Bilder av folk som lever livet i en van har spredd seg som ild i tørt gress på sosiale medier. New age-interiør. Lette bøker. Nakne tær. Nam. For fotograf og van-eier Troels Rosenkrantz Andersen handler det ikke så mye om den glorifiserte siden av det å bo i en van, men heller de enkle aspektene ved det.

Troels Rosenkrantz Andersen

I barndommen, på gården i Jylland i Danmark, opplevde Troels gårdsarbeid som noe kjedelig. Å stå opp tidlig og være mye alene, føltes tungt.

– I ettertid har jeg forstått at det er sunt å kjede seg. Jeg setter pris på det, og det er faktisk det beste jeg vet. Det er fint at ting går langsomt, da rekker jeg å tenke mye.

Troels Rosenkrantz Andersen

Troels liker ikke å være mainstream. Selv om van-livet har blitt ganske populært, har det viktigste for han vært å finne ut hvor lite man trenger for å overleve.

– Mange tegner et feil bilde og viser polert frem hvordan det er å bo i en bil, men det er først når det er skikkelig kjipt at det er interessant. Å bo i van krever planlegging. Man blir mer tilstede. Hvis du har glemt å fylle på vannbøtta, må du finne en bekk. Gassboksen må være varm for å kunne koke kaffe. Folk må ikke tro det er lett, da blir man skuffet. Alt krever energi og kunnskap. Ingenting kommer automatisk.

Troels Rosenkrantz Andersen
Lærer av fortiden

Vanen er liten, den er uten toalett og dusj, og har begrenset strømtilgang. Troels har bodd i bilen i nesten to år, men klager ikke. Istedenfor å ha femten kjøkkenmaskiner, har han én god kniv og et godt håndverk, forteller han.

– Jeg prøver å gjøre alt enklere, men også mer gammeldags. Ting var enklere før. Fremtiden kommer til å ha mye å lære av fortiden. Teknologi er ikke bra, men simple mekaniske ting er bra. Vi må gå tilbake i tid.

Troels Rosenkrantz Andersen

Hvordan er det å leve uten dusj eller do?

– Jeg dusjer i elva, eller hos kompiser. Det krever planlegging og jeg tenker ofte; ”kanskje jeg kan dusje neste fredag”. Noen ganger får jeg varmen gjennom en kopp kaffe om morgenen. Jeg var med på et filmprosjekt i Narvik som varte i ni dager. Vi bodde på en hytte uten dusj, og vi måtte vaske oss barføtt i skogen. For de fleste var dette et sinnssykt prosjekt, men jeg er jo vant med det simple liv, så det var ikke noe stress for meg. Jeg var i himmelen, nyvasket foran peisen med et rent sett ull.

Troels Rosenkrantz Andersen
Vil ikke peke finger

Troels er på besøk hos faren sin i Danmark. Vanen er midlertidig parkert.

Var du miljøvennlig som barn?

– Nei, jeg spilte bare fotball og gikk på turn. Gården vi bodde på var ikke økologisk. Mamma pleier å si hun er miljøvennlig, men jeg vet ikke om det er sant. Hun har mange bra holdninger, men å være miljøvennlig krever mye kunnskap. Det er ikke for hvem som helst.

Troels Rosenkrantz Andersen

Er du miljøvennlig i dag?

– Mitt største miljøengasjement er at man ikke må heve seg over andre, ikke peke finger, men løfte hverandre opp og frem i flokk – samarbeide. Samarbeid er en gammel tradisjon vi er i ferd med å miste. På gårder måtte man samarbeide om å hauste sauer, for eksempel. Vi er sammen om miljøproblemene. Hvis du er en kunstner, ikke si at du er en kunstner. Jeg liker ikke idéen om å omtale seg med titler, uten å erkjenne det selv. Jeg har et håp om å være miljøvennlig, selv om jeg ikke bruker den tittelen.

Så du føler ikke du er helt der du vil være ennå?

– Samfunnet utvikles i en retning vi ikke forstår. Det forandrer seg hele tiden. Det er bedre å bo i et gammelt hus med dårlig isolering, enn å rive hus hvert tiende år. Jeg vil være på evig jakt og håper aldri jeg kommer dit jeg vil være. Det er bedre å jakte etter drømmen, drivkraften, enn å punktere i sine standpunkt. Men vi får ikke gjort noe hvis vi sitter i sofaen og er lei oss fordi havene stiger. Positiv energi endrer på ting. Jeg er en realist; ting er som det er og ting kommer til å gå til helvete. Det er min holdning. Det er fint, da har vi noe å jobbe med.

Troels Rosenkrantz Andersen
Jobber for maten

I vanen har Troels med ski, klatreutstyr, surfeutstyr, fridykkingsutstyr og harpun. Med harpunen hender det han fanger en og annen middagsfisk.

