Moddi ville helst turnert fra Trondheim til Paris på sykkel med trekkspillet på ryggen. I stedet ruller han rundt i Europa med turnébussen full av tomflasker.

St Pancras Old Church, London. Kirkens soundtrack er knekkene fra ølbokser som åpnes. Telys flakker langs krakelerte vegger, og mellom dem sitter folk med briller, som ikke trenger å gå med briller. Norske utvekslingsstudenter. Lokale hipstere. Spanjoler og italienere. Moddi sitter barbeint oppe ved alteret. Stemmer gitaren, som en fjortenåring før sin første kulturmønstring

Sorry, I just need to get it right.

Han napper i strenger og får omsider skrudd dem i riktig spenn. Beveger hodet rundt mikrofonen, som om det er en dame som både tiltrekker og frastøter ham. Hveser skjørt og hyler sjelevrengende. Om skjæreegg og spindelvev. Om fjord og fjell. Ja, nordnorsk natur er blitt øremassasje for soundcloudere langt sør for der klippfisken tørker.

Moddi-3

NOEN TIMER TIDLIGERE sitter senjaværingen med lykketroll-håret og slurper i seg gulrotsuppe. Han ser ut som om han har smelta ut av en norsk isbre, og man kan nesten kjenne eimen av saltvann og fjæretang når man hører på sangene hans. Likevel nekter han for at naturen er viktig for ham.

– Nei, jeg er ikke opptatt av natur. Og jeg skriver ikke om fjell. Jeg bruker fjell til å skrive om folk.

Et nytt slurp av gulrotsuppa og et nytt smil. Han smiler mye når han smiler. Og han smiler hele tida.

– Herregud så godt det er, herregud! Og så midt i London, da!

I går var han i Frankrike. I morgen skal han til Belgia. I dag sitter han her på Nivens, en liten økologisk kneipe i The Big Smoke. Set The House On Fire har spredt seg på verdensveven, og Moddi har fått seg en solid europeisk fanbase etter flere år på veien.

– Det er fint å spille rundt omkring, og det er fint at folk liker det vi spiller. At de føler noe. Og når folk gråter på slutten av konserten, da er jeg virkelig fornøyd.

Han legger fra seg skjeen og snurrer den flerfargede kulepennen rundt i hånda. Skribler noen røde setninger ned i blokka. Moddi er sin egen sjef og planlegger livet i farger. Blått for budsjett og økonomi. Svart for tider og avtaler. Grønt for ideer til sanger. Rødt for ting han skal si mellom sangene. Moddi er nemlig en artist som snakker like mye som han synger på konserter. Musikken er agnet som skal få folk interessert i det han mener. Og Moddi mener mye.

Moddi sin stjernestatus i Europa bare vokser. Han er stadig på turné, noe som av og til får ham til å føle seg som en miljøhykler.

– POLITIKKEN KOM FØR musikken for meg, selv om jeg for så vidt har spilt siden jeg var liten. På videregående var vi en gjeng som startet lokallag i både SU, SOS Rasisme og Natur og Ungdom. De første sangene mine var kampsanger.

Moddis miljøengasjement ligner på synet han har på mennesker og natur. Mennesket står i sentrum. Alltid.

– Ideen om at vi må ta vare på jorda fordi jorda har en egenverdi, deler jeg ikke. Vi må ta vare på jorda fordi den er bra for oss. Den gir og gir, og vi må forsyne oss med måte.

Han tørker seg rundt munnen og skyver bort suppeskålen.

– Det finnes miljøvernere som er imponert over Saudi- Arabia, fordi keiseren la ned atomkraftverkene etter Fukushima og bygde vindmøller. Jeg skjønner at man ved en sånn diktatorbeslutning slapp femten år blytung lobbyvirksomhet, og at det slo heldig ut for miljøet. Men det er likevel ikke noe menneskelig ved et diktatur, selv ikke ved de miljøvennlige diktaturene. Miljøkamp for meg handler om at vi må finne noe vi kan enes om. At jorda er nødvendig og at vi må ta vare på den, tror jeg er noe alle kan forstå. I hvert fall etter hvert.

MODDI HAR TIL TIDER vært «særdeles skånsom mot Moder Jord». En tid bodde han i et røkerom i en hurtigbåtterminal uten andre energikilder enn en vannkoker, som han brukte til å koke brokkoli. Han hadde, ifølge han selv, CO2-avtrykk som en maur. Miljøsamvittigheten er imidlertid blitt dårligere med årene, og i En sang om fly på den siste utgivelsen Kæm va du? fremstiller han seg selv som en hykler.

– Jeg flyr konstant. Og jeg turnerer Europa i bil. Så ja, jeg er en hykler. Men jeg er dømt til å være det. Hvis man skal være en idealist i dagens musikkbransje, så når man ikke ut. Jeg kunne jo sykla rundt med trekkspillet på ryggen, men da hadde jeg ikke kommet langt sør for Trondheim.

Moddi vrir seg på stolen og gnukker halebeinet med knokene.

– Men jeg prøver å vekke folk. Under Earth Hour i fjor slo jeg av lyden i midten av en konsert og gjorde det akustisk. Etterpå kom arrangøren bort til meg. De sa at det ble tappet mer strøm av å slå av og på anlegget enn det ville tappet å ha det på hele tida. Men for meg var det først og fremst en symbolsk handling.

Moddi-5SVEIN SPJELKAVIK, en ungdomsarbeider i Andøy kommune, har lenge vært en stor inspirasjon og et moralsk kompass for Moddi. Det var også han som fikk ham til å trekke på seg den etter hvert karakteristiske ullgenseren da han var femten.

– Svein har lært meg mye om symbolikk. Det tar for lang tid å snakke om alle de bra tingene han har gjort, men han startet blant annet Rock mot Rus. Han kjenner alle ungdommene
der jeg kommer fra. Ser alle som trenger å bli sett og de som ikke trenger å bli sett også. Han er alltid edru og ser alltid lik ut. Gjør ikke noe for å fjerne seg fra verden. Står bare der i den samme islenderen. Og sånn vil jeg også være. Jeg har lyst til å være konsistent. Jeg har lyst til å leve ett liv. Være akkurat den samme personen om du møter meg på en flyplass, backstage, på tv eller i et middagsselskap. Det er det ullgenseren symboliserer for meg.

WHEN I WAS YOUNG, all good music was played by bad people. I decided to invent a new genre: Good music played by good people», sier han under konserten senere på kvelden.Og ja, Moddi er en goding. Så søt og nusselig når han vipper opp trekkspillet med den sokkeløse foten og begynner å spille at publikum nok mistenker ham for å kvele babyer i skjul. Men etter at de siste trekkspilltonene har dødd ut og telysene har sluknet i den gamle kirken, står han der fremdeles og smiler. Mariusgenseren ligger i bagen i dag. Isteden har han på seg en slitt t-skjorte og bukse, som kunne vært nappet ut av hvilken som helst UFF-konteiner. Han klemmer hender og snakker med alle som vil snakke. Bandet hans kaller denne fasen av kvelden for «Den store venteleken». De vil nemlig sette seg i turnébussen. En turnébuss som er fylt av tomflasker fra steder der det ikke er resirkulering. De skal til Norge og få et nytt liv.Moddi krøller føttene i senga for å gi plass til dem hver natt.

Moddi-7

Intervjuet er fra Infinitum Magasin #2