HAIK fikser klærne – i tillegg til sjelen.

HAIK er trioen Ida Falch Øien, Harald Lund Helgesen og Siv Støldal, som startet opp sammen i 2011 – etter at både Ida og Harald hadde jobbet som assistenter og designere for Sivs eget merke. HAIK er til daglig drevet som et online-studio, der Ida og Harald holder til på Vinderen i Oslo, mens Siv bor på Tyssøy utenfor Bergen.

Dere startet opp et designkollektiv i stedet for å satse hver for dere – hva er filosofien bak HAIK? – – Tanken var å lage mote gjennom samarbeid, der vi kan ta for oss et tema og angripe det fra de ulike vinkler, så man ender opp med flere svar. Gjennom oss selv får vi belyst et tema på minst tre forskjellige måter – og da kan vi også jobbe med andre aktører og designere som passer inn i de ulike prosjektene. Møtene springer ut av tematikken.
Kan dere fortelle litt om oppstarten? Hvordan kom dere i gang?

– Prosjektet begynte på forskjellige kontinenter, på skype og via videokonferanser. Avstanden, som en hviskelek, gjør et innspill til noe annet. Når vi alle bidrar til ett og samme dokument, kommer ideene fra mange ulike steder.

Dere har jo tidligere jobbet med tema som «Aspirational clothing» – å bruke klær for å oppnå noe, eller klær laget for reise, forflytning. Deres siste prosjekt har handlet om gjenbruk og reparasjon – kan dere fortelle litt om det?

– Vi lager klær som handler om klær. Hvorfor bruker en visse klær til visse tider – uskrevne og skrevne regler, do’s and don’t’s. Tanken med dette prosjektet er jo egentlig å sette ned tempoet i motebransjen – å gjøre slow fashion. Vi ville litt dypere inn i tematikken, så vi star
tet med hjemmebesøk hos mennesker i samarbeid med antropolog Charlotte Bik Bandlien, der vi så på hvordan folk reparerer plaggene sine for å forlenge livsløpet. Vår neste kolleksjon er den siste i temaet, som har gått fra å reparere klær til å reparere sjelen – og nå til å reparere kroppen. En slags oppsummering!
Tror dere på at det er en slags nøkkel til en mer miljøvennlig moteindustri?
– Vi er vel en del folk etter hvert som tror at vellagde klær holder lenger, og så bruker vi for det meste naturlige materialer. Vi tror at hvis plaggene bærer med seg en historie, vil folk ha plaggene lenge. Vi tror på sirkulering av kunnskap, og på miljøbegrepet på en utvidet måte.
Hvordan tror dere vi kan nærme oss? Kan det å heve statusen til moten gjøre den mer miljøvennlig?
– Det er noe med statusen til mote kontra andre kultur- eller designuttrykk som sier noe om hva problemet er. Ting er for billig. Om du bare kan slenge fra deg noe du kjøper, har ikke klær noe verdi lenger. For noen tusenlapper får du ikke noe mer enn et lite trykk, for eksempel, uinrammet, fra en nyutdannet kunster, mens folk synes det er for mye penger å betale for et norskprodusert ullplagg en kan ha i generasjoner.