Franciska Eliassen drømte om å bygge og bo i en gamme i Lofoten. Les første del av serien om hvordan det gikk her.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Å gå turer etter skoletid var ikke nok. Jeg ville sove sammen med Lofoten, bli ett med naturen. Foto: Julie Spangebu

I fjor vår flyttet jeg ut i telt. Kanskje var det et resultat av en svært sosial studenttilværelse kombinert med litt for mange kvelder med Der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Eller kanskje var det bare naturlig at jeg falt så hardt for Lofoten da jeg flyttet hit for å studere. Jeg hadde vokst opp utenfor Oslo, og hadde aldri vært nord for Førde. Så kom jeg opp hit, til fjell og sjø og nordlys.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Inkognito i havgapet.

La meg sammenlikne det med å bli forelsket og ønske å komme nærmere, enda nærmere, under huden, inn i brystet på den heldige/uheldige. Å gå turer etter skoletid var ikke nok. Jeg ville sove sammen med Lofoten, bli ett med naturen. Derfor kjøpte jeg det billigste tokvinnsteltet som fantes på Finn og plasserte det lengst ut mot havet, beskyttet av en stor stein. For å komme seg dit måtte man smyge seg gjennom en sjakt i fjellet. Der skulle ingen kunne finne meg. Jeg var over middels redd for å sove ut alene. Det ble derfor desto viktigere for meg å bevise at jeg var sterk nok, selvstendig nok. Jeg ville teste hvor uavhengig jeg var alt og alle, mennesker rundt meg, samfunnet, materielle goder. Jeg ville kjenne meg fri.

På drivvedinnsamling i fjæra.

Våren var god mot en nyforelsket teltboer. Nettene ble lysere og lysere. Snøen smeltet. Jeg kunne senke polarfaktoren når jeg pakket meg inn om kvelden. Men Lofoten begynte også å vise seg fra sin litt mindre sjarmerende, i hvert fall mer utfordrede, side. Muskler skulle vises i form av vind, regn og andre rare lyder som holdt meg våken om natten. Jeg begynte å fantasere om noe litt mer solid enn et telt. Et hjem med takhøyde til å stå oppreist i hadde vært deilig. Drømmen var en gamme. En gamme som skulle gli umerkelig inn i landskapet og holde godt på varmen med sine tykke torvvegger. Det ville bli et eksperiment i leve mer minimalistisk og miljøvennlig. Jeg begynte å samle drivved før jeg dro hjem på sommerferie.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Fin utsikt på toppen. Foto: Julie Spangebu

Etter sommeren fortsatte jeg å samle plank i fjæra og på dynga. Jeg trålte rundt i marka for å finne en passende plass med tanke på drenering, tilgjengelig utilgjengelighet, vær og vind. Jeg hadde planer om å bygge ulovlig. Det skulle bli et kunstprosjekt som kommenterte hvem som eier jorda. Jeg viste til statistikker som fortalte at kun én prosent av jordas areal eies av kvinner. Jeg kunne ta tilbake et stykke land som en protest, tenkte jeg, men ble etter hvert overbevist om at det ville være synd å bruke så mye energi på noe som bare ble revet. Jeg var heldig og møtte de riktige folka på det lokale utestedet og fikk ordnet en deal med en hyggelig grunneier. Etter å ha saumfart målene han eide i flere dager, bestemte jeg meg for å bygge på toppen av et berg. Jeg skulle snart komme til å hate hver høydemeter etter hvert som jeg bar plank opp, men foreløpig var jeg blendet av den fantastiske utsikten der oppe.

Til nå har det kanskje virket som om ting har gått ganske lett. De største utfordringene lå foran meg, men jeg hadde allerede rukket å bli truet med å bli saksøkt av en grunneier som hadde misforstått hvor jeg skulle bygge. Jeg begynte også å bli svært lei av å bo i telt. Det ble mørkere og mørkere, og det hadde tatt mye lenger tid enn forventet å finne plassen. Det begynte virkelig å haste hvis jeg skulle rekke å bygge før vinteren kom. Dessuten følte jeg meg mer og mer alene. Jeg som hadde romanisert ensomhet og stillhet, begynte å lengte inn bak vinduene til lys og varme mens jeg trakk tralla med gamle planker mot skogen etter skoletid.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Litt kitt på et gammelt vindu, og det var så godt som nytt. Foto: Julie Spangebu

