To dansker, en eventyrlysten lokal fisker, Klassekampen, et unormalt flatt hav, en god gjeng frivillige og en fjellsprekk fylt med plast. Resultatet ble høydepunktet i 2018 og et av de fineste eventyrene jeg har vært med på.

Ut for å rydde havplast

Et forsøk på å rydde plast i en “umulig” fjellsprekk ble årets ekspedisjon.

I 2013 hadde vi vår første organiserte strandrydding i Hoddevik. Siden da har det skjedd mye. Nå er stranden en av Norges oftest ryddede kyststrekninger og med et eget havplastmottak: Tavaha Løa.

Klassekampen

Tavaha Løa er blitt omtalt i en rekke medier siden oppstart, fra Viten og Vilje på NRK til nyheter på Sky News. Sommeren 2018 fikk vi også besøk av Kristine Hovda og Siv Dolmen fra Klassekampen i forbindelse med en sak om nyhetsvegring og samfunnsengasjement. Vi snakket om hvordan stranden her blir ryddet omtrent ukentlig, og at den er ren relativt til andre kyststrekninger i området.

Trives best her: På havet, i Hoddevik. Foto: Simon Witturp

Som et eksempel: Jan Ove Hoddevik, den lokale bonden og fiskeren, har tidligere fortalt oss om en sprekk i fjellet rett utenfor Hoddevik som er full av plast – den ligger mellom bratte fjell og farlig sjø og blir derfor aldri ryddet. Og kommer man seg dit for å rydde blir neste spørsmål hvordan man skal få all plasten med seg ut, fordi helikoptertransport er også umulig. Personlig har jeg aldri vært ute og sett.

Jan Ove, en lokal fisker og bonde, hadde tipset oss om en utilgjengelig fjellsprekk fylt med plast. Ville han kanskje være med på å hente den ut? Foto: Simon Witturp

Klassekampen lurer likevel på om vi ikke kunne ta en tur ut for å se denne kontrasten til Hoddevikstranden. De hadde tre timer før de måtte dra for å rekke flyet hjem. Det var en god idé, men vi trengte kjentmann og båt. Så jeg trasket over til nabogården, til Jan Ove, for å høre om han hadde mulighet.

Det er veldig sjelden gode nok forhold i Stadhavet for trygt å gå i land på stedet. Til og med umerkelige dønninger på havet blir til kraftige bølger når de nærmer seg fjellveggene der. I tillegg kommer eksponering for vind, som Stadlandet tross alt er kjent for. Og utfordringene med tidevannet.

Med Klassekampen på leting etter plast. Foto: Simen Knudsen

En eventyrlysten fisker

Jan Ove ser ut på havet mens han tørker låvemalingen av fingrene. Han ser på klokken. Joda, han har et par timer ledig nå, og forholdene på havet ser faktisk gode ut, så det kan muligens gå. Men da må jeg love å hente med meg tilbake en blåse han har sett liggende i en steinrøys like ved. Det høres ut som en god avtale i mine ører. Ti minutter senere sitter Siv, Kristine, Merethe (datteren til Jan Ove) og jeg i båten med Jan Ove.

Det blåser minimalt, og havet er omtrent flatt. Vi kommer oss i land uten store problemer. Jeg går og sonderer litt, henter med meg blåsen Jan Ove peker på, men synes det er veldig lite plast her utenom den. Merethe roper. Hun har vært her noen ganger før, og vi står på feil sted.

Plast i havet er et verdensomspennende problem - også de minste avkroker i Norge er rammet.

Funnet! Foto: Simen Knudsen

Best gjenfortalt i Klassekampens beskrivelse:

“Merethe leder an lenger opp over svabergene. Synet som møter oss over kanten av svaberget får Knudsen til å dirre. Ikke av skuffelse, men av begeistring.

– Blir du ikke deprimert av å se all plasten?

– Nei, jeg blir gira. Vi kan samle en gjeng og lage en ekspedisjon. Og så må vi filme alt sammen. Og neste år må vi gjøre det en gang til. Da kan vi virkelig få målt hvor mye plast som ruller i land.”

