Det eneste som overrasket Ina Othilie Vikøren da hun ble forelsket i en jente for første gang, var hvor naturlig det føltes.

Ina Othilie Vikøren feirer mangfoldet på Pride.

Siden juni er Pride-måneden, har den allerede hatt mye fokus rundt om i landet. Nå er også Pride-uken i gang i Oslo. Foto: Ina Othilie Vikøren

Jeg, som de fleste av oss, kommer fra en verden der Barbie var sammen med Ken, Mikke datet Minnie og Lois var forelsket i Clark. Jeg kommer fra en verden der prinsen skulle redde prinsessen, Espen Askeladd skulle vinne kongens datter og jeg skulle ha plakat av Christiano Ronaldo over sengen. Heteroseksualtiet var mer eller mindre det eneste måltidet som ble servert ved bordet for seksuell orientering.

Helt siden puppene mine begynte å vokse, og verdensbildet var definert utifra hvilken leppestift Baby Spice brukte, ble jeg spurt om jeg skulle bli advokat eller skuespiller – og om jeg hadde kjæreste. “Hvem er han?” “Hvilken klasse går han i?” “Hvem syntes du er søtest, Pål eller Espen?” “Han liker deg, Ina, liker du han?” Aldri spurte noen meg om jeg likte henne. Jeg spurte heller aldri noen. Om noen kanskje hadde spurt meg, hadde det kanskje falt meg inn. Kanskje jeg hadde turt å like henne på den måten. Kanskje jeg hadde spurt andre og. Kanskje det hadde vært en norm.

Men det var ingen norm. Jeg likte gutter, og stilte aldri noe spørsmål ved det. Og bortsett fra mammas frisør og Ellen på TV3 visste jeg ikke om noen homofile rundt meg. Nabolaget mitt var streit, striglet og forutsigbart. Jeg husker heller ikke når jeg første gang ble ordentlig kjent med en som identifiserte seg som skeiv, men jeg husker at favorittfilmen min var Fucking Åmål – en VHS jeg hadde stjålet av mamma. Jeg husker også at dagboken min var proppet full av Jennifer Aniston i åletrange kjoler og at jeg av og til var ukomfortabel rundt enkelte jenter i garderoben under fotballtreningen. Retroperspektivet har et klart mønster.

Da jeg siden ble forelsket i en jente for første gang, var det eneste som overrasket meg, hvor naturlig det føltes. Jeg må innrømme at jeg ble litt forvirret til å begynne med. Hva faen, liksom – en jente?! Men jeg skjønte fort at det ikke var noen forskjell.

Ina Othilie Vikøren på Pride-feiring i Oslo

Pride! Foto: Ina Othilie Vikøren

På tross av hvor normalt jeg selv følte det var, ble det også mye snakk. Spørsmålene, kommentarene og meldingene meldte seg i fleng. Jungeltelegrafen nådde både kjente og ukjente. Sladderverdien nådde et makspunkt. Det skrantet ikke på nysgjerrigheten der ute og trenkantforespørslene stod også i kø. For ettersom jeg liker både gutter og jenter er jo jeg det åpenbare leddet for å krydre Ola og Karis seksuelle checklist.

Hvis man ser bort ifra den seksualiserende versjonen, er nysgjerrigheten bare sunn. Det er sånn vi bygger broer og utvider forståelse. Folk er nysgjerrige på det ukjente, og de fleste snakker fordi de bryr seg. Vi stiller spørsmål, vi søker svar. Vi er medmennesker. Men folk flest har også et behov for forstå andre utifra seg selv, og da har man samtidig et behov for å plassere den forståelsen i en bås. Så hvis man først ønsker å snakke, mene og båssette, så skal det gjøres med respekt og ydmykhet. Det er langt flere nyanser og varianter enn man først tror. Vi er alle bygd litt forskjellig, føler litt forskjellig, elsker litt forskjellig. For noen er det åpenbart hvilken bås de hører til, men for andre er det ikke åpenbart i det hele tatt. Spekteret er enormt, og synligheten rundt dette spekteret bør i større grad se dagens lys.

Jeg er heldig. Jeg har venner, familie og kollegaer som støtter og aksepterer meg. Som alltid har støttet meg. Jeg skulle allikevel ønske at jeg ikke måtte føle meg “heldig”. «Heldig» for at jeg har tillatelse til å leve som jeg er. Allikevel er denne støtten absolutt ikke åpenbar i dagens samfunn, og det er fremdeles mange som lever i frykt for å leve livet som seg selv.

Misoppfatningene rundt vårt heteronormative samfunn er ødeleggende både for de som er ute, og de som fremdeles befinner seg i skapet. For det er ikke så lang vei fra å la tvilen i samfunnet få så en tvil i deg selv. Det alene resulterer i en frykt for å være den man virkelig er. Min seksuelle orientering styres ikke av hvilket kjønn kjæresten min er. Jeg er fremdeles bare meg. Det tok bare litt tid å finne ut av det. Og jeg finner vel fremdeles ut av det. Vi er nødt til å slutte å spekulere i andres kjærlighet for hverandre. Om den er ekte eller ikke. Vi har større problemer i verden. Vi trenger heller kunnskap, raushet og kompetanseheving som sikrer et åpent og inkluderende miljø, og fremmer mangfoldet landet vårt fortjener. Mangfoldet verdenssamfunnet vårt fortjener.

Nå er det pride her i Norge, og i den anledningen heier vi på mangfoldet. Vi heier på mer lytting, mindre fordommer. Mer kjærlighet, mindre frykt. Mer åpenhet, mindre båssetting. Vi heier på at våre forventninger til andre ikke er kjønnsbestemt, og at ordlyden i spørsmålene til barna våre heller ikke er det. Vi heier på at det enorme spekteret av kjærlighetsformer får sin fulle frihet, og at vi ikke er låst i båssetningsmentalitet. Vi takker de som har banet vei for at vi er der vi er idag, og vi heier på de som fremdeles sliter med å være den de er.

Av og til kan det være en fin påminnelse om at vi alle bare er noen rare dyr, som står foran noen andre rare dyr og prøver å forstå, prøver å bli elsket, prøver å elske. For til syvende og sist er det vår åpenhet om egen og andres kjærlighet som skaper en verden der alle kan være hele seg.

Happy pride!

 

Les også Inas manifest for rettferd, forståelse og bærekraft her:

NYTTÅRSFORSETT 2018