Noen ganger lønner det seg å spille gitar på hjemmefest. For Daniel Kvammen ledet det frem til utgivelsen av et av årets beste album.

– Jeg bar ikke preg av noe uvanlig musikalsk talent, akkurat.

Da Daniel Kvammen vokste opp, var det ikke han hjembygdingene på Geilo dyttet fremfor seg da Idol kom til bygda. Foreldrene oppdro ham til å gå for fast ansettelse og lønn, til å ikke «tulle seg inn i kulturfeltet». 2015 var året da Kvammen braste inn i norsk kulturliv. 26-åringen som året før hadde dukket opp av det blå med festivalopptredener, singler og generell hype, fikk låta Du fortenar ein som meg A-listet på P3.

Debutalbumet Fremad i alle retninga kom i mars. Visepoprock-låtene om slåsskamper, indre demoner og bygdedyret, sunget på klingende hallingdals-dialekt, fikk usedvanlig varm mottakelse.

Dagsavisen mente han innfridde forventningene, og vel så det. «Alle elsker Kvammen» skrev Dagens Næringsliv. Kvammen hutrer litt mellom trærne i Botanisk hage i Oslo. Han virker ikke å bære på mye av den klassiske frykten for andrealbumet, eller andre-EP-en, som er forespeilet i høst. 27-åringen er tvert imot mer motivert enn noensinne, skriver låter i et bankende kjør.

– Jeg er litt på Paul McCartney-vibben nå, forteller han.

Fra solo-albumene?

– Nei, det får da være måte på hvor kjedelig det skal bli. Det går mer i Beatles.

KR_Infinitum - Daniel Kvammen_0415_5853

Den blir stadig nevnt i intervjuer, den springsteenske anekdoten om da Kvammen jobbet i stolheisen på Geilo. I den lille bua helt på høyden av Geilotoppen, i et hav av Vi Menn-blader og solbrente skiturister, spilte han gitar og drømte seg vekk.

– Jeg var tilbake der nå, og fant et brev jeg hadde skrevet. Det lå gjemt i et rør oppå taket.

Han ler.

– Det sto noen voldsomme greier om at: «om du har funnet dette brevet, har kjedsomheten og galskapen tatt overhånd, du må komme deg vekk herifra», og så videre.

Det var rimelig overdramatisk, men sikkert reelt nok for en ung og rastløs fyr. Det var på en stuefestival tidlig i 2013, i Kvammens nåværende hjemby Oslo, at noen ville ha ham til å spille. Kvammen, som spilte litt på hjemmebasis, fryktet å bli et middelmådig «nachpiel-innslag». Etter intens overtaling endte han med å fremføre tre låter.

– Det er fælt å sitte og skryte av seg selv på denne måten, sier han.

– Men det ble helt knusk stille etterpå.

Dette var saker, tenkte Kvammen. Så ballet det på seg – et par musikkfolk hadde bivånet stue-seansen. Han varmet opp for Tommy Tokyo, samlet et band. Så tikket By:Larm inn, så Øya.

– Da måtte jeg jo bare peise på. Det var ikke noen plan fra min side, det bare skjedde. Og jeg lurer litt på om det er derfor det skjer også. Sommeren ble hektisk, med spilling på blant annet Norwegian Wood og Vinjerock. Men før det, en skrivepause: For øyeblikket forsøker han å ytterligere konkretisere tekstene sine, forteller han. Det er en utfordring å få det til: Å gjøre dem håndfaste uten at det blir banalt.

– Det er så fett med musikere som klarer å lage smart pop og rock. Ting som er veldig forseggjorte, men som fortsatt har dette ekstremt umiddelbare ved seg. Akkurat det er vel blitt et slags mål for meg.

KR_Infinitum - Daniel Kvammen_0415_5958

Kvammen betegner seg som «overraskende glad i hits».

– Jeg har kompiser i musikkmiljøet som kanskje ville tenkt seg om to ganger før de lagde en så rett frem poplåt som Du fortenar ein som meg. Men jeg tror folk undervurderer det å bare skrive en jævla god låt, sier han.

– I Norge har noen få, ekstremt kredible musikere satt en standard for det vi oppfatter som kult. Og de lager utrolig bra musikk, det er ikke det. Men vi har ikke hatt den samme kulturen som i Sverige der en hit er en hit, og det er vel så bra.

“Det de gjør i Førdefjorden nå er helt ute!”

Til nå har musikken brakt Kvammen Norge rundt. Han har spilt i Bergen, Trondheim, spontanlaget musikkvideo i Øystese og holdt en triumf av en konsert i hjembygda. Reisene har gjort ham bevisst på de fantastiske naturområdene som nordmenn besitter, forteller han.

– Det de gjør i Førdefjorden nå er helt ute, skriv det. Kvammen tror at det å vokse opp i et stadig ekspanderende skieldorado kan ha gjort ham mer miljøbevisst.

– Dette er litt betent, men, jeg kommer jo fra et sted hvor det er veldig mye hytteutbygging. Det er ikke alltid like lett å forstå hvorfor man graver opp store, fine naturområder for å lage luksusleiligheter som er som tatt ut av et 1984-scenario. Kvammen angrer seg litt, skryter av hjembygda: av skiturer over vidda, skjønner jo at man må ha noe å leve av der oppe.

– Men, for å si det sånn: Det ligner ikke mye på det Geilo jeg vokste opp i.

KR_Infinitum - Daniel Kvammen_0415_5882

I låten Fremad i alle retninger skildres bruddet med Geilo på hjerteskjærende vis. –

Eg akselerera over Årsetsletta/Lei av hele bygde/Rånerar og rasistar/Og alt slags anna hat.

Men låta avslutter med en forsoning: En dag skal han komme tilbake.

– Jeg elsker Oslo, men jeg blir så sliten av å bo her. Jeg er så dårlig på å si nei. Det blir Geilo til slutt, sier han.

Men ikke helt med det første – foreløpig er planen å returnere i kortere perioder. Han skriver så godt der, slapper helt av.

– Det er de samme gode og dårlige vibbene i Oslo som på Geilo, sier Kvammen.

– Det er bare så mye mindre der oppe, det kommer i litt andre former. Men i det store og det hele, så sliter vi jo med de samme tingene.