Hjelpen var imidlertid ikke langt unna! På en gulrotsuppefest spurte en god venn ved navn Kristian om jeg hadde bruk for en gammel campingvogn han hadde stående. Selv om det blåste gjennom alle sprekker, var det fantastisk å endelig kunne stå oppreist og å ha en slags seng. Jeg fortalte også om prosjektet på en «åpent gulv»-kveld på skolen hvor jeg studerer film. Det endte med at jeg fikk utrolig mye god hjelp fra medstudenter og venner i ukene framover. Det som skulle være et ensomt kvinne mot natur-prosjekt, liknet ofte mer på en stor dugnad.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Oktober kom. Vi ryddet plassen for stein, jevnet ut området der gammen skulle stå og bygde reisverk som jeg og en venn hadde designet i SketchUp. Jeg ble plutselig veldig klar over hvorfor de fleste hus har rette vikler og vegger. For at torven skulle bli liggende måtte taket bygges passelig skrått, og det ble mye rare konstruksjoner og utfordringer. Å skulle sage vinkler på 17,34 grader med håndsag var lettere sagt enn gjort. Begrepet «gammevater» ble også lansert: Det betød at noe var såpass nært vater at det var godt nok.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Torvdekket måtte på før frosten satte inn.

Snart var reisverk på plass, men ting begynte virkelig å haste hvis jeg skulle rekke å stikke torv (grave ut torv, red.anm.) før bakken frosset. Jeg hadde cirka en måned på meg, anslo jeg. Jeg bygde derfor hver eneste dag og gjorde skolearbeid om natten. Jeg pushet meg så mye jeg klarte. Det var deilig å konsentrere seg om noe så håndfast. Det betød at jeg kunne skyve alt annet til side. Jo mer jeg jobbet, desto mindre plass til vonde tanker. Og det sto ikke på utfordringer å ta fatt på! Vi la gulv og begynte å kle veggene. En dag kom det uventet regn mens jeg var på skolen. Duken jeg hadde festet under gammen for å holde fukten borte, ble nå fylt med vann som rant inn fra sidene. Gulvet var allerede skrudd fast. Jeg ble stående og vri opp iskalde dryppende håndklær som jeg hadde skjøvet under gulvplankene med pinner.

Vi bygde tak og indre og ytre vegger med planker jeg hadde funnet rundt om. Det lokale utestedet fikk for eksempel inn et gammelt gulv til ved som jeg var så heldig å få. Det eldste huset i bygda rev en vegg som jeg også fikk noen skikkelig fine planker fra. Jeg ville at alt jeg brukte skulle være brukt, men endte opp med å kjøpe reisverk for at det skulle bli solid nok. Jeg fant heller ikke nok brukt knotteplast, og endte med å kjøpe det meste av det. Resten viste seg ganske lett å finne. Duken under gammen var rester av tekstil som brukes for å fange opp oljesøl. Gamle fiskekasser ble brukt som isolasjon. Vinduet ble funnet på dynga og reparert med litt nytt kitt. Jeg og min venn Snorre bygde døra med en gammel innedør, glava, en glassplate og planker – alt sammen fra dynga. Vi klippet opp innsiden av et traktordekk og stiftet den rundt dørkarmen for at døra skulle ligge godt. Dørhåndtaket kuttet jeg fra en gammel bjørk. Jøtulovnen ble kjøpt for en hundrings fra et hus som skulle rives.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Litt etter litt begynte gammen å likne et hjem. Jøtulovnen ble kjøpt for en hundrings.

Nå kunne jeg ta fatt på møblene. Av de resterende plankene bygde jeg bord, hyller og sofa som kan slås ut til dobbeltseng. Madrasser og alt av kjøkkenutstyr ble også funnet, nok en gang, på dynga. Alt jeg plukket med meg var i helt bra stand. Det var skummelt å se hvor lett det er å leve på overflodssamfunnet. Samtidig er det fint å vite at man nesten ikke trenger å kjøpe noe nytt – at det går an å bygge et sted å bo av nesten utelukkende brukte materialer.

En selvbygd gamme i Lofoten Foto: Franciska Eliassen

Foto: Julie Spangebu

Mot slutten av november kom frosten, og med utrolig god hjelp fikk vi stukket all torv og stablet den før jorda frøs til. Jeg lærte en del om å ta imot hjelp den høsten. Å være sterk i å være sårbar. At folk vil hjelpe og hvordan det smitter over på meg. En god sirkel. En god klisjé. Det kan kanskje ikke nevnes for ofte, og bør nok nevnes mer i disse tider, dette med styrken i å stå sammen og tenke kollektivt. Uten så god hjelp fra de rundt meg, hadde jeg aldri rukket å bygge gammen i tide.

Om hvordan livet fortonet seg i gammen, kan du lese mer om i neste innlegg i serien. I mellomtiden kan du kose deg med Infinitum-ambassadør Inge Wegges miljøvennlige drømmehus i Lofoten:

Miljøvennlig drømmehus