Når verdenshavene skal ryddes er internasjonalt samarbeid løsningen. Tre utvekslingsstudenter og én trønder gir det et forsøk.

Fire studenter fra Høgskolen i Volda er i Mulevika for å plukke søppel.

Emeraldgrønne beitesletter, hvit myk sand og store saltslipte steiner ut mot sjøen. Mulevika er en av mange halvskjulte naturperler du finner langs kysten på Vestlandet. Den kontrastrike overgangen fra grønt gress til fin hvit badesand og enorme mosekledde kampesteiner blir kun overgått av kjempebølgenes øredøvende drønn når de slår inn fra storhavet. Midt i dette voldsomme landskapet finner vi fire studenter. Én turglad trønder, og tre utvekslingsstudenter fra Spania, Tyskland og Tsjekkia. De er her for å plukke søppel.

Miljøfilosofi og mandolinmusikk

Det grønne flate beiteområdet er perfekt som leirplass. Teltpluggene sklir ned i jorda og gresset er godt å ligge på. Et slikt åpent område er svært vindutsatt, så alle bardunene tas i bruk. Ved siden av de to teltene rigges det til en bålplass. To store stokker å sitte på, og halvtørr drivved til opptenning. Alle er enige om at de venter med søppelplukkingen til i morgen. I kveld skal de kun kose seg.

Raúl er opptatt av miljøet, men syns det er nesten like viktig å kose seg på tur.

Raúl Grau er en skikkelig naturfilosof fra Spania. Han studerer friluftsliv og er leder av denne turen. Det er han som har tatt initiativet og samlet gjengen. Egentlig skulle de vært flere, men med dårlige værprognoser var det til slutt kun denne kvartetten som stod igjen.

Noemi er fra Tsjekkia. Med rødbrune dreads, skoggrønn jakke og sjøblå øyne, har hun en stil som går i ett med landskapet. Lara fra Tyskland har to piercinger i leppa, og et stort smil som smitter. Til slutt har vi Tarjei. Han har langt hår som er knytt bak på hodet, og kommer fra Trøndelag. Han har også studert friluftsliv, og er over gjennomsnittet interessert i miljøpolitikk.

222Når mørket etter hvert kommer sigende skifter den lysegrå himmelen farge og blir mørkeblå. Det knitrer i flammene fra det varme bålet. Stemningen preges av tanker om miljørelaterte utfordringer og løsninger, og etter hvert søte toner som Noemi maner fram på mandolin. Med innslag av Tsjekkisk musikk, får miljøfilosofien fritt spillerom rundt bålet. Diskusjonen går inn på Arne Næss sin filosofi om hvordan økologi og økonomi henger sammen, før den ender opp med det evige spørsmålet: Hva kan vi gjøre?

– Når vi tar fra naturen må vi også gi noe tilbake.

Utsagnet fra Raúl blir møtt med nikkende enighet fra de andre rundt bålet. Selv om gjengen liker å diskutere temaet, virker det som at alle står på samme sted.

På fulle mager kravler alle etter hvert ned i soveposene sine. Lyden fra de enorme bølgene som velter seg inn mot land finner veien gjennom de tynne teltdukene, og minner om en jetmotor på tomgang. Den øredøvende, lavfrekvente rumlingen virker hypnotiserende, og på tross av det høye volumet klarer alle til slutt å sovne.

Noemi trollbinder publikum med Tsjekkisk sang og musikk.

Lokalt og internasjonalt ryddelag

Mellom de store steinene i fjæra finner du mye rart. Over halvparten er flasker av forskjellig slag. Pepsi- og colaflasker fra Canada, etikettløse såpeflasker, flasker med tvilsomme substanser, og større dunker med alt fra frostvæske til motorolje fra 80-tallet. Nesten alt er plastikk. Det dukker også opp noen slitte klesplagg. En hvit barnetopp, en opprevet boxershorts og en ironisk strandsandal med merket «H2O».
– Snart har vi en hel drakt, ler Lara.

Tarjei viser frem et av mange klesplagg som ble funnet blant fjæresteinene.

Alt forsvinner ned i sorte søppelsekker som raskt fylles opp. Større gjenstander som dreneringsrør bæres for seg selv, og alt blir samlet sammen til en stor haug. Midt i fjæra, blant tang, tare og storsteiner, ligger det en grønn kjempe. Et grønt sjømerke har slitt seg, og drevet i land. Det er for stort og tungt til at man kan flytte på det, men gjengen ønsker å gjøre et forsøk. I det de er på vei bort til det grønne sjømonsteret kommer to firhjulinger kjørende nedover beitet.

Tre gutter i signalfarget kjeledress og gummistøvler stopper farkostene på grensa mellom beitet og fjæresteinene. Det viser seg at de har kommet hit, helt uoppfordret, for å ta med seg uhyret. Velutstyrt med slepetau og vinsjeutstyr fester de bøya til firhjulingene, og drar den med seg. Bøya sklir i full fart bortover det våte gresset, og oppover mot veien hvor guttene kom fra.

Fra venstre: Roy-Morten Skår, Mats Jøsok Kvalsvik, Ronny Bjerkvik Nilsen. Det grønne sjømerket ville blitt liggende i fjæra, hvis det ikke var for tre lokale helter.

Når Tarjei spør hvorfor de er her, ser de på hverandre, før en av dem sier:
– Vi liker vel bare å holde fjæra ryddig.

Haugen med søppelsekker og skrot har nådd en betydelig størrelse. Skulle studentene tatt med søpla selv, ville det tatt flere runder. Tarjei spør derfor de lokale heltene om de kunne tenke seg å ta med alle søppelsekkene også. Det gjør de mer enn gjerne. Dermed gjenstår det kun å få båret søpla opp til veien, før de kan si seg fornøyd med dagens arbeid.

Bøya er for tung til å løftes, og må slepes bort ved hjelp av firhjuling.

Mulevika er ikke mye penere nå enn den var før oppryddinga. Ikke på avstand. Men når du går nærmere ser du en vesentlig forskjell. Det ligger ikke lenger tomme plastflasker mellom hver andre stein. Du finner ikke gamle truser som er halvveis nedgravd og gjengrodd av tang. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før vika igjen ser ut som begynnelsen på ei søppeldynge. Stadig mer søppel driver inn fra havet. Brusflasker fra Canada, og motoroljedunker som har drevet rundt siden 80-tallet. Søpla er internasjonal, da passer det seg kanskje at oppryddinga også er internasjonal.