– Å spise oppdrett er ikke aktuelt. Når man bruker harpun, har man peiling på hva man fanger og det er en veldig miljøvennlig og selektiv måte å fange maten sin på, da en selv velger hva en vil drepe. Man må jobbe litt for maten, istedenfor å bare stå på land og slenge ut et snøre, sier han.

Troels Rosenkrantz Andersen Troels Rosenkrantz Andersen

Hva er det beste ved det?

– Man blir nesten religiøs av å bo i en van. Det er så utrolig mye mer enn å se fine dyr, hvile under stjernehimmelen, surfe den perfekte bølgen, eller ta de beste bildene. Hele livsstilen er en opplevelse i seg selv.

Han trekker frem en kveld på en strand i Lofoten, der han og noen kompiser lagde strandvolleyballnett av fiskegarn og kløyvde tømmerstokker. Det var regn i mange av verdens storbyer, men de hadde atten varme i midten av mai.

– Jeg er ikke fan av turisttette steder med mye folk, jeg vil enten være med en gjeng med kompiser eller helt for meg selv. Dette var en helt stille kveld, ingen vind, selv havet var blikkstille. Det var fantastisk.

Troels Rosenkrantz Andersen Troels Rosenkrantz Andersen

Du er opptatt av å ta vare på havet?

Å plukke masse plast fra strendene har dessverre tilnærmelsesvis ingen fysisk effekt. Men det er med på å bevisstgjøre folk. Folk må forstå, ikke forholde seg til noe uten å forstå det. Kanskje inspirerer jeg ti mennesker til å rydde strender i år, og disse inspirerer ti nye neste år. Hvis vi sprer bevissthet slik, kan vi håpe at havet blir renere på sikt. Når det kommer til klær, passer jeg på å ikke bruke noe med mikroplast. Jeg bruker 100 % økologisk bomull, sliter dem godt ut og setter lapp på når det blir hull.

Troels Rosenkrantz Andersen

Hvordan er dating-livet i vanen da?

– Haha! Jeg liker å møte folk på den klassiske, tradisjonelle og kjedelige måten. Tinder og van-livet er sikkert en velfungerende kombinasjon, men da ville jeg ikke tiltrukket meg den type jente jeg ønsker.

Troels Rosenkrantz Andersen
Kjøpte hus for 1000 kroner

Troels forteller at han vil eie vanen til evig tid. Men han har innsett at han ikke kan bo i den for alltid. Han trenger en base der han kan dyrke sin egen mat.

– Et tømmerhus er mitt neste prosjekt. Jeg betalte tusen spenn for et tømmerhus på 120 kvadrat. Jeg ville aldri kunne bygd et helt nytt hus med gips, sement og plast. Om man har et slikt hus som ikke tåler tidens tann, spiller det jo ingen rolle om man har kompost på kjøkkenet. Jeg er for godt, stabilt håndverk og tømmerhus kan vare i mange hundre år.

Troels Rosenkrantz Andersen

For mange kan nok Troels fremstå som alternativ. Han er opptatt av at man ikke trenger en utdannelse for å kunne noe. Han liker å lære seg ting på egenhånd, og han trenger ikke papirer på det.

– Jeg drømmer om et samfunn der alle bygger hus i sirkler, og bytter poteter mot havre, for eksempel. Det viktigste er å være tilstede der man er, ikke bare gjennom sosiale medier. I idealsamfunnet bryr vi oss mer om naturen og menneskene rundt oss.

Troels ønske om å leve saktere

– Når jeg ser ut vinduet nå, så går det altfor fort. Naturen er vår største mentor. Den er enkel, men kompleks og den går utrolig sakte. Vi endrer for kjapt på ting som ikke er vår oppgave å endre på.

Troels Rosenkrantz Andersen

Hva med byer, trenger vi dem?

– Jeg forstår hvorfor vi begynte med sentralisering. Idéen om å samle folk og få en høyere kulturkonsentrasjon er god. Byer er mer effektive, men det effektive trenger ikke være målet. Jeg er mot kjedebutikker langs hvert gatehjørne. Gi meg flere av de gamle, sjarmerende skomakerne.

Troels håper inderlig at verden klarer å sette på bremsen, og folk slutter å se på klokka hele tiden.

Troels Rosenkrantz Andersen

– Det burde ikke handle om å få den nyeste mobilen, eller å tjene millioner av kroner i året. Utviklingen går for fort og det vil ikke gå bra hvis vi fortsetter slik. Heldigvis er naturen intelligent, sier Troels håpefullt, før han må gå ut for å trekke litt luft.

Les også: Generasjon miljøbevisst

Les også: Tavaha Løa