Etter at sykkel- og skientusiast Andreas Køhn flyttet til Lofoten, hadde det blitt stadig lengre mellom sykkelturene. Hadde han blitt en av dem som ikke klarer seg uten bil?

Andreas Køhn forsøker å kjøre minst mulig for å komme seg på ski. Løsningen? Sykkel.

Minst mulig bar hud i minus 12.

Jeg dundrer bortover veien i kassebilen min, etter nok en fin dag på ski. I veiskulderen et stykke lengre fremme skimter jeg noe som minner om en syklist. Et særdeles sjeldent syn her i Lofoten i vintermåneden.

I det jeg blåser forbi syklisten, kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Har jeg blitt en av dem som ikke klarer seg uten bil?

Etter å ha blitt bileier igjen, har jeg innsett at det er veldig lett å velge bilen over sykkelen. Så langt i vinter har jeg fått en mengde fine dager på ski, men har jeg mistet noe på veien? Jakten på snø har blitt mer hektisk nå som jeg igjen er blitt bilist. Hvor har det blitt av de lange dagene på sykkelsetet for å kjøre på ski et par mil hjemmefra?

Gjensyn med sykkelen

Ikke mange dagene etter denne skjellsettende opplevelsen, lastet jeg sykkelen med det aller mest nødvendige av ski og teltutstyr. Ettersom dette var årets første sykkeltur, og det med en fulllastet doning, valgte jeg å slå leir ikke alt for langt hjemmefra.

I godt driv under skyfri himmel, rullet jeg bortover asfalten. Jeg slo opp teltet i en fei før mørket falt på, og krøp ned i posen.

Andreas Køhn forsøker å sykle mest mulig for å komme seg på ski.

Fortsatt orden i sysakene.

Neste dag våknet jeg til dårlig sikt og snøføyke. En rask runde på mobilen bekreftet utsikten fra teltåpningen. Væromslaget var et faktum.

Værmeldingen hadde endret seg totalt over natten, fra sol til snøstorm. Da var det bare en ting å gjøre: Bryte leir og komme seg i hus. Ah, det er noe eget med disse bomturene.

Andreas Køhn forsøker å bruke minst mulig bil for å komme seg på ski.

Uforutsett væromslag.

Fesk og potedes

Bomturen måtte ligge i glemselens og fortrengningens marinade før jeg følte meg fristet til å slenge foten over en fullastet skisykkel igjen.

Da det igjen dukket opp et værvarsel som indikerte strålende sol og vindstille, var det ingen unnskyldinger som kunne stoppe meg. Sykkelen ble lastet så lett som mulig, og jeg la i vei mot dagens mål.

Det er noe særegent med å sykle langs en nesten bilfri vei, med hav og fiskehjell på den ene siden, og bratte snødekte tinder på den andre.

Den første delen av turen gikk uten noen store problemer, men det endret seg da jeg kom inn på E10. Forundrede og skuelystne turister sjanglet bortover veien da de ikke klarte å bestemme seg for hva de skulle ta bilde av mens de kjørte: Meg, fjellene eller havet.

Andreas Køhn har forsøkt å bedrive så miljøvennlig friluftsliv som mulig, blant annet ved å sykle i stedet for å kjøre

Alt av stoff ble naturlig parfymert av Eau de la morue séchée mens bildet ble tatt.

Etter å ha blitt jaktet på av kjørende, uoppmerksomme fototurister i 2,5 mil, kom jeg psykisk utmattet frem til skiturens startpunkt.

Av med de trofaste M/77 og på med par iskalde plastsylindre. Lårene mine føltes overraskende bra etter sykkelturen, og jeg fløy innover og oppover mot dagens mål.

For å redusere sitt eget klimagassutslipp og miljøavtrykk, har Andreas Køhn forsøkt å kjøre minst mulig for å stå på ski.

På et punkt ble det for bratt for fellene, så de ble byttet ut med stegjern. Oppover og oppover gikk det. Steg for steg nærmet jeg meg toppen.

Med solen rett inn fra siden, var det tidvis som å bevege seg i en stekeovn. I god snø stampet jeg meg oppover. Vel oppe ble jeg belønnet med nydelig utsikt akkompagnert av en frisk bris.

Gjennomsvett som jeg var, ble det liten tid til å nyte utsikten. Skiftet fra oppover- til nedovermodus gikk kjapt. Endelig skulle jeg få lønn for alt strevet.

For å redusere sitt eget klimagassutslipp og miljøavtrykk, har Andreas Køhn forsøkt å kjøre minst mulig for å stå på ski.

Syv sorter snø.

Den øverste delen svarte til forventingene. Men da jeg kom inn i skyggen, traff jeg på den første av de neste syv sortene snø jeg møtte videre ned i rennen. Vel nede var det bare å traske ut flaten og bort til sykkelen.

Tung aksept

Noen ganger er realiteten tung å akseptere. Jeg vil så gjerne sykle for å stå på ski. Men snøforholdene i mitt nærområde har ikke vært optimale. Dermed har jeg vært nødt til å forflytte meg et godt stykke for å finne god snø, og det med stort hell.

Dagslys er også en faktor som setter begrensinger for sykkelradiusen. Det har nå endret seg, og antallet timer med dagslys er lengre enn timene med mørke. Dagene er lengre og mulighetene flere. Jeg krysser fingrene for en lang vårsesong med mye sykling. Motgangen skal overvinnes.

Les Andreas forrige blogginnlegg, om da han skulle forsøke å leve uten bil i Lofoten

Livet uten bil: En virkelighetssjekk