Gjesteblogger: Arne Gjul

Noe av det vi er mest stolte av i Norge, er fjordene våre. De er svært vakre og har hatt rike og sunne forekomster av mange dyre- og fiskearter. Regimet for å hindre forurensning av fjordene våre har over tid blitt strengere og strengere, helt til oppdrettsnæringen kom på banen.

Oppdrett av laks har blitt en av de største næringene i Norge, med en samlet omsetning på 46,3 milliarder kroner. (2014). For mange kystkommuner, og særlig i Nord-Norge, er dette av stor betydning for økonomi og bosetting.

Men problemene innen næringen er mange. Sykdom og medisinbruk, for mye lakselus og bruk av avlusingsmidler, dårlig dyrevelferd, rømninger, ulemper for lokalt fiske og forurensning, for å nevne noen. Jeg skal prøve å gå i dybden, bokstavelig talt, når det gjelder et par av dem.

Oppdrettsnæringen
Overgjødsling er forurensning

Gjødsel er bra og nødvendig i noen sammenhenger. Overgjødsling er forurensning og kan gjøre stor skade. Kloakken fra oppdrettsanleggene har ikke vært viet nok oppmerksomhet. Når det gjelder husstander, er kravene strenge. Kloakken skal gå via en slamsamler, avrenningen skal ledes et stykke ut i sjøen, og vi må betale en ikke ubetydelig avgift. Til oppdrettsnæringen stilles det ingen slike krav. Kloakken går rett i sjøen. Hvor store mengder er det snakk om?

Dersom næringen måtte betale ett øre pr. kilo de slipper ut, ville det generert inntekter i millionklassen til noen kommuner. Kloakkutslippet fra mennesker i noen av disse kommunene er under en prosent av utslippet av laksekloakk. Det samlede utslippet av laksekloakk i Norge tilsvarer utslippet fra ca. 12 millioner mennesker. Vi snakker 2 millioner tonn i året eller 2000000000kg.! – ca. det samme som det samlede utslippet av kloakk i Tokyo.

Jeg tror ikke folk flest er klar over omfanget av dette, og for mange ser dette ut som helt urimelig forskjellsbehandling. Livet i fjorden ville ikke merket særlig bedring om lakseoppdretterne hadde betalt for seg, men det er et poeng at kommunene der det drives oppdrett, får en altfor liten del av den verdiskapingen som skjer. De burde i alle fall fått en kompensasjon for de negative effektene.

Miljøproblemer innen oppdrettsnæringen
Slam gjør fiskene uspiselige

Under merdene kan tykkelsen på slamlaget være en meter eller mer. Dette har det vært en del fokus på. Slammet er tungt og siger ned på bunnen. Derfor ser vannet reint ut i overflatesonen, mens det på bunnen ser annerledes ut. Under merdene går fisk og roter i slammet på jakt etter fôr som har gått gjennom. Når de spiser en blanding av bæsj og gammelt fôr, blir de ikke særlig delikate.

Mange som bor i fjordnorge kan bekrefte at disse fiskene er nokså uspiselige. Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund mener også at en del av slammet tas av strømmen og legger seg på fjordbunnen. Altså der det var store forekomster av reker for et par tiår siden. Da var det vanlig å se flere reketrålere i disse fjordene. I dag ser en ingen. Dette er et godt eksempel på at i regnskapet om arbeidsplasser relatert til oppdrett, er det også en minuskolonne. Dessuten er reker og andre bunndyr en svært viktig del av grunnmuren i fjordøkosystemet.

Bekjempelse av lakselus

Noen mener at det regimet som brukes mot lakselus, også har mye av skylden. At lakselus i for store mengder er et stort problem, er det ikke lenger mye diskusjon om. Lakselusa er sannsynligvis hovedårsaken til at sjøørretbestanden har gått sterkt tilbake over det meste av landet. Det blir sagt at grensen for antall lus pr. oppdrettslaks er satt veldig strengt. Mon det?

La oss si at det er normalt med to lakselus på hver villaks i snitt. Dersom en i snitt finner to lakselus pr. 700 oppdrettslaks, innebærer dette en dobling av bestanden av disse lusene fordi det er ca. 700 oppdrettslaks pr. villaks. Så det er nødvendig å få kontroll over lusemengdene, og grensene må bli mye strengere.

Men lakselus er jo et krepsdyr som reke og kreps. Stoff som angriper skallet på lakselus, virker selvfølgelig også på disse dyrene. Om bruken av hydrogenperoksidskylling og særlig tuflubenzuron og diflubenzuron i fôret har et slikt omfang at også krepsdyrene på bunnen tar skade av det, er vanskelig å dokumentere, men noe er galt, og forbindelsen til oppdrettsnæringen virker sannsynlig. Dette må næringen ta på alvor og ikke bare bortforklare. En vet at dersom forbrukerne blir oppbrakte over slike forhold, kan det gå kraftig ut over omsetningen.

Lakselus i oppdrettsnæringen

Hva kan en så gjøre? Få kritikere som meg til å holde kjeft? Det kan kanskje hjelpe næringen på kort sikt, men dersom en mener alvor med bærekraftighet, må disse problemene tas alvorlig og ryddes opp i. Ingen har mer å tjene på dette enn næringen selv. Et godt omdømme blant forbrukerne er alfa og omega.

Løsninger

Det finnes gode løsninger og det gjøres en god del. Oppdrett i store, horisontale rør høres spennende ut. Da vil en kunne kontrollere både fôrsvinn og kloakkutslipp, og kanskje også lakselusproblemet.

Alternativet med å gjøre oppdrettsvirksomheten landbasert kan også ha noe for seg, men jeg ser ikke så lyst på at vakre fjordarmer skal danderes med enda flere oppdrettsnæringsbygg. En kan si mye om denne næringen, men arkitekturpris er ikke av de ordene som faller en i munnen.

Næringen har et godt stykke å gå ennå før en kan si at den er bærekraftig. Problemene må ikke feies under teppet, men løses. En halvering av produksjonen virker mye mer logisk i dag enn den omtalte femdoblingen.

Les også: Angelita og Lofoten Seaweed Company

Les også: Sjøørretens Batman

Om gjestebloggeren: Arne Gjul

Arne Gjul er sportfisker og har alltid vært interessert i naturvern. Han bor i et miljøvennlig hus på Leines sammen med sin kone. Livsstilen inneholder så godt som ingenting plast, og de spiser nesten utelukkende kortreist og sesongbasert mat. Arne tilbringer mye tid ute i naturen, hvor han finner roen.

NB: Dette innlegget sorteres under vår blogg-side, og inneholder forfatterens personlige og subjektive meninger, som ikke nødvendigvis representerer eller er i tråd med meningene til Infinitum Movement og denne nettsidens redaksjon.