Vi satt oss i bilen sammen med snowboardlegenden Terje Håkonsen og dro til Vestlandet via hans hjembygd i Telemark.
 På reisen snakket vi om penger, farlig mat og om hvorfor man må ta ansvar for miljøet.

Terje Håkonsen står helst sidelengs, men i kjeften er han rett fram. Han har sagt “fuck off” til OL og nei takk til energidrikk-millioner. Og han legger ingenting imellom når han sier vi er late som ikke resirkulerer, og at vi trykker i oss alt for mye drittmat.

Men hva med han selv? Er han ikke en del av systemet? En rakettmotor for de store internasjonale brettmerkene, og storforbruker av forurensende flyreiser? Burde han ikke holdt kjeft, da? Hva tenker han selv om dette?

Det ville jeg finne ut av, og ble med brettlegenden på road trip.Vi møter opp hjemme hos Terje i Oslo. Sommeren har akkurat kommet, gresset er grønt, asfalten er tørr og badesesongen er i gang. Vi skal til Vestlandet og Folgefonna der vinteren fortsatt ikke har sluppet taket på breen, og heisen fortsatt snurrer og går. Men reisen er også målet, og på veien skal vi først innom Bø Sommerland. Det er åpningshelg for badelandet, og konkurranse på Flowrideren – den kunstige bølgen som de kjører opp på full styrke når Terje og gjengen kommer på årlig besøk.

Noen sier at skal man forandre verden, så må man begynne med seg selv. Det tror jeg på, og poenget er at alle må bidra – pante flaskene våre, sortere søpla og ikke minst ta gode valg når vi handler.

Mikkel Bang, også en av norges største brett-talenter, proff snowboarder, rå skater og ivrig gitarist, er med i bilen. Vi har en Mini, masse bagasje og en haug med brett på taket. Det er kø på motorveien, men Terje kan alle snarveiene mellom Oslo og Åmot i Telemark, der han vokste opp. 24-årige Mikkel er stoka på å dra på tur med legenden, idolet og kompisen som han har vært på mange reiser i inn- og utlandet med før. Terje er 40 år gammel, men han ser ikke mer voksen ut enn Mikkel, der de sitter i surfeshots, skatesko, T-skjorte og caps. To kids på vei til badeland, med bilen full av leker.

Terje valgte å satse på snowboardkjøring på heltid etter ungdomsskolen. Siden det har han levd av å leke. Det er det snowboard er for Terje. Lek, ikke trening. Sport, ikke idrett. Men det er også jobb; produktutvikling, markedsføring og alltid mye reising. Han angrer ikke på å ha tatt det valget som femtenåring, men sier samtidig at han gjerne skulle brukt tiden bedre den gangen; lært mer.

Hvis jeg skulle gjort noe annerledes, hadde det vært å benytta tiden litt bedre for å lære. Da hadde jeg masse fritid og overskudd, og jeg burde tatt noen fag eller kurs – lært meg ett til språk iallfall. Når du er ung og har tid, så er det beste du kan gjøre å gripe den sjansen. Det er som med førerkort; om du har lappen på allslags mulige redskaper og kjøretøy, så får du også flere muligheter. Jo mer du kan, dess mer muligheter har du i livet.

Terje Håkonsen holder seg unna kjemikalier og foretrekker dyr som har levd et bra liv

Vi stopper for å spise. Terje snakker så mye om sunn mat at jeg tenker han kommer til å sultestreike om det ikke finnes magiske bønnestengler og økologisk fabeldyr på menyen. Det meste utenom kategorien burger, pomfritt og pølse skal man dog lete lenge etter langs norske veier. «100 % veimat» er mottoet til en bensinstasjonkjede, hva betyr egentlig det i Terjes verden? 100 prosent drittmat?

– Det er ikke sånn at jeg ikke kan spise det folk kaller “vanlig mat”. Men når jeg har muligheten, velger jeg helst mat som ikke er sprøyta full av kjemikalier, og som ikke er genmanipulert. Og spiser jeg kjøtt, vil jeg helst ha det fra dyr som ikke har fått dårlig fôr med masse medisiner og hormoner i seg, men fra dyr som har fått være ute og har hatt et bra liv. Det er jo logisk, er det ikke? Dårlig mat er en del av en ond sirkel, med dårlig smak, dårlig helse og en dårlig verden. Økologisk mat har mindre gift, mer smak og flere næringsstoffer, og er bedre for jorda. Jeg synes også det smaker bedre, og det får meg til å føle meg bedre.

