Hva gjør du når du er en miljøverner med knust hjerte, men ikke har klimasamvittighet til å ta fly til Italia, India og Indonesia for å spise, be og elske? Du tar tog. I sikkert hundre timer.

Malin Jacob interrail ambassadør

Denne teksten er basert på et år gamle depressive dagboknotater, og gjengitt av et lystig sinn.

Er Interrail måten å komme over en fyr på? Dette er ikke en grønn versjon av Eat, Pray, Love. Eller – jo, det er vel akkurat det det er.

Historien begynner med en nysingel kvinne. Kvinnen er meg, på et tog mot Malmø. I en alder av tjueåtte år hadde jeg bestilt jeg meg en Interrail-billett. På første klasse. Alene. På den andre siden av toglinja, i en helt annen del av Europa, skulle jeg møte ei venninne.

På toget mot mitt nye singelliv lastet jeg ned appen som hadde startet hele kjærlighetssorgen i utgangspunktet. Jævla Tinder. Du finner ikke drømmemannen på Tinder. Derfor et perfekt sted å starte for å finne noen du egentlig ikke har lyst til å henge med, men gjør det likevel fordi du er ensom og alene i en fremmed by.

interrail tog reise

Tinder skuffer, utsikten leverer.

Selv med de laveste forventninger klarte ikke Tinder å innfri. På en balkong i Malmø drakk jeg vin med verdens kjedeligste mann. Dagboknotatene konkluderte med at det nok var bedre å bli kjent med andre reisende. Om jeg turte, da. Nordmannen i meg, som ikke snakker med fremmede på offentlige transportmidler, måtte drives ut først.

Et hett Interrail-tips om du vil reise billig, er å ikke reise i Vest-Europa. Du må betale ekstra for alle togene selv om du har Interrailbillett. Reis østover, men det hadde jo selvsagt ikke jeg sjekket ut på forhånd. Og i Spania sto det et surfebrett med mitt navn på. Oppturen med togturen gjennom Europa var togene i Tyskland. Eneste stedet det faktisk var verdt å betale ekstra for en billett på første klasse.

Hus interrail

Tyroller-idyll

I en togkupé helt for meg selv suste det tyske landskapet forbi. Suste, fordi de har supertog i Tyskland. «Er du på Interrail?» spurte en stemme på andre siden av gangen.  Mannen reiste seg og satt seg ved siden av meg. Han var tydeligvis ikke nordmann, for da hadde vi bare stirret på hverandre frem til begge hadde innsett at ingen kom til å innlede en samtale.

Uniformen han bar viste at han var i tjeneste for hæren. Offiser kunne han fortelle meg. Plutselig fikk jeg en klump i magen i redsel for at vi kom til å snakke om krig og forsvarspolitikk, og at jeg kom til å måtte kvele trangen til å si hva jeg egentlig mener om krig og sånt. Heldigvis snakket vi ikke om krig, men om topper. Om fjelltopper og bølgetopper. Han liker best fjell. Jeg liker best hav. Vi gikk begge av i Køln. Offiseren viste meg en bar som visst skal være legendarisk, så forsvant han og jeg så ham aldri igjen. Hvorfor baren var legendarisk forsto jeg aldri helt, men de hadde øl og det var alt jeg trengte. 

«Jeg føler meg som Harley Quinn!» har jeg skrevet i dagboken på denne puben. Den gang da følte jeg meg nok både kraftfull og sterk. At jeg jo egentlig trives alene. I retroperspektiv ser jeg jo at det å sammenlikne seg selv med en psykotisk dame med balltre ikke er noe man virkelig ønsker. Jeg var nok mer sårbar enn jeg ville innrømme.

