacher Wald-skogen flaggermus

Bechstein-flaggermusen som holder til i skogen har krav på beskyttelse ifølge EU. Likevel står den i fare for å ofres til fordel for kull.

De siste årene har omtrent 100 aktivister bodd i trehytter i skogen. Målet har vært å beskytte de 200 hektarene med skog som er igjen av området som en gang målte 4000 hektar. I forrige uke brukte delstaten millioner av euro på å få aktivistene fjernet. Mens politiet hugget ned trehus, lot alle unntatt én demonstrant seg bære bort uten kamp. Ved kanten av skogen hadde tusenvis møtt opp for å markere sin motstand.

Konflikten har røtter langt tilbake, og preger den politiske agendaen i delstaten. Brunkullproduksjonen i Hambach-skogen står for 15% av det lokale energiforbruket, og en drøss mer arbeidsplasser og verdiskapning. I området har RWE utvunnet 11 milliarder tonn brunkull de siste 100 årene. Årlig står de fem største kraftverkene i området for utslipp av 81 millioner tonn Co2. Planen er å fortsette som før, selv om planeten dør. Du skjønner greia. Dette er utrolig kjipt for alle som prøver å nå målene i Parisavtalen globalt, og for økosystemene som ødelegges lokalt.  

Hambacher Wald-skogen

Hambacher Wald-skogen huser 142 arter som betraktes som viktige å beskytte.

Etter å ha lest meg opp på artsmangfoldet i skogen som etter all sannsynlighet vil være borte før jeg rekker å se noe av den, var jeg smått på gråten. Jeg satte meg ned og så på Flukten fra Dyreskogen i NRKs nettspiller. Det kjentes skikkelig godt. Misforstå meg rett, det var jo ikke akkurat festlig. Det forløsende var å kjenne noe igjen. Å grine er så håndfast. Når vi griner alene fordi noen skal hugge ned trær, så bryr vi oss helt på ekte. Vi trenger de kampene der vi intuitivt vet at det finnes noe rett og noe galt.

Miljøaktivister i Hambacher Wald-skogen skogvern

Miljøaktivister demonstrerer ved et tre som planlegges hugget.

Noen miljøkamper tar vi fordi vi vet at det er lurt. Jeg tror ikke at noen leste seg opp på Grønn skattekommisjon i affekt. For all del – det er viktig at vi holder hodet kaldt når vi jobber med klima- og miljøpolitikk. Likevel vil jeg slå et slag for at du lar deg selv kjenne på miljøagenten i deg, når slemme kapitalister vil drive med kull.

Og skogen det hele begynte med? Den lever fremdeles. Forrige uke bestemte en domstol i delstaten at ikke så mye som en busk skal hugges før det er avklart om skogen er verneverdig etter EU-regler eller ikke. Det hadde aldri gått uten alle de som gir blanke faen i hva folk vil si, og lenker seg i busk etter busk.

 

Fysen på mer skog? Les om haidaenes kamp for forfedrenes land.