Karl-Kristian Muggerud (24) fra Darbu er av de norske stjernene vi får møte i skifilmen Supervention II. Aldri har han trent aktivt på ski, ikke har han vært med i X-games, og ingen gode konkurranseresultater har han å skilte med som skikjører.

2Hvordan er veien fra å stå på ski opp og ned hjemme på jordet til å være kinounderholdning i verdensklasse side om side med superstjerner som Aksel Lund Svindal og Terje Håkonsen? Hvem eller hva er det Karl-Kristian kan takke for å ha nådd så langt, og har egentlig miljø og klima noe med saken å gjøre?

– Jeg drev med mye forskjellig da jeg var liten, men det var helt klart ski jeg syntes var mest morsomt, og jeg lengtet alltid litt etter vinteren. Vi hadde en bakke på gården der jeg vokste opp. Der var jeg fra jeg
kunne stå oppreist på et par ski, og det var vel egentlig så snart jeg hadde lært å gå.

Karl-Kristian trente både fotball og svømming da han var yngre, men hoppet av så snart det ble for seriøst. Gjennom årene ble det mer og mer tid i alpinbakken, der leken har stått i fokus helt fram til i dag.

– Når det blir for seriøst, med trenere som står og roper og greier, så forsvinner litt av gløden for meg. etterhvert ble det mer dårlig samvittighet for ikke å møte opp enn det fantes motivasjon for å dra på trening.

I motsetning til for eksempel Aksel Lund Svindal, så er det altså ikke strukturert og målrettet trening som har gjort Karl-Kristian til en skikjører i verdensklasse.

Når det blir for seriøst, med trenere som står og roper, så forsvinner litt av gløden.

Kravet til lek er kanskje nettopp nøkkelen til at Karl-Kristian har fått så mye anerkjennelse og oppmerksomhet som skikjører, og det som har åpnet veien helt til kinolerretet. Han har ingen konkurranse- meritter å vise til, men like fullt skilte han seg ut, og Muggerud ble etterhvert et velkjent navn blant unge jibbere og frikjørere.

5

– En stund gikk utviklingen bare én vei. Det var større og større trix som ble tatt, og en måtte liksom snurre switch 1080 (kjøre baklengs inn på hoppet og snurre tre ganger rundt seg selv, red anm) bare for å være med i gamet. Jeg kjørte mye i skauen da, mens de andre dreiv og hoppa i parken, og syntes det var mer moro.

Den amerikanske skistjernen Eric Pollard, som startet filmselskapet Nimbus Entertainment sammen med kompisene Any Mahre, Pep Fujas og Chris Benchetler, var tidlig ute med å formidle skikjøring gjennom webisodes, og ble en viktig inspirasjonskilde for Karl-Kristian. Etter videregående og et år på skilinja til Rødde folkehøgskole satset Karl-Kristian på skikjøring på fulltid, og lanserte sin egen webserie under navnet «Plan of Attack».

– Det ble seks–sju episoder i løpet av en vinter, med alt fra at jeg bygde hopp hjemme på jordet, til turer i nærliggende fjellområder for å kjøre pudder. Jeg fikk en del bra respons på det.

Kinomateriale: Karl-Kristian Muggerud er en helt vanlig bondegutt fra Darbu, som du kan se leke seg på ski i filmen Supervention II.

Gjennom å vinne en videokonkurranse der dommeren i dag er en av dem som står bak Field Productions og Supervention, hadde Karl-Kristian uten å vite det begynt å tegne det sporet som skulle føre han til kinolerretet. Sponsorer hadde allerede kommet på banen, og Muggerud ble synonymt med stil og kreativitet i skimiljøet. Men å leve skibomslivet på heltid var ikke drømmen, så han pekte skituppene mot pudderbygda Sogndal og bachelorstudier i fornybar energi på høyskolen der.

Å være skikjører på heltid vil jeg ikke satse på, da blir det for mye av det gode.

– Jeg syntes det var litt rart å kun ha ski å drive med. Da begynte skikjøringa å bli rutine, og det føltes ikke riktig. Det var godt å kunne kombinere det med skole. Jeg fikk mer den gamle følelsen tilbake, det føltes friskt igjen. Å være skikjører på heltid vil jeg ikke satse på, da blir det for mye av det gode, slik det kanskje er med alt. Plutselig blir det idre – altfor seriøst.

Da Karl-Kristian fikk invitasjonen til å filme med Field Productions, visste han at dette var en mulighet han ikke kunne la gå fra seg, selv om det ville kreve full satsing på ski igjen.

