Øya hvor de ikke panter

Vi publiserte kapittel to i Endless Winter-serien for litt under en måned siden.

Nå er jeg på Svalbard. Her finnes det ikke panteordning, er det den eneste plassen i Norge? Det er sommer nå. Skittent smeltevann renner gjennom Longyearbyens gater, forbi kloakkrørene som står på påler, og ut i Nordishavet. Jeg fløy opp hit tre dager etter en jobbreise til Italia, og er grepet av akutt flyskam.

Før Endless Winter-prosjektet var det lett å ikke forholde seg til dette, å ikke gå ned i materien. Men etter at jeg faktisk tenkte meg om i prosessen, har de etiske problemstillingene i klimakrisen gått hardt inn på meg. Hvilken rett har jeg til å gjøre verden litt kjipere for alle andre?

Før han tok opp klimakampen, kjempet Leo utelukkende for kjærligheten.

Jeg kjenner meg som Leo på kanten av Titanic, det sorte ishavet under meg, med en suicidal Rose i armene mine. Jeg er involvert nå, samfunnet raser mot klimaavgrunnen, og jeg er klar over hva som venter oss der, men leder likevel vei med bonuskortet mitt. «You jump, I jump».

Regjeringen åpnet akkurat 90 nye blokker for leting etter olje under havet. Biblioteket jeg skriver fra er varmet opp av kullkraft. Borti veien ligger Norges siste kullgruve, som forsyner Norges eneste kullkraftverk, som igjen smelter fram verdens frøbank fra permafrosten litt lengre bort i veien. Vi hopper alle sammen.

Arbeid i en globalisert verden

Aostadalen, med Trek og Mattias.

Da jeg var i Italia, var det for å gjøre en jobb sammen med den kanskje mest fremgangsrike ski- og sykkelfotograf i verden, Mattias Fredriksson. EU-parlamentsvalget ga nyheter om ekstreme høyres fremmarsj i hans ekkokammer, de grønnes i mitt. Det var gode nyheter for miljø- og klimakrisen, i motsetning til jobbreisen min til Italia.

Den amerikanske sykkelprodusenten Trek tilbød meg veldig mye penger for å filme sykler med Mattias ei uke. Jeg sa selvfølgelig ja, men det kjennes veldig ut som den gangen jeg forsøkte å være kjæreste, skikjører og filmprodusent samtidig. All suksess i karrieren innebar et tap for forholdet, denne gangen et tap for klimaet.

Syklene kom fra USA, stillfotografen kom fra Canada og syklisten kom fra Tyskland. Selv om jeg hadde pitchet Tromsø (hjemme) som location, ville noe eller noen blitt sendt over et verdenshav for at jeg skulle gjøre denne jobben,Italia er faktisk ikke det verste alternativet. Men trengte jeg egentlig gjøre jobben? Burde jeg egentlig ikke bare holde meg hjemme og ta meg til noe som skaper minst mulig utslipp og mest mulig sosial rettferdighet?

Myten om grønn vekst

En kronikk av Jostein Henriksen i Mortenbladet lagde samtidig unormalt mye støy i ekkokammeret mitt. Jeg klikket meg inn og leste argumentet hans om at «grønn vekst» er umulig. Ikke bare brukes begrepet til politisk tåkeprat, det undergraver den klassiske miljøbevegelsens kamp for mindre menneskelig aktivitet.

Det var ikke så lystige nyheter, med tanke på stort sett alt jeg opplever som godt i samfunnet er en konsekvens av vekst, troa på at i morgen blir bedre enn i dag.

Vekst er ikke bare yachter og skatteparadiser. Det er også skoler, sykehus, skiheiser, universiteter, studielån, huslån, hus, sykkelveier, el-sykler, antibiotika, internett, Netflix, filmklubben, EU, fred, tacofredag og en av verdens høyeste forfattertetthet i det lille landet vårt (nå leser jeg Johan Harstads Max, Mischa og Tetoffensiven. Den er veldig god). Så er det saken med mitt lille firma, kan veksten jeg opplever virkelig på ingen måte være en god ting?

Jeg har gått gjennom en del infantile, eksistensielle kriser som dette i livet så langt. Hvor verden fortoner seg mørk og urettferdig, og jeg blir lammet av det brennende behovet for å gjøre noe, paret med min egen maktesløshet. Den mest minneverdige var kanskje møtet med skyggesiden av anti-sosialistiske USA i Alaska (jeg fikk aldri til noen rød revolusjon i lille Girdwood). Lærdommen så langt er at det går over.

Redningen i fjellet

Glad blogger på High Camp.

Redningen i denne omgang, ble å få bekreftet min egen teknologioptimisme av foredragsgjesten Henrik på Turtagrø, hvor jeg presenterte Endless Winter under toppturfestivalen High Camp.

Det har generelt vært en oppløftende opplevelse å høre fra alle de som er engasjert i klimasaken, fra treplantere til tech-gründere, og alle tiltakene de finner på. For i grunn er det jo egentlig absurd at vi har miljøvernorganisasjoner som baserer seg på engasjement fra sånne som meg, som er gode til å kjøre ski eller brett. Det enkleste vi som gruppe kan gjøre for miljøet er egentlig å gjøre mindre av det vi gjør. Men disse folka, derimot!

TIPA og grønn vekst

Det første tegnet på at det var tak i Henrik og gjengen hans, var at de hadde brygget TIPA, Turtagrø India Pale Ale, til festivalen. Vi ble naturligvis gode venner den kvelden, og diskuterte klima nesten med nesten like stor innlevelse som vi sang Disney-klassikere. Senere sendte jeg «grønn vekst» kronikken til Henrik, og fikk dette forsvaret for grønn vekst i retur, av Per Espen Stoknes, leder for Senter for grønn vekst ved BI.

Ikke bare siterte Stoknes Buckminister Fuller, mannen som designet skikjøreren Mark Abmas legendariske kuppeltelt: «You never change things by fighting the existing reality. To change something, build a new model that makes the existing model obsolete.».

Stoknes peker på at vekst ikke er verdinøytralt. Det vi vil skal vokse, er de gode løsningene, ikke de forurensende og ressurssløsende løsningene, og dette skjer! Vi har aldri før produsert så mye av så lite. Empirien støtter dette synet om at det er et ikke-lineært forhold mellom vekst, forbruk og utslipp. Denne artikkelen oppsummerer godt dataene Steven Pinker viser til i Enlightenment Now, som argumenterer for det samme positive synet på vekst.

Problemet til den klassiske miljøbevegelsen

Problemet til de som følger Jostein Henriksens anti-vekst argumentasjon i Morgenbladetkronikken er at dess mer man skal ofre i møte med klimakrisen, dess større krav stiller det til de negative konsekvensene av krisen. Trumps egne departementer forutsier 10 % nedgang i BNP innen år 2100 dersom man ikke løser krisen. Om løsningen også innebærer 10 % reduksjon i BNP, har man vel endt opp samme sted?

I favorittskifilmen min, Sherpas Cinema’s All.I.Can., sier nå avdøde JP Auclair, i et kort avbrekk fra helikopterbasert spine slaying, at svaret på klimakrisen ikke var å gjøre mindre, men å gjøre mer.

Jeg liker å tenke at det var grønn vekst han argumenterte for da, og venter på boarding hjem fra Svalbard med den forsonende tanken at det må finnes en transportsektor for at den skal kunne omstille seg til en bærekraftig modell.