Franciska Eliassens selvbygde gamme var klar for innflytting. Tiden der skulle by på både praktiske utfordringer og skumle lyder – og et ønske om å isolere seg enda mer.

Ett stykk i innflytningsklar gamme, midt i Lofotens natur – langt fra folk og fe.

Etter et halvt år med forberedelser og bygging av en gamme i Lofoten (som du kan lese om her) kunne jeg nesten ikke vente med å flytte inn. Gammen skulle være en test på hvor uavhengig jeg var – av mennesker, samfunnet og materielle goder. Jeg ville vise at jeg var sterk og selvstendig nok. Jeg var også over middels redd for å sove ute alene.

Det store spørsmålet var hvor godt gammen ville holde på varmen.

Det meste var på plass av møbler. Ovn hadde jeg også, men pipe manglet. Den første natta i gammen ble derfor en kald og rå affære. Det hastet å finne en pipe, og jeg ville selvsagt at den skulle matche resten av gammen – at den skulle være brukt. Kunne en gammel, hul flaggstang brukes? Hvor brannfarlig var egentlig sånne løsninger? En dame i bygda hadde gammel steinull liggende, det var en god start. Etter mye leting kom jeg også i kontakt med en veldig hyggelig blikkenslager. Han likte prosjektet og bygde en helt egen pipe til gammen – gratis. Enda en gang i denne prosessen fikk jeg erfare hvor gode folk kan være.

Det var spennende å følge med på de ulike sporene som dukket opp utenfor.

I januar 2018 var gammen helt klar for innflytting og det var sannelig jeg også! Det var gått åtte måneder siden jeg sa opp leieavtalen og flyttet ut i telt, senere inn i en liten, grønn campingvogn.

De siste tre månedene hadde jeg sovet med boblejakke, iført en hjemmelaget finlandshette. Gleden var derfor stor da jeg innså hvor godt gammen holdt på varmen. Så godt at en dunk med vann som ble stående i gammen over jul, ikke frøs til is, til tross for minusgrader. Når jeg attpåtil fyrte, ble gammen nærmest en badstue. Da var det bare å kaste klærne, løpe ut og rulle seg i snøen!

Det tok imidlertid litt tid før jeg følte meg trygg og fri nok til å gjøre det. De første nettene i mitt nye hjem skvatt jeg til av hver minste lyd. Jeg dekket til vinduene helt, så ingen skulle skimte lyset oppå åsen og oppdage gammen.

Etter hvert som dagene gikk og ingen øksemorder kom på besøk, ble jeg derimot mer og mer trygg. Fra da jeg først flyttet ut i telt, hadde jeg også lært meg til å ikke tillate frykten å komme. Om jeg lot frykten komme snikende, ble natten så mye vanskeligere. Jeg skygget unna alle skrekkfilmer. Én natt var det derimot ingen tvil om at noen dunket gjentatte ganger i gammen. Jeg lå livredd og ventet. Neste morgen kunne jeg finne ferske elgspor i snøen.

En sjelden gang rypene ikke hastet avgårde.

Lofoten byr ofte på ville naturopplevelser. Om ikke fullmåne, stjerneskudd eller nordlys, så magisk tåke, storm eller svaner som flyr gjennom i skogen. Jeg ble litt skuffet over at rypene alltid skvatt til og flakset stressa av gårde når jeg kom gående hjem. Jeg håpet de en dag skulle innse at jeg var en hyggelig nabo, men det skjedde aldri. Ørner, derimot, kom av og til for å sveve rundt toppen der gammen sto. Dette var kanskje egentlig ikke en vennskapelig gest, men jeg kunne late som. Og når våren omsider kom, var det intense konserter med all fuglesangen.

Middagsbesøk i gammen.