– Nå har vi filmet i to år til Supervention II, og det har vært til tider turbulent og hektisk, men utrolig moro å kunne jobbe med en så bra og dedikert gjeng på alle plan. Karakterene mine fra første året til de to årene vi har filmet har gå fra brukbart gode til akkurat ståkarakterer med noen få litt bedre slengere innimellom. Planen nå er å fullføre og etterhvert få meg en jobb innenfor det jeg har studert, hvis det er mulig.

“Jeg har fått mange tips fra Terje. Første jeg fikk beskjed om var at jeg satt helt feil på brettet.”

Karl-Kristian trives i Sogndal, som de siste årene er blitt et superpopulært studiested for unge med interesse for frikjøring, toppturer og andre friluftsaktiviteter året rundt. I saftbygda har han også truffet kjæresten.

– Hun er fra Stavanger. Jeg har gått i klasse med henne og kjent henne i 3 år. Hun er surfer, det er kult. Og så lærer hun meg. Der er jeg helt nybegynner, så jeg har mye å lære selv om årene med svømmetrening kommer godt med.

Da jeg var hjemme til jul var det ingen snø, og det har skjedd nå de siste to årene på rad. 

Ved siden av skikjøringen er både skating og bølgesurfing blitt nye favorittaktiviteter hos Karl-Kristian de siste årene. Bølger er det lite av både i Kongsberg og i Sogndal, så det betyr at det blir mye turer også utenom skireisene.

– Surfing er utrolig moro. Man mister helt begrep om tid, og det er flere ganger vi har ligget uti vannet i fire–fem timer uten å tenke over det.

En annen han har få lære surfing fra i tillegg til kjæresten, er ingen ringere enn brettlegenden Terje Håkonsen, som han har reist med både til Lofoten og Japan i forbindelse med innspillingen av Supervention II i vinter.

– Jeg har få mye tips fra Terje. Første jeg fikk beskjed om var at jeg satt helt feil på brettet. ‹Faen, du kanke sitte sånn på brettet, det er helt noob.› Den fikk jeg ganske fort.

3

Som skistjerne blir det mye reising. I tillegg til Lofoten får vi i Supervention II som nevnt også følge med Karl-Kristian til andre siden av jordkloden, nemlig til Japan og den sagnomsuste puddersnøen der. Og som vi alle vet, eller burde vite, innebærer reiser et enormt Co2-forbruk og bidrar dermed til den globale oppvarmingen og de konsekvenser det har for nettopp vinteren. en oppegående student i fornybar energi kan vel ikke ha unngått å ha gjort seg noen tanker omkring dette?

– Jeg har nok vært et miljøsvin i år. Det er bli mye flyreiser for at at jeg skulle få gjort det jeg har fått muligheten til. Men man må velge sine kamper. Dette er en periode jeg kommer til å reise mye, men det er ikke nødvendigvis slik at jeg kommer til å fortsette med det.

 6

Hadde Karl-Kristian vokst opp i Darbu i dag, ville han nok måttet forholde seg til færre antall dager med snø både på jordet og i skisenteret, rett og slett fordi det allerede er blitt litt varmere på kloden. Hva om ikke vinteren lenger er en fornybar ressurs?

– Det er allerede bli veldig mye dårligere de siste åra. Da jeg var hjemme til jul var det ingen snø, og det har skjedd nå de siste to årene på rad. Dette er lett for oss å se i denne bransjen, vi har jaget god snø i hele vinter, men det virker som det blir vanskeligere og vanskeligere. Hadde jeg vokst opp i Darbu 20 år fra nå, så hadde jeg sannsynligvis bli helt rå på dataspill…

Hva blir det neste fra Field Productions? Supervention III, en 100 % kortreist skifilm uten bensinslukende helikoptre, uten skadelige stoffer i klær og utstyr, og med utøvere som kun spiser økologisk mat? Om 5, 10 eller 20 år er det kanskje en selvfølge.

– I det store bildet så er vi litt kjørt så lenge verden fungerer som den gjør. Men vi kan ikke gi opp de små tingene likevel. Hvis du tenker at du er ubetydelig, og alle tenker sånn, så blir det ikke gjort noe som helst. Først og fremst må vi endre holdning, og da kan vi starte med små daglidagse ting som å velge bedre mat og kjøpe for eksempel klær som kanskje er litt dyrere, men varer mye lenger. Du står overfor valg hele tiden, og du har som regel muligheten til å velge ett som har mindre negativ effekt på miljøet. Skal du pælme den dlaska i søpla, eller pante den? så enkelt er det ofte. Hvordan kan en forvente at noen tar de riktige valgene i de virkelig store spørsmålene, hvis vi ikke engang greier å velge rett i det små?