Klimasaken – er det noe veike oslofolk på elsykkel driver med?

Folk på bygda, og spesielt om de lever av naturen, kommer til å være de som rammes først og hardest av klimaendringer og miljøproblemer.

Likevel fornekter de klimasaken i mye større grad enn byfolk, og miljøet er ikke like viktig for dem når de stemmer ved valg. Seriøst?

Les også: Norge øker utslippene (igjen)

kun 54 prosent av nordmenn på bygda tror at klimaendringene er menneskeskapte. Tallet i Oslo er 84 prosent.

En fersk Norstat-undersøkelse fra sist uke, utført på oppdrag fra ABC Nyheter, viser at kun 54 prosent av nordmenn på bygda tror at klimaendringene er menneskeskapte. Tallet for Oslo var 84 prosent. Illustrasjon: Elin Svensson

Norsk historie er spekkfull av betente by-land-krangler. Som oslojente er det få ting jeg heller unngår å snakke om enn EU, Acer og at jeg er veggis – når jeg er utenfor Ring 3. Jeg er redd for at klimapolitikk skal bli enda en sånn skillelinje som gjør at jeg svetter når jeg snakker med senterpartister.

Identitet og miljøengasjement

I vinter undersøkte Norstat for Aftenposten hva vi i Norge er mest opptatt når vi stemmer. Målingen viste at 33 prosent av Oslo-beboere hadde miljø som den viktigste saken sin. På bygda var det skuffende 9 prosent.

Velgerne og de folkevalgte er i snitt eldre utenfor byene. Kanskje er det det som gjør forskjellen?

En annen forklaring kan være det slitsomme buzzordet identitet. Fordi vi er flokkdyr, liker vi å mene det samme som vennene og naboene våre. Det kan altså bli sånn at hvem du vil identifisere deg med er med på bestemme hva du mener om enn sak, mer enn argumentene for eller mot.

Hvis det er veganerne med hvite sneakers og elsparkesykkel som roper høyest om radikal klimapolitikk, er det kanskje vanskelig å rope med om du ikke identifiserer deg med sånne folk.

Kaffe latte vs felleskjøpet

En tidligere senterpartittopp sukket nylig lett oppgitt over den voldsomme polariseringen som oppstår mellom kaffe latte-grønne og felleskjøpet-grønne. Han argumenterer for at forskjellene egentlig er ganske er små. Både de urbane grønne og de som lever av naturen har jo først og fremst lyst til å ta vare på den.

Ifølge ham ligger fiendene helt andre steder – for eksempel hos store konserner som tjener masse penger på å ødelegge naturen.

Han er lei av at urbane miljøvernere og rurale grønne tilsynelatende bruker mer tid på å skule på hverandre enn på å stå sammen for en bærekraftig natur. Når man er uenige om betente kulturelle spørsmål som kjøttpolitikk, eller om det er viktig med norsk ulv, blir det vanskeligere å stole på hverandre i klimasaken.

En forklaring kan altså være at folk på bygda forbinder klimasaken med en type folk de ikke liker.

Et grønnere liv utenfor Ring 3?

En mer legitim grunn til å møte radikal klimapolitikk med skepsis på bygda, er rett og slett at det er litt vanskeligere å leve miljøvennlig der. Flere av tiltakene som forskere og miljøorganisasjoner foreslår, rammer hardest på bygda.

Bilavgifter gjør mindre vondt når man har buss i kommunen. Flyavgifter gjør selvfølgelig aller mest vondt der det hverken går tog eller rutebuss. Motstanden mot å gjennomføre de nødvendige tiltakene bunner i en ekstremt legitim opplevelse av at de “nødvendige” tiltakene rammer geografisk og økonomisk urettferdig. Men holder denne unnskyldningen helt vann?

Jeg kan gå med på at mange på bygda må kjøre bil til barnehagen. Men det er da masse man kan gjøre utenfor Ring 3 i Oslo?

Miljøsaken handler ikke bare om kollektiv og bil. Man kan da kjøpe brukt, spise grønnere og stemme på grønnere partier i grisgrendte strøk også?

Klimaløsningene på bygda

Bygda kan ikke gi opp klimakampen bare fordi hipsterne i Oslo var først ute. Alle må bli flinkere til å vise fram og heie på klimaløsningene som ligger på bygda.

Det er nye jobber i skognæringen, tang og tare, karbonlagring og havvind som skal lose oss gjennom det grønne skiftet.

Les også: Sofie Allerts alger kan kutte millioner av tonn CO2

Hvorfor er det så stor forskjell mellom by og bygd i klimaspørsmålet, spør Nora Jungeilges Heyerdahl.

Klimasaken trenger ikke hele landet på laget for syns skyld. Illustrasjon: Elin Svensson

Politikerne som tar på seg bygdehatten må snakke og kjempe for disse løsningene, i stedet for å bare snakke ned alle forslag fra miljøbevegelsen. Det blir nesten nedsettende om vi ikke forventer det av dem. “Stakkars de dumme bygdefolka – de klarer ikke å omstille seg!”

Er det én gjeng jeg tror kan brette opp ermene og få til store ting, må det være dem.

Alle må med

I den urbane miljøeliten blir det sunget sanger rundt leirbålet om en fjern fortid da bygde-Norge tok kampen for en levelig klode.

På 90-tallet sto Senterpartiet på barrikadene for miljøavgifter. Sist gang Cicero senter for klimaforskning regnet på de ulike partienes budsjettforslag på klima, kom Senterpartiet enda dårligere ut enn regjeringen! Det er nesten imponerende dårlig.

Avlingene feilet både i fjor og i forfjor. Det første året var det på grunn av regn, så var det på grunn av tørke. Klimasaken trenger ikke hele landet på laget for syns skyld. Vi i byen klarer ikke å redde naturen uten de som kjenner naturen best.

Alt som kan lages av olje, kan lages av trær, og jeg kan i hvert fall ikke bruke motorsag.

Saken er hentet fra vårt nyeste Infinitum-magasin, som kan bestilles her.

Denne kommen-taren kan forandre jorda