At både økonomer og oljeselskaper er positive til karbonskatt, hjelper hverken Macron eller de gule vestene i Frankrike. Derfor bør den gis tilbake til folket.

En karbonskatt må ikke ramme de fattigste.

Da president Macron satte opp bensinprisene som et klimatiltak i fjor, førte det til framveksten av protestbevegelsen “De gule vestene”. Det som først begynte som et opprør mot avgiften som ville ramme de fattigste hardest, har etter hvert utviklet seg til en bredere protest mot klasseforskjellene i Frankrike. Foto: Joel Herreros / Flickr

Setningen “karbonavgifter er usosialt” har lenge vært mantraet til både ytre høyre og ytre venstre i møtet med økte klima- og miljøavgifter for folk flest. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Det som er usosialt, er heller dårlig fordelingspolitikk.

Tiltakene for miljø og klima trenger ikke i utgangspunktet å ha en innvirkning på den sosiale fordelingen, men de kan fort bli oppfattet sånn. Da er det veldig forståelig at de relativt fattige yter motstand.

Selv en ørliten økning i bensinavgiften kan for eksempel resultere i tusenvis av demonstranter med gule vester i Paris.

I år innfører Canada en karbonskatt på fossilt drivstoff og strøm fra fossile kilder. For å ikke skape sosiale forskjeller, skal pengene fordeles likt tilbake på innbyggerne. De som reduserer sine utslipp, vil da tjene mer. Foto: Pixabay

Karbonskatt kan ramme de fattige

Det hele har bakgrunn i et veldokumentert fenomen. Relativt fattige bruker en større andel av sin inntekt på karbonintensive varer som bensin og strøm, enn de som er relativt rike.

Dette gir mening. Hvis du vinner i lotto, vil neppe din umiddelbare reaksjon være å skru opp termostaten til 30 grader i hele huset. Du vil heller ikke kjøre frem og tilbake fra jobb to ganger om dagen i stedet for én fordi du ikke trenger å bekymre deg for hverken bensin- eller bompenger.

Dermed vil en karbonskatt, som settes etter graden av karbonintensitet i en vare, slå kloa i en større andel av budsjettet til en relativt fattig familie.

I Canada får mange husholdninger strøm fra fossile brensler som kull og gass. Den nye karbonskatten vil gjøre det mer lønnsomt å kjøpe seg strøm fra fornybare kilder. Foto: Pixabay

Norge intet unntak

I Norge kommer rundt 95 prosent av strømmen du bruker i husstanden fra vannkraft. Forskning tilsier derfor at en karbonskatt i utgangspunktet hadde gitt rike og fattige en utgift proporsjonal til deres inntekt.

Men Norge er ikke en “øy”: Strømmen vår omsettes på det europeiske markedet og slik havner kullkraften i norske hjem. På papiret i alle fall; den faktiske strømmen er jo så klart fortsatt fra vannkraftverkene. Uansett, en karbonskatt ville derfor blitt potensielt usosial også her.

Når du kan tjene penger på karbonskatt

Så, hva kan vi gjøre? En velutformet, gradvis økende karbonskatt er på grunn av prismekanismene i markedet den beste muligheten vi foreløpig har til å få bukt med klimaendringene.

Snakker du til folks lommebok, får du endringer i deres konsumvaner. Men hva gjør vi når ingen får politisk gjennomslag for å sette i gang?

En karbonskatt må ikke ramme de fattigste.

I Frankrike rammet CO2-avgiften på drivstoff de fattigste. Men folk flest er positivt innstilt til CO2-avgift, ifølge en ny studie i forskningstidsskriftet Nature, så lenge den gis tilbake til innbyggerne i en eller annen form. Foto: Sergi Foo_biker / Flickr

Vi kan se på hva Miljøpartiet De Grønne, Justin Trudeau og oljegiganten Exxon Mobile har til felles. Alle er for en karbonavgift til fordeling. Folk liker ikke skatter og avgifter, så hva om de betalte dem inn, men visste at de fikk dem tilbake igjen som et gjennomsnitt av det folk betalte inn?

Dette ville i praksis gi staten (grr!) null inntekter (yey!), og i tillegg ha gitt folk muligheten til å tjene penger på en ny skatt.

Forbruker du mindre karbonintensive varer enn gjennomsnittet i befolkningen, vil du nemlig få tilbake mer enn du legger ut. Dermed kan karbonskatten både være svært effektiv for å redusere utslipp fordi den gjør klimavennlige alternativer billigere, og den vil attpåtil fungere som fordelingspolitikk.

Kan det være en pille det er lettere å svelge? Foreløpig ser forskningsresultatene lovende ut. Folk er mer positive til karbonskatt dersom den tilbakebetales, eller til og med hvis den øremerkes til klimatiltak.

Da er det kanskje på tide for styresmaktene å brette opp ermene?

 

Les også Mathias Juell Johansens tekst om at det helt innafor å stemme grønt, samtidig som man flyr:

Se! Han stemmer grønt, men tar flyet!