Mennesket er på vei til å bli det ultimate resirkuleringsprosjektet – alt i kroppen går an å bytte ut. Noe som gjør at vi lever mye lenger. Men hvordan er det egentlig å være samboer med noen i 200 år?

Tenk deg følgende: Etter at du har lest denne teksten går du ut på byen og møter din store kjærlighet. Dere blir kjempeforelsket. Etter noen måneder blir dere forlovet, og gift rett etter det. «Til døden skiller dere
 ad …» lover dere hverandre.

Deretter lever dere på en rosa sky omtrent i to år. Det er omtrent så lenge som den første berusende forelskelsen varer, før hormonene roer seg ned og hverdagen starter. Da inntreffer neste fase i deres felles liv.

Dere begynner og irritere hverandre: Du klager over at han ikke legger ned lokket på do, at han lar treningstøyet sitt bli liggende i bagen, og at han putter tomme melkekartonger inn i kjøleskapet. Og så går det litt tid, helt til du en dag spør deg selv: «Vil jeg virkelig leve med denne fyren i 200 år til?»

Nå er det vel på tide å påpeke at dette ikke er en relasjonsscene fra en ganske dårlig science fiction-novelle, nei, det er et forvarsel om en virkelighet som fort vil komme. Forskere er nemlig ganske enige om at vi allerede innen noen få generasjoner kommer til å leve både to og tre ganger så lenge som i dag.  Noe som selvfølgelig skaper helt nye spørsmål i et allerede aldersopptatt samfunn.

brandstationen_0040k8L

VIL VI FORTSATT bli pensjonister ved
 65 års alder? Og hva skjer etter det – forventer vi å ligge på stranda i Spania de kommende 150 årene? Eller hvordan vil det bli med religion? Hvem bryr seg om Gud og kirke når vi er på vei til å rasjonalisere bort døden? Og hvordan er det egentlig å være samboer med det samme mennesket i to århundrer, når vi ikke engang orker oss selv?

Apropos skittent treningstøy og tomme melkekartonger.«Til døden skiller oss ad» er jo allerede et av nåtidens mest tomme og brutte løfter. Forklaringen på at vi kommer til å leve så mye lenger i fremtiden har kanskje ikke så mye som man kan tro å gjøre 
med at vi trener og spiser sunnere, eller er avhengig av at den medisinske utviklingen går fremover enormt fort.

Allerede nå finnes det teknikk for å skifte de aller fleste organer i kroppen, og erstatte dem med nye. Vi opererer inn insulinpumper, bytter ut hjerter, lager kunstige hofter. Mennesket holder på å bli det ultimate resirkuleringsprosjektet.

Nylig ble den første vellykkede operasjonen gjennomført hvor et legeteam festet elektroder direkte på nervene, og på denne måten klarte de å styre en armprotese som beveges av impulser fra hjernen. Er du så uheldig å bli blind? Ikke noe problem. Forskere er på vei til å konstruere et kunstig øye formet som et kamera. I forlengelsen kan man tenke seg at dette vil gjøre det mulig å dele alle våre opplevelser i realtid på sosiale nettverk. Blinke en gang for Facebook. Blinke to ganger for Instagram. Klikk! Et kamera kan jo i tillegg arkivere alle våre opplevelser på en måte som et øye ikke kan.

Med nanoteknologi og artifisiell intelligens tar forskere over det hvor Gud selv sa seg fornøyd med. Mennesket er i ferd med å forfine og utvikle en bedre variant av seg selv. Halvparten kjøtt og blod, halvparten teknikk. En svimlende tanke.

VI BLIR RESERVEDELSMENNESKER, og når det endelig er på tide å forlate jorde-livet, så er det sannsynligvis ikke med et hjerteslag, men på grunn av et storslagent datakrasj. Game over. Men bak de umiddelbart enkle poengene finnes også et svimlende moralisk dilemma. Mennesket har alltid drømt om å finne den hellige gral som gir evig liv. Men, mens vi i Vesten prøver å oppdatere skapelsesberetningen
i laboratorier, så dør fortsatt en million barn årlig i Afrika av malaria.

Vi er alt annet en like overfor døden, en problemstilling som kommer til å bli minst like aktuell som den om miljø i fremtiden. Fra en mer privat synsvinkel kan du alltid trøste deg med at kjæresten din på 200 år sannsynligvis vil lære seg å legge ned dolokket.