Har du noen gang satt deg ned og tenkt; “hva kan jeg gjøre for ørreten i dag?” Ikke vi heller. Det har derimot Bjørn Tore Kjølholt.

Han har, sammen med Hvaler Jeger- og Fiskerforening, satt i gang et omfattende prosjekt for å redde de gamle ørretbekkene på Hvaler. Han er helten ørreten fortjener. Og trenger.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Bjørn Tore deler dugnadsåndene inn i team, og fordeler de utover.

Hva er opplegget?
– Jeg digger ørret!

Du digger ørret.
–  Ja. Ørret og sjøørret er én og samme fisk. Man kan fiske den på Dovrefjell, i havet rundt Hvaler, på New Zealand eller i Argentina. Jeg er veldig fascinert over denne flotte fiskens evne til å tilpasse seg. En ørret har i uminnelige tider justert seg etter naturens forandringer. I små elver med lite mat vokser den seg aldri stor, i innsjøer og hav kan den bli enorm, den vandrer fra sjø til elv, fra elv til hav. Det er faktisk den eneste fisken som har erobret hele kloden i både ferskvann og saltvann. En ekte survivior! Det at den er lunefull, en fantastisk fighter, og på toppen av det hele smaker godt, gjør pakken for meg total, forteller Bjørn Tore Kjølholt.

Hvordan startet det?
– Interessen startet med sportsfiske allerede da jeg var en liten guttevalp, og fortsatte videre med 15 år i Hemsila, en vakker elv som renner gjennom Hemsedal. Det var fluefiske og da særlig imitasjonsfiske (fluer som etterligner favorittmaten til fisken, red.anm) som ga meg denne livslange diagnosen som ørrethue. Det var også i denne perioden min interesse gradvis forvandlet seg fra sportsfiske til en dyp respekt for en sårbar art. Det å ta vare på, passe på og forstå denne arten har løftet fisket opp på et dypere og mer givende nivå. Skal man høste må man så, som det så passende heter.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Igjengrodd bekk hakkes, kakkes og åpnes opp, så vannet på ny kan renne fritt.

Mennesket tar ikke lenger ansvar

Fra Hemsedal og hjem til Hvaler har ørreten byttet navn til sjøørret. Kunnskapen om arten og fiskeutstyret  tok han med seg, men nå er entomologi, altså insektlære, byttet ut med biologi i havet.

– Det å lære seg hva den spiser, hvor den vandrer og sist men ikke minst hvor den gyter, er utrolig interessant. Det er som å bli med en god venn på en spennende reise. Men der den ene kan dra hjem sliten og lykkelig, må den andre møte en vegg med utfordringer.

Hva mener du?
– Sjøørreten i Norge lever på lånt tid. De fleste tenker ikke så mye på dette, men det gjør altså jeg. Fra den andre siden av landet er sjøørreten truet av oppdrettsnæringen. Her på Østlandet blir bekkene lagt i rør, drenert eller forgiftet av utslipp. Det er bare én eneste ting som klarer å ta livet av en ørret, og det er oss. Vi mennesker som egentlig har et ansvar om å verne det vi dreper, bevisst og ubevisst. Med søppel og stadig jakt etter egen utvikling fortrenger vi de flotteste skapninger. Vi kan fiske og vi kan høste, men vi har et ansvar om å vedlikeholde vår dyrebare arv.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Før dugnaden startet kunne man ikke engang se at det gikk en bekk her.

Bekkens betydning

Søndag 8. oktober gikk startskuddet for det som totalt skal omfatte åtte bekker som nå skal settes tilbake til originaltilstanden. 25 ivrige frivillige møtte opp med vadere, spader og kaffe på termos for å hjelpe til. Det ble en ekstremt lærerik affære.

– Jeg jobber i bekkene fordi jeg har fått en forståelse og respekt for naturen, og min venn sjøørreten. Jeg ønsker at så mange som mulig skal få lære verdien av fornuftig forvaltning. Vi må gå over til en skape-, og ikke ødelegge-mentalitet. Sjøørreten gyter nærmest på land, rett utenfor vår egen stuedør. Med litt kunnskap, interesse og arbeid kan vi redde en art som lever på nåde.

