Mathias Juell Johnsen mener det er helt innafor å stemme grønt selv om man tar flyet i ny og ne.

Les kommentaren hans om å være helt ordinær, men også bry seg om miljøet.

Jeg er som deg. Helt forbanna ordinær. Jeg lar tidvis ideologien vike for økonomiske insentiver.

 

 

Det er sent fredag, og jeg sitter på flytoget fra Gardermoen til Sandvika. Fordi jeg skal rekke samboerens familiesammenkomst i anledning fem jubileer som skal feires, har jeg tatt flyet fra Bergen. Bergensbanen, som jeg selv foretrekker grunnet en mild flyskrekk og lavere karbonavtrykk, kostet over dobbelt så mye. Jeg er som alltid travel på grunn av dårlig planlegging, og i tillegg ganske blakk. Ingen unnskyldning, men et faktum.

«Se! Han stemmer grønt, men tar flyet!». Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er som deg. Helt forbanna ordinær. Jeg lar tidvis ideologien vike for økonomiske insentiver. Jeg hadde derimot ikke blitt forbanna, dersom de økonomiske insentivene vippet i andre retning. Fordi jeg vet at det er nødvendig.
«Se! Han stemmer grønt, men tar flyet!». Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er som deg. Helt forbanna ordinær. Jeg lar tidvis ideologien vike for økonomiske insentiver. Jeg hadde derimot ikke blitt forbanna, dersom de økonomiske insentivene vippet i andre retning. Fordi jeg vet at det er nødvendig.

Les også: Miljøvern på defensiven?

Tror på effektive ordninger

Jeg er nyutdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Jeg har troen på samfunnsøkonomisk effektive ordninger, hvor de som påfører andre enn seg selv skade ved sitt eget konsum, må betale for det, og de som gagner andre, bør bli betalt for det. Rett og slett fordi markedet selv ikke verdsetter visse goder, som intergenerasjonell bærekraft og ren luft, høyt nok. «Ikke tving ideologiene dine på andre», roper folk så fort de økonomiske insentivene påvirker konsumet en smule. Så fort det svir litt.

De samme folkene som tvinger sine utslipp på alle oss andre. «Se, de rike har fått elsykkel, Tesla og finansiert oljefyr!». Greit nok, det var kanskje ikke det optimale utfallet. Men den beste løsningen, nemlig en flat karbonskatt, er et ekstremt vanskelig politisk prosjekt. Derfor prøver man der man kan.

Må feie for vår egen dør

Jeg spiser ikke kjøtt, påfører meg selv dårlig samvittighet for å fly, og stemmer MDG. Min utdanning og mine verdier, tilsier at det er det riktige valget. Det er også ganske fornuftig spillteori. Jeg anerkjenner det faktumet at Norge ikke kan påvirke verdens utslipp av klimagasser direkte ved hjelp av våre utslippskutt. Med andre ord, vi er hjelpeløse i å forhindre de eventuelle ubehagelighetene som måtte bli påført oss dersom togradersmålet blir sprengt.

Jeg vet ikke hva det kan bli, men jeg vil helst slippe å finne det ut. Dermed er jeg totalt avhengig av innsatsen til andre større økonomier. For eksempel USA, Kina, India og Brasil. Og hvordan i alle dager skal vi overtale dem dersom vi ikke har feid for vår egen dør først? En dør som er kjøpt, betalt og pusset opp tre-fire ganger for oljepenger.

Les også: Oss vanlige halvgrønne

Også er det rent humane aspektet ved det hele. Jeg føler at det er min plikt. Vi kan klare oss med litt mindre. Vi kan gi litt mer. Vi kan vake i vannet. Lage en krusning mens vannet renner vekk under føttene våre og mater bølgen der ute på havet. En krusning av human asylpolitikk, økt dyrevelferd, bevaring av artsmangfoldet og et grønt skatteskifte. Vi kan stå i stormen, bli stemplet som «grønne fanatikere», la FrP-politikere be oss dra til Nord-Korea fordi vi føler sterkt for høye bomavgifter og vegetarmat i offentlige kantiner. Intensjonene er gode, og utfallet er aldri så galt at det var helt feil å prøve.

Å stemme grønt

Vi kan stemme på MDG. Partiet for de håpefulle, som er lei av halvhjertethet og fornektelse. Partiet som er ekte grønt, og ikke «bio-dieselgrønt». Drastiske endringer trengs. Det vil ikke de blåblå gi oss.

Valgkampen er i gang. Benytt anledningen. Bli en grønn fanatiker du også.

Debattinnlegget ble først publisert i Bergens Tidende 17. mars 2017.