Villmarksfarer Tonje Helene Blomseth er blitt angrepet av elgku, har vært mørkredd i mørketida og hatt mensen i 45 minus. Det er ikke for ingenting at hun blir kalt arvtakeren til Lars Monsen.

Høsten 2010 ble Tonje Helene Blomseth drittlei. Hun har knapt rukket å begynne på videregående, men vil allerede vekk. 16-åringen har fått nok av å være flink pike, av å sitte ved en pult og gjøre det samme som alle andre.

– Jeg hadde hatt noen en- til toukers teltturer med familien tidligere. For dem holdt jo det, kanskje ble det også i meste laget. Men for meg ble det for kort, sier hun.

Tross morens protester: Som 17-åring lot trondheimsjenta skole være skole og gikk Norge på langs. Fra Lindesnes til Nordkapp, 300 mil mutters alene, som den yngste til fots noensinne. Det gjaldt å konsentrere seg om de mest basale ting. Å få fyr på bålet, å lage varmt vann til dagen etter, å bardunere teltet med isvind hylende i ørene. Blomseth hadde aldri hatt det bedre.

– De beste stundene har jeg når det er høvelig varmt og kaldt på samme tid. 20 minus er veldig kurant. Når det er fullmåne og blåtime, masse snø og man er alene i fjellet – da kjennes det som å være i en film, sier hun.

I fjor ble Tonje kåret til årets villmarking.

Hun var 18 da hun bestemte seg for å slutte på videregående og leve av villmarkslivet. Siden har hun og polarhundene hennes lagt et utall mil bak seg.

En ekspedisjon til Svalbard gikk ikke som planlagt, det ble en tre måneders ”loffetur” i hjemtraktene Sylane i stedet. En sommer ble tilbrakt i fjellene på grensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag, deretter fulgte et halvår på ski over Nordkalotten. Turen som strakk seg fra mørketid til yrende vår, ble til boka Drømmen om nord. Der skriver hun blant annet: ”Jeg er mørkredd, men ville finne roen i mørketida.”

– Jeg har sett for mange skrekkfilmer, sier Blomseth.

Blant de mer skjellsettende er Villmark, en grøsser som ingen med ambisjoner om å dra på hyttetur igjen burde se.

– Man er gjerne pissredd de første par dagene. Men det går over, man må bare jobbe litt med seg selv. Det gjelder å styre tankene over på noe annet.

Tonje og polarhundene har lagt et utall mil bak seg.

De siste par årene har Blomseth vært å se i programmene Eventyrjenter på NRK, Bloggerne på TV2, og nylig var hun også å se på skjermen under Farmen Kjendis. Hun har også dratt på to Alaska-ekspedisjoner som ble avsluttet før planen: Den ene på grunn av sykdom, den andre av en hissig elgku som angrep og skadet hunden Nanni. Litt uflaks må man regne med, synes hun. I år ble hun kåret til årets villmarking.

De fleste lurer vel av og til på: hvorfor i helvete jeg gidder det her.

Blomseths barneår var ikke sterkt preget av friluftsliv. Moren fikk henne som 18-åring, og studerte i Bergen og Trondheim. Blomseth vokste opp som bybarn.

– Det var som en ny verden åpnet seg, sier hun, om da hun fikk en ny stefar som 11-åring.

Stefaren, et gammeldags friluftsmenneske, tok med henne på tur i all slags vær, i tømmerkoier og på fisketur på Finnmarksvidda. Først hatet hun det.

– Jeg var på vei inn i tenårene og forbanna på alt. Det var først da de verste hormonene hadde lagt seg at jeg lærte meg å elske å være på tur.

Men hun var eventyrlysten også lenge før han kom inn i bildet, presiserer hun:

– Jeg har stukket mye av hjemmefra for å jage oppe på knauser og slikt.

På et sted nærmest uten kollektivtilbud, og med mil til nærmeste butikk, er det vanskelig å kutte mye i bensinbruken. Tonje Helene Blomseth forsøker heller å være miljøvennlig på andre måter: Ved å spise kortreist rein og fisk rett fra Finnmarksnaturen, for eksempel.

I dag er hun kjæreste med en reindriftssame, og har base i Karasjok. Hun er ikke medlem av noen miljøorganisasjon, men tror at tiden ute i naturen har gjort henne miljøbevisst. Å kildesortere er obligatorisk, mener hun.

Friluftsliv er blitt en så stor og trendy greie. Av og til lurer jeg litt på om folk egentlig er på tur, eller om de bare er ute for å ta bilder av seg selv. 

– Det er ikke så lett å kutte i bensinbruken når man bor avsideliggende til, driver reindrift og nærmeste butikk er to mil unna. Men vi kildesorterer, vi spiser rein fra vidda og fisk fra elva. Jeg tenker at det går litt opp i opp. Også er det jo miljøvennlig å være på tur, om man ikke brenner ned hele skogen.

Blomseth har et nært forhold til turkameratene Nanni, Nanook og Alaska, tre kraftfulle eksemplarer av rasen Alaskan Malamute.

Blomseth har et par større ekspedisjoner på gang, forteller hun, men holder foreløpig kortene tett til brystet. I mellomtiden kan man følge henne på Instagram og bloggen, hvor hun poster innlegg om alt fra turutstyr og fluefiske, til utlegninger om hvordan kroppslukt utvikler seg etter ukesvis uten bad og dusj.

– Friluftsliv er blitt en så stor og trendy greie. Av og til lurer jeg litt på om folk egentlig er på tur, eller om de bare er ute for å ta bilder av seg selv. Hvis jeg var mangemillionær, hadde jeg aldri vært på Instagram. Men jeg er nødt til det, om jeg skal leve av det her, sier hun.

Tonje Helene Blomseth har flyttet inn hos reinsdriftssame-kjæresten i Karasjok, men er ikke blitt stedfast av den grunn.

Blomseth tror det kan være bra å ikke gi et altfor idyllisert bilde av hvordan villmarkslivet er.

– Man kan være heldig og få en uke med sol og 15 grader hvor alt er perfekt. Men man kan også få sludd og stiv kuling, eller måtte skifte tampong om natta i 45 minus. De fleste lurer vel av og til på: hvorfor i helvete jeg gidder det her, sier hun.

Men så finnes også de andre øyeblikkene. Som når man har frosset i en evighet og varmen endelig kommer tilbake i kroppen. Eller følelsen når man har gått innhyllet i mørke i ukesvis, og sola endelig dukker opp igjen i horisonten.

– Når jeg er hjemme, tar jeg alt for gitt. Da er jeg en bortskjemt ku. På tur setter man pris på den minste ting. En matbit eller et lite drypp av varme kan være magisk.