Terje tar en baguette med reker. Mikkel følger etter. Jeg også. Det føles litt bedre enn en greasy burger, selv om hvitt brød og sjukt masse majones neppe klassifiseres som helsekost. Men rekene levde sikkert et bra rekeliv i det fri, helt til de ble fanget. Og det føles rett.

– Jeg traff en del utøvere tidlig i brettkarieren min, som påvirket meg mye og lærte meg om god mat og en sunnere livsstil. Etter hvert som jeg lærer mer om mat, hva de sprøyter på plantene og hva de mater dyrene med, så blir det bare mer og mer selvfølgelig å spise økologisk. Trening er oppskrytt, mat
 er undervurdert. Er du klar over hva som finnes i en burger på McDonald’s? Folk vil ikke vite det engang. Og norsk oppdrettslaks er noe av den verste dritten som finnes, det er direkte helseskadelig, spør du meg. Kroppen er som et presisjonsinstrument, den funker ikke like bra hvis du fyller den med bare dritt.

Sommerland. Terje er local. Vi følger ham korteste vei til flowrideren, og får samtidig en guidet tur og full innføring i hvilke av vannskliene vi passerer som er de kuleste. Det er oppvarming til show-konkurransen, der et knippe inviterte brettkjørere skal måle seg mot hverandre i den kunstige surfebølgen. Mikkel har aldri prøvd før, og brettet blir blåst bort under ham etter to sekunder på første forsøk, før han spyles over betongkanten og ut i bassenget på baksiden. Og andre forsøk. Og tredje. Men Mikkel er et enormt brett-talent i sin beste alder, og det går ikke lang tid før han har full kontroll. Terje er som vanlig på et helt annet nivå enn alle de andre. Han hopper rett inn fra toppen av bølgen og kommer surfende fram der de andre blir spylt ut.

– Slitesporter, der det er mest sånn “løp til du blir kvalm”, er ikke min greie. Det viktigste er ikke konkurranser og det å bli best, men at du stimulerer energien i kroppen; at du bruker kroppen og liker å gjøre det du gjør. Mange blir skremt av sport fordi det hele tiden er konkurranse og press. Jeg husker at jeg var på kretslagssamling i alpint, med barmarkstrening og sånn. Det synes jeg var dritkjipt, og da sleit jeg skikkelig. Så det var kanskje veldig bra at jeg begynte å kjøre snowboard.

Den uhøytidelige konkurransen på flowrideren er ferdig. Terje har diskvalifisert seg selv for å gi noen av de andre muligheten til å vinne. Det er nå vanlige, voksne mennesker vil sette seg ned og drikke kaffe. Men Terje er en kid på badeland. Nå er det tid for å sjekke ut vannskliene før road trip’en går videre mot Terjes barndomshjem. Men først skal vi innom skateparken i Bø for noen timer med rulling på betong.

– I mange idretter er det slik at når du innser at du ikke kan bli norgesmester eller verdensmester, så slutter du som 14-åring. Slik er det ikke med actionsport. De fleste som holder på med skateboard og snowboard, gjør det ikke for å vinne konkurranser, men for å ha det kult og henge med venner. Når jeg drar og skater, er jeg ikke den eneste 40-åringen som er der. Det er folk som er eldre enn meg som holder på fordi det er drita gøy.

Jeg leste engang at Terje takket nei til å delta i Mesternes Mester, og ba dem komme tilbake når han er blitt 50, slik at det skulle være rettferdig. Hvis det ikke er et enormt konkurranseinstinkt som har gjort ham så god, hva er det da? Sunn mat kan jo ikke være hele forklaringen, det må ligge noe i oppveksten, tenker jeg. Åmot i Vinje er et lite sted midt inne i Telemark fylke, men er tydelig avmerket på snowboard-verdenskartet.

– Jeg tror det var bra å vokse opp på et lite sted. Jeg var aktiv, så jeg hadde alltid noe å gjøre, og naturen tett på. Vi hadde ikke like mange aktiviteter å velge mellom, og manglet for eksempel kampsport og turn, men jeg var med på friidrett, langrenn, alpint og fotball. Og så hadde vi en ildsjel her oppe, som dro 
i gang masse kult, som kajakkpadling og sykling i skogen, og som var viktig for snowboardmiljøet som utviklet seg her. 
Jeg tror det var veldig bra å drive med masse forskjellig, og det er noe jeg prøver å gjøre fortsatt.