Et unormalt flatt hav

The plan! Ikke helt det vi lærte på NTNU, men det funket… Foto: Simen Knudsen

Tilbake på land henter jeg frem det lille jeg husker fra faget “Marine Operasjoner” på NTNU, og får skissert opp en plan for opprydding og frakting. Planen krever ryddefolk, en slepebåt med skipper, en not, tauverk, drivved til å bygge flåter, ryddeposer, SUPs, provianter og minimum to dager med gode værforhold. En kameraperson må også med, for skal vi gjøre dette det dokumenteres – in the name of social media.

Vanskelig å legge fra seg tankene om en plastekspedisjon i havgapet. Foto: Simon Witturp

Værmeldingen melder tre dager med flatt hav, null vind og stekende sol, om fire dager. Det er vinduet vårt. Jeg bruker kvelden og dagen etter til å ringe rundt for å høre om noen har tid å komme for å bidra med filming og rydding. Uten hell. Det er midt i fellesferien og folk flest har allerede planer. Jeg kjenner litt på en frustrasjon. Vi har sannsynligvis kun disse tre kommende dagene dersom vi skal få gjort dette i sommer, og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fett det kunne blitt. Men innser at jeg kanskje må legge det fra meg.

To dansker

Dagen etter velter to dansker inn i huset. De har planer om å bo her i Hoddevik i en van resten av sommeren. Når jeg spør hva de driver med i Danmark, føles det som om universets stjerner liner seg opp for å sørge for at ekspedisjonen skal bli en realitet: Simon studerer reklamefilm i Århus, mens Niels er båtbygger. Simon trenger også å finne et prosjekt til sin bacheloroppgave til høsten.

Jeg forteller om plasten, om planene, om værvinduet, om å bygge flåter for å frakte det ut og mulighetene for å få dokumenter alt sammen. Vi blir alle mildt sagt gira og begynner å gjøre alt klart for en todagers ekspedisjon.

Ut for å finne havplast

Ekspedisjonen på vei ut fra Hoddevik. Foto: Simon Witturp

En fjellsprekk fremdeles fylt med plast

Og vi fikk det til. En drøy uke etter at Siv og Kristine kom til Hoddevik hadde vi hentet ut nær 500 kg plast takket være en god gjeng frivillige og to dager med tropesommer. Noten fylte vi med store, flytende objekter, som kanner og flotører. Garnkuler ble tredd på tauverk. De mindre plastbitene, som flasker og isopor, ble lagt i poser og stroppet fast til flåter bygget av drivved og tau. Alt ble slept med båt eller padlet tilbake til Hoddevik. Plasten har vi sortert og lagret i en ny Tavaha Løa for videre bruk.

 Ekspedisjonen hentet opp et halvt tonn (!) havplast

Selv om ekspedisjonen hentet opp et halvt tonn (!) havplast, fant vi stadig dypere lag med plastavfall. Planen er å komme tilbake for å hente mer. Foto: Simon Witturp

Selv om vi fikk gjort mye, er fremdeles mye igjen. Hver gang vi fjernet et lag med plast og drivved kom et nytt lag med plast til syne, og man kan lure på hvor langt ned disse lagene ligger. Dette er en typisk vrakvik som har samlet skrot og plast i mange (alle) år, så hvem vet hva slags skatter vi kan finne dersom vi graver dypt nok. Det blir også spennende å se hvor mye nytt som samles frem til neste sommer, for dette blir nok en årlig tradisjon.

Simon fikk gjennomslag på skolen til å lage film om ekspedisjonen som sin bachelor, sammen med sin skolekompis Bjarke. Resultatet ble en refleksjon om å ta vare på havet, om plastforsøpling og Nordic Ocean Watch.

Takk for turen, folkens!
Tavaha

Se den inspirerende filmen her:

Sjekk også ut et av Simens andre prosjekter: Startupen Empower som vil rydde verden for plast, er allerede omtalt av Forbes:

Ny startup vil betale for plastrydding