Jeg følte jeg ble premiert med alle disse naturopplevelsene når jeg etter sene kvelder på skolen eller fester motvillig snørte på meg fjellskoene og vandret ut i mørket. For det «enkle» livet jeg hadde lengtet etter, var ofte alt annet enn enkelt. Det var å gå opp i marka sent om kvelden, inn i mørket, 40 minutters tur fra sentrum, opp på berget og fyre i ovnen, når jeg egentlig bare hadde overskudd til å fikse mat og søvn på lettest mulig måte. Derfor oppholdt jeg meg mye på skolen og sov ofte over hos venner.

Middag tilberedes på jutulovnen – kjøpt for en hundrings fra et hus som skulle rives.

Det ble etter hvert tydelig at den største utfordringen lå i å kombinere gammelivet med det vanlige, siviliserte livet og livet som student. En skal jo liksom alltid være ren og nydusjet – en utfordring når man ikke har dusj hjemme, når turen hjem får svetten til å renne og bare det å få varme i gammen automatisk setter bållukta i klærne dine, som attpåtil skal vaskes uten vaskemaskin.

Frihetsfølelsen var til stede i løpet vinteren, våren og sommeren i gammen.

Gammen var et kunstprosjekt. Å leve der var et eksperiment. Jeg lette etter frihet, jeg ville bryte med de satte strukturene i samfunnet og teste en livsstil som imøtekommer noen av utfordringene verden står ovenfor.

Så hva skjedde da jeg bodde helt enkelt, uten strøm og innlagt vann, og hadde minimalt med ting? Viste det seg mulig å leve på siden av systemene og ta avstand fra det kapitalistiske kjøret? Ut ifra dette prosjektet vil jeg si ja, men det er utfordrende. Det er langt mer behagelig å følge det tilrettelagte løpet som så mange har banet vei for. Samtidig oppdaget jeg også hvor skremmende enkelt det er å leve på overflodssamfunnet. Det er svært få ting man egentlig trenger å kjøpe nytt. Utover det å bygge og innrede med brukte materialer, fant jeg også fjellsko og boblejakke, turbukse og nesten all mat jeg spiste i avfallsdunker. Siden jeg heller ikke hadde leie å betale, levde jeg så og si kostnadsfritt.

Frihetsfølelsen var til stede i løpet vinteren, våren og sommeren i gammen. Den ga seg til kjenne etter hvert som jeg så at det virkelig var mulig å bygge sitt eget hjem og å bo der. Følelsen smøg seg frem når jeg kjente naturen på kroppen, og når jeg følte meg liten og ubetydelig i møte med den. Den dukket opp når livet føltes enkelt med konkrete problemer med like konkrete løsninger, som å holde seg varm og få i seg mat.

Likevel vil jeg si at jeg følte enda mer på det stikk motsatte av frihet; å måtte forholde seg til det lunefulle været, årstidene, tiden og kreftene det tar å skulle leve på den måten. Å komme seg rundt det å ikke ha vaskemaskin. Å spørre om hjelp fra de rundt meg og å oppdage hvor hjelpsomme og gode folk er. Å føle seg sterk i å være sårbar.

Å bo alene kan by på nye innsikter - og utsikter.

Å bo alene kan by på nye innsikter – og utsikter.

Gjennom byggeprosessen og å tiden jeg bodde i gammen, lærte jeg en hel del om felleskap og å innse at man er sterkere sammen. En del av meg lengtet likevel etter stillhet, ensomhet og å trekke meg tilbake under jorda og møte meg selv.

Siden jeg var liten hadde jeg blitt fascinert av historier om eneboere som forlot samfunnet og forsvant inn i skauen. Hvorfra kom fortellingene om heksa som bodde alene i skogen, om huldra, nøkken, eremitten? Jeg bestemte meg for å isolere meg i gammen i ti dager uten å ha kontakt med andre mennesker. Hvordan det gikk kan du lese om i neste artikkel her på Infinitum Movement.

Les den første posten fra Franciska her, om da hun bygget seg gammen.

Å bygge seg en gamme