061000043Foreldrene til Terje møter oss med kaffe, vafler og is. De forsikrer meg om at det ikke er de som har gjort ham så opptatt av kosthold.

– Ikke er vi særlig sporty, heller, i alle fall ikke jeg, sier mamma Sissel.

Men hun forteller at faren, Per, begynte 
å kjøre snowboard som femtiåring, og Terje legger til at «gamlingen har faktisk ganske bra stil».

Terje har hatt et godt forhold til foreldrene sine hele tiden,
men legger ikke skjul på at de til tider 
kan ha vært litt bekymret for ham, da
 snowboardkjøringen begynte å gå ut
over skolegangen, og han bestemte seg 
for å droppe ut etter ungdomsskolen.

– Jeg tror jeg hadde nærmere halvannen måned fravær i 9. klasse. Men engelskkarakteren min gikk opp, da, haha. Det at jeg fikk tilbud om å være på Burton-teamet, gjorde det veldig enkelt for meg. Jeg hadde bestemt meg for hva jeg ville, selv om fatter’n ville at jeg skulle søke på videregående skole likevel. På et tidspunkt sa fatter’n at jeg burde satse på alpint istedenfor brett (Terje var på kretslaget i alpint da han var 13-14 år, red. anm.), men de har alltid støttet meg uansett hva jeg har gjort. Og jeg er veldig takknemlig for den oppveksten jeg har hatt, og verdiene jeg har fått fra foreldrene mine.

Vi får en omvisning i «casa mama og papa Håkonsen». Det likner ikke mye på Terjes kåk i Oslo. Dårlig med downlights og glatte, hvite vegger her. Gutterommet med premiesamlingen, bildene, plakatene og det gamle utstyret kunne glidd rett inn på skimuseet sammen med hytta til Sondre Nordheim, som vi nettopp passerte i Morgedal. Som kjent inneholder samlingen ingen OL-medaljer, men raden med de forgylte ducktape-rullene fra legendariske Mt Baker Banked Slalom veier kanskje tyngre for dem som har fulgt med i snowboardsportens historie. Det jeg legger merke til er alt ski- og snowboardutstyret, både gammelt og nytt.

– Jeg har fortsatt masse stash her, og fatter’n lurer på når jeg skal ta med skiten min. I begynnelsen måtte vi klare oss med det utstyret vi fikk tak i. Det du hadde arva fra kusina di eller whatever, og vi dreit i hvordan vi så ut, bare det var komfortabelt. Etter hvert som jeg fikk sponsoravtaler, ble det selvfølgelig mye lettere, og nå har jeg mer utstyr enn jeg klarer å bruke.Det er mye utstyrsjag rundt snowboard og andre actionsporter, men mye av det er bare fashion. Mange vil ha de nyeste klærne hver sesong, og det er klart at det ikke er det beste for miljøet. Samtidig ville jeg ikke vært der jeg er i dag uten støtte fra denne industrien, og på den måten er jeg jo med på dette selv. Det å påvirke sponsorene sine til å gjøre ting mer bærekraftig, det er ikke lett. Ikke alle er svære firmaer, men alle vil jo overleve, og da er det synd at det er penga og ikke sunn fornuft som rår. Derfor er forbrukermakten jævlig viktig. At man setter seg litt inn i verdikjedene til produsentene, og bakgrunnen til det man handler. Og det gjelder alt mulig, på alle nivåer. Bare droppe å kjøpe det som er verst, og ikke støtte dem som ikke satser på ting som er mer bærekraftig.

På et Burton autografkort fra begynnelsen av 90-tallet har Terje fått spørsmålet «Does shopping hurt your credit card?». «No, it hurts the environment.» er svaret fra da 17-18 år gamle Håkonsen. Det taler om en ekstremt tidlig bevissthet rundt de utfordringene som i dag er et daglig tema, og siden den gang bare er blitt større og større, og er et eksempel på at Terje gjerne ligger noen hakk foran oss andre. (Også utenfor bakken, jou. anm.)

– Da jeg begynte å reise som 15-16-åring så jeg hvor stor verden var, hvor mye trafikk det kunne være, og hvor mye forurensning det var i storbyene. Første gang jeg kom til San Francisco ville jeg ikke kjøre inn der, for det lå et tjukt smogteppe over byen. Jeg bare; “faen, skal vi inn dit?”. Og så var jeg i Chile da jeg var 16, på tre-fire tusen meters høyde og kikka ned på Santiago, og så en hel dal som var helt røyklagt. Røyken bare krabba oppover fjellsidene, og det var sånn hele tiden mens jeg var der. Smogen i LA, for eksempel, den blåser jo vekk av og til, men den blir jo egentlig ikke borte.