Hvordan gjør vi det?
– Stoppe drenering av eksisterende vassdrag, altfor mange er allerede i rør. Legge til rette ved å reparere bekkene tilbake til sin naturlige funksjon. Vi lekfolk kan jobbe direkte i bekken ved å rense bort sedimenter, søppel og hindringer. Vi må få tilbake de naturlige gyteområdene og oppvekstområdene til yngel, ved blant annet å legge ut gytegrus. I tillegg må vi arbeide med å gjenskape tapt kantvegetasjon.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Artikkelforfatter gjør det artikkelforfatter liker best: bli møkkete.

Kantvegetasjon?
– Trær langs bredden gir skygge. De holder bekken sammen, de hindrer at den gror igjen og de gir et godt hjem til insekter og småfugler. En naturlig bekk yrer av liv, og en bekk uten kantvegetasjon er en dødsdømt kanal.

Hvilken effekt vil dette ha for ørretbestanden?
– Effekten varierer selvfølgelig mye avhengig av tilstand, men om jeg kan ta Hvaler som utgangspunkt er situasjonen dramatisk. Her er det faktisk bekker hvor sjøørreten ikke klarer å gyte i det hele tatt. I andre bekker har kanskje ett eller to par ved en tilfeldighet klart gytingen. La oss si vi kan telle fem til ti yngel i en bekk som har potensiale til 1000 eller mer. Vi snakker altså om et enormt potensiale.

– Vi må huske på at yngelen skal overleve to år i bekken. Om bekken tørker ut, eller blir utsatt for forurensing, er løpet kjørt. Dette skjer altfor ofte ved mange bekker her på Østlandet. Det hjelper lite å legge til rette for gyting om ikke bekken har godt vann og sunn kantvegetasjon. Yngelen må ha mat, og det får vi ved å skape en naturlig bekk.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Sten Helberg, prosjektleder i Kystlotteriet, klarer selvfølgelig å finne søppel gravd langt ned i bekken.

Vi fjerner vårt eget matfat

Og det er ikke bare bekkefar og gytegrus som tar opp tiden og interessen til Bjørn Tore. Han har beveget seg langs kysten vår i over 40 år, og har selv fått oppleve forandringen i standkanten.

– Én ting jeg har merket meg de siste årene er forfallet og mangelen på grunne områder. Med grunne områder mener jeg områder som ligger på to til tre meters dyp. Om vi ser på eldre flyfoto fra 50- til 80-tallet vil man straks legge merke til hvordan vår utbygging har fortrengt denne typen landskap, og det er dramatisk. Disse områdene er gull verdt for biodiversiteten, og de er nøkkelen til et godt økosystem. Her kommer blant annet strandrekene opp fra dypet for å gyte. Rekene er igjen mat for sjøørret og andre typer fisk.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Rennende bekker og ny gytegrus på plass.

Gruntvannsområdene er i tillegg hjemmet til en familiær fiskefamile som heter kutlinger, og den fantastiske tobisen; som er en av de viktigste nøkkelartene i norsk marin fauna.

– På toppen av dette finner vi sandmark, børstemark, strandlopper og tanglopper. Alle disse artene risikerer å bli borte fordi vi bygger ut strandsonen. Sjøørreten har en sjanse fordi den er havets beste og mest tilpasningsdyktige jeger. Det er verre med flatfiskene, torsken, seien og lyren. Vi fjerner gjemmesteder og oppvekstområder som ålegras og tang, og med det også matfatet. Disse artene er i mine øyne dødsdømte, om vi ikke snur og krever områdene tilbake.

Bjørn Tore Kjølholt - sjøørretens Batman

Dugnadsånd skal jobbes inn med morsmelka.

Det ser også mørkt ut for ålen. Akkurat som sjøørreten er den avhengig av små vassdrag, og sliter som følge av mangelen på det. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne unike fisken er rødlistet.

– Med andre ord, så jobber jeg med sjøørretkultivering fordi jeg ikke har noe valg. Man hjelper venner i nød, det er en selvfølge.

Våren 2018 fortsetter arbeidet med ørretkultiveringen på Hvaler, og vil du lese mer om hva Bjørn Tore Kjølholt bruker dagene sine på kan du gå inn på www.rosareke.no. Vi tar av oss hatten, drar på vaderne og bøyer oss i tangen som takk for engasjementet.