Malin Jacob interrail

Et knust hjerte kunne leges på skinner på vei mot Paris. Å bruke tid på å forstå hvorfor hjertet gjør så vondt og hvilke kjemiske prosesser som skjer i hjernen. At jeg hadde dopaminabstinenser som utløste en stressreaksjon og ga muskelsammentrekninger i brystet. Der det grønne hjertet ligger. For hjertet var ikke knust. De kan ikke knuse. Hjerter er ikke laget av glass. Kjærlighetssorg er bare kjemi, og det kunne jeg leve med. Frem til jeg nådde Paris.

Alene i kjærlighetens by. Gå gatelangs alene. Uten noen å holde i hånden. Spise middag alene. Fremdeles sammenliknet jeg meg selv med Harley Quinn. Uovervinnelig. Egentlig kjente jeg klumpen i magen vokse, men slo den tilbake med det imaginære balltreet.

Hostellet i Paris var inspirert av Woodstock. De andre på Interrail var minst ti år yngre meg. Attenåringene drakk øl og spilte kort, og jeg fikk fornemmelsen av at jeg var lærer på en leirskole hvor de unge hadde behov for å utlevere sine dypeste hemmeligheter til den eneste voksenfiguren.

Malin Jacob interrail barcelona

Framme i Barcelona.

Paris ble kvelende. All den forbanna kjærligheten. Eiffeltårnet og Montmartre. Amelie var jeg definitivt ikke. Etter hvert kom også lengselen etter havet krypende. Løsningen ble å kaste seg på neste tog. Mot Barcelona, og innlandets tvangstrøye ble tatt av.

På Tinder tikket det inn en melding fra en spansk mann jeg en gang hadde møtt i Oslo. Verden er liten, men hotellrommet mitt var stort. Verdens største suite, med utsikt over hele byen. Med badekar og full minibar. Jeg droppet «the guy I used to know», og prioriterte vin og oliven og utsikt over hele Barcelona fra badekaret.

Malin Jacob interrail hage

Vennskap kan lege knuste hjerter bedre enn miljøvennlige togturer gjennom Europa.

Da jeg så henne løpende inn gjennom hotelldøren i Bilbao, ble jeg minnet om at kjærlighet kommer i mange former. At vennskap kan lege knuste hjerter bedre enn miljøvennlige togturer gjennom Europa. Sammen med venninnen min trengte jeg ikke lengre være Harley Quinn. Det var nok å være meg. Superhelt nok.

Tiden i Bilbao varte ikke lenge. Verken venninnen min eller jeg trives særlig godt i byen. Langt ute på landsbygda bodde vi hos et eldre ektepar i et tradisjonelt baskisk hus. Mobildekning fantes bare ved sitrontreet. Dinglende i hengekøyene hadde vi høytlesning fra bøkene vi leste for hverandre. George Orwell blir enda bedre når ordene deles. Isolasjonen på landsbygda gjorde oss godt, og vi ble der lengre enn planlagt.

Malin Jacob interrail baskerland

Baskerland bød på brett og pintxos.

Å finne mat i Baskerland skulle vise seg ved flere anledninger å være utfordrende, bortsett fra pintxos og txakoli da. Det finner du over alt. Til enhver tid. Når den norske middagsmagen rumler, er det ikke middagstid i Baskerland. Den starter flere timer senere. Vi lærte aldri, og lette etter middag klokken sju hver kveld. Etter timesvis på surfebrett var hungeren større enn i Hungergames.

Malin Jacob interrail strand

Togturens mål var å surfe. Eller – å bade med brett. Vi brukte timesvis på brettet, og det var befriende som alltid. Det er noe med havet. Likevel ble kanskje surfingen det minst viktige på denne turen. Veien ble målet, og det er slik turer skal være. Ikke ta fly for å ligge på en strand i ei uke, men bruke den tiden det tar på reise. En reise er mer enn å forflytte seg. «Slow travel» er en opplevelse i seg selv. Interrail gjennom Europa var det beste for klimaet, for opplevelsen og for et knust hjerte som ikke var knust likevel. Hjerter kan ikke knuse. De er ikke laget av glass.

 

Dette er ikke en grønn versjon av Eat, Pray, Love. Det er Starve, Surf, Friendship.