Utenfor stuevinduet i Åmot er det lite som minner om miljøutfordringene verden står overfor, og jeg kan se for meg at det var litt av en kontrast som tenåring å komme herfra til de største og mest forurensede byene i verden. Vi skulle egentlig kjørt videre for lenge siden, men Terje vil vise oss villmarka utenfor døra, eller ut og å leke som det også heter.

– Vær forsiktig, sier mamma Håkonsen. Sikkert på akkurat samme måte som da Terje var liten. Vi blir med til Terjes hemmelige badeplass, en dyp kulp med klipper rundt, der det iskalde, krystallklare norske fjellvannet fosser inn. Terje og Mikkel drar på med fete triks fra mange meters høyde ned i det kalde vannet, og stoke-faktoren er høy. Så enkel kan actionsport også være, tenker jeg. Helt ren, i 100 prosent urørt natur.070000002

– Jeg gjør jo veldig mange valg i forhold til livsstilen min som ikke er veldig miljøvennlige. Men jeg kunne jo ikke hatt en karriere uten å fly rundt i verden, og uten støtte fra store selskaper som tjener penger på sporten. Hadde jeg valgt bort dette, ville jeg valgt bort mange muligheter også. Jeg har kanskje valgt den enkle løsninga; å være proff snowboarder framfor noe helt bærekraftig som å flytte ut i skauen og dyrke sin egen mat og greier. Det er vanskelig. Men jeg prøver å gjøre det jeg kan, bidra på områder der jeg kan gjøre noe, og ta gode valg.

Det er første gang jeg har hørt Terje si at noe er vanskelig. Har jeg funnet brettsupermannens kryptonitt? Er alt bare snakk, og lite handling som betyr noe? Er det som han selv sier: «Money talks, bullshit walks»? Hvordan kan Terje si at det er latskap å ikke sortere søpla si, samtidig som han selv brenner en årlig mengde flybensin langt over gjennomsnittet for en vanlig nordmann?

De største miljøutfordringene er ikke noe som man kan løse alene. Noen sier at skal man forandre verden, så må man begynne med seg selv. Det tror jeg på, og poenget er at alle må bidra – pante flaskene våre, sortere søpla og ikke minst ta gode valg når vi handler. Samtidig handler det om politikk, og jeg mener myndighetene må ta et mye større ansvar. Industrien utnytter systemet for å tjene mest mulig penger, og så lenge det finnes dritt i butikkene, så kjøper folk det. Men det der er ingen unnskyldning for å gi faen, for ikke å gjøre det man selv kan.

Jeg tenker at vi trenger slike som Terje. Vi trenger folk som snakker rett fram. Vi trenger sterke meninger, og vi trenger å starte med holdninger hvis vi – samfunnet, politikere og ledere – skal kunne forandre verden. En langhåret hippie-Terje uten større karbonutslipp enn en daglig morgenfis, med ei ku, ei geit, to høner og en potetflekk ved ei hytte langt inne i skogen, vil jo ikke kunne påvirke oss til å ta gode valg – til å kaste søpla vår der den hører hjemme, resirkulere bokser og flasker, velge gode alternativer når vi handler, og stemme fram de politikerne som tar ansvar.

Det er synd at vi har miljøvennlig teknologi som ikke blir brukt, at produkter blir designet for å gå i stykker, og at det skal være bedre å kjøpe nytt enn å reparere. Miljøvennlige motorer, såper og vaskemidler uten giftige kjemikalier, nedbrytbare alternativer til plast, hydrogenbusser og lyspærer som varer evig – alt det finnes jo, men det er bare pengene som styrer.

IMG_7658-Terje-Fonna

Vår road trip har kommet til veis ende på en parkeringsplass ved Folgefonnbreen. Dette er Norge på sitt vakreste; den hvite snøen på breen, den regnskogfrodige dalen og den turkise fjorden langt der nede. Vi har hatt et par fantastiske dager med brettkjøring på breen, og er passe slitne og godt mottakelige for melankolske tanker om at det kanskje snart ikke vil finnes sommersnø å kjøre på i Norge – og at vi kanskje må se langt etter snøen også på vinteren. Terje plukker opp noe søppel som ligger strødd innenfor den nasjonalromantiske bilderammen, og jeg tenker at veien ikke er lang mellom holdning og handling.