Bergens soulstjerne er blitt kalt både dronning og president av byens internasjonale jazzfestival. Så er det også helt umulig å stå stille når hun spiller sin umiskjennelige blanding av soul, funk, hip hop, jazz og blues.

Tatiana Miss Tati Palanca er født og oppvokst i Setubal i Portugal, litt sør for Lisboa. Foreldrene er begge opprinnelig fra Angola, men flyktet etter at borgerkrigen brøt ut i 1975. Foreldrene ble siden skilt, og i 1996 tok moren barna med seg og reiste videre til Norge og Bergen, der hun fikk jobb på Color Lines daværende Newcastle-rute. Tatiana var da ti år gammel.

Du er trekulturell?

– Ja, så jeg føler at jeg ikke kun har tilhørighet til ett sted. Kall meg gjerne Multi Tati. Du vet den låten til Sting; Englishman in New York. “I’m a legal alien”, synger hun. Hjemme er det du gjør det til. Jeg lever mest mulig i nuet, og er takknemlig for å bo her. Her får jeg drive med min lidenskap, og det vil jeg fortsette med.

Spennvidden i uttrykket skriver hun tilbake til moren. Hun introduserte henne for musikk fra flere sjangre, fra klassisk til fado; som er en slags portugisisk blues.

– De bruker samme sangteknikk som i arabisk musikk. Jeg har alltid vært fanget av den bluesen, sorgen. Slikt rører ved meg uten like. På Kapp Verde har de en tilsvarende blues som kalles “morna”, som betyr å være trist.

Miss Tatis uttrykk er personlig og ekte, og hun har en sjelden utstråling. “God stemning” er hennes mantralignende kommentar til ting hun setter pris på. Det kan gjerne overføres til hvordan det er å oppleve henne live. Hverdagsproblemer synes minimale etter å ha overvært en av Miss Tatis konserter.

Blir det plass til blues? Har du sorg i ditt eget liv?

Den ellers så gledesstrålende artisten får et litt ettertenksomt drag over ansiktet.

– Jeg har måttet lukke meg, slutte å være meg selv, for å integrere meg i det norske samfunnet. Hvis ikke risikerte jeg å fornærme noen og bli sosialt utstøtt.

Nå sies det at bergensere er Nordens latinere?

– Ja, faktisk. Bergen er nok den fineste byen å bo i her i Norge. Det er en varme i Bergen, og en stolthet. Men samtidig er det et kulturkræsj å komme hit fra Portugal med afrikanske foreldre. Jeg er vant til en mer åpen kultur.

MissTati07_Haara

Så dette er din blues?

– Ja, det er den reisen jeg har hatt så langt som en voksen kvinne. Men det er også ting andre har opplevd, og ting som jeg blir frustrert av i samfunnet. Det er min blues.

Miss Tati planlegger nå å gjøre en reise den andre veien, tilbake til det borgerkrigsherjede afrikanske hjemlandet som foreldrene en gang flyktet fra.

– Jeg vil spille med musikere der, og lære mer om angolansk musikk. Den har mye latinamerikanske rytmer som merengue og kubansk rumba i seg, sier hun, og forklarer at dette blant annet har bakgrunn i den 27 år lange borgerkrigen (1975–2002). Krigen var nord mot sør. USA fikk med seg daværende Zaire (nå Den demokratiske republikken Kongo) og Sør-Afrika til 
å støtte UNITA-partiet i sør militært, mens Russland sendte kubanske styrker til MPLA-regjeringen i nord. De kom nå til et land der den tidligere kolonimakten Portugal hadde lagt ned forbud mot å synge på bantu-språkene kimbundu og umbundu. De kubanske soldatene brakte med seg musikk fra hjemlandet, og det spredte seg i Angola, spesielt på 80-tallet.

– Jeg elsker musikken fra den tiden, sier Miss Tati, og smiler sitt bredeste smil. Inspirasjonen hennes kommer likevel hovedsakelig fra hip hop, soul og jazz.

Hvordan oppdaget du jazz?

– Billie Holiday og Louis Armstrong har alltid fulgt meg, via min mor. Men det var Miles Davis som åpnet denne døren for meg, spesielt albumet Kind of Blue.

Da hun var 20 år, deltok hun på en sangworkshop i jazz med Tone Lise Moberg; en jazzsanger som underviser ved Griegakademiet i Bergen.

– Hun spilte Lalah Hathaways tolkning av Summertime. Det var hinsides. Hun viste oss det essensielle med improvisasjon, og hvor viktig det er å finne sin egen stemme.

Hvordan gjør man det?

– For meg har det vært ved å gjøre ubehagelige ting.
Jeg måtte komme ut av skallet mitt, så jeg begynte å jamme.

Dette ledet til at hun deltok på alle steder i Bergen som hadde jam, som Vågen Fetevare, Krystallbaren (nå nedlagt) og Café Opera. Erfaringen hennes som danser, med timing og rytmeforståelse, ble da viktig.

– Jeg måtte lære å gi meg tid og lytte til musikerne. Det handler om å være i øyeblikket.

Er det lett?

– Nei, tvertimot. Samspillet med musikerne er alltid en utfordring, og jeg er på ingen måte utlært.

Spiller du på publikum?

– Ja, faktisk, men jeg har en indre kamp med å kjenne energien fra publikum i Norge. Jeg kommer fra en kultur der vi uttrykker oss med bevegelse, med dans, med å smile, klappe, og gynge i takten.

I Norge er dette annerledes. Når publikum er konsentrert og nyter musikken, er de helt stille.

– Noen er motoriske, men jeg blir litt urolig av de som står stille, medgir hun.

Tekstene hennes handler hovedsakelig om kjærlighet og hvordan hun ser verden.

– Det er en blanding av fantasi og virkelighet, tilsatt arrangementer som er veldig suggererende, og som groover – med mye fokus på bunn.

Avslutningsvis vil vi gjerne vite litt om hennes forhold til vår tids største utfordring, som er å ta bedre vare på vårt felles hjem; kloden vi bor på.

– Jeg oppfatter meg selv som en miljøbevisst person, sier hun, og forteller at hun kildesorterer hjemme.

Palanca både bor og jobber inne i byen. Av yrke er hun administrasjonskonsulent i en av byrådsavdelingene ved det miljøsertifiserte Rådhuset i Bergen.

Merker du noe til forurensningen i byen?

– Ja, det er ille på grunn av all trafikken. Det beste ville vært å få ut bilene.

Hun viser til en artikkel på nettsiden til The Permaculture Research Institute, der det ble tatt bilder av samme gate når 72 mennesker henholdsvis tok buss, syklet og kjørte bil. Privat er hun opptatt av å spise sunt, og kjøper gjerne kortreist mat – noe hun finner vanskelig i det hun ikke nøler med å karakterisere som “det grådige norske matmonopolet”.

– Norgesgruppen, Rema 1000 og Rimi har en allianse der du enten må være med i klubben eller forsvinne. Det går utover oss og miljøet, med lite utvalg og mange dårlige varer. Jeg er fan av lokale ting, og ikke av store aktører som kjøper opp nærmiljøbutikker. Situasjonen for norske bønder er hjerteskjærende. Jeg leste at de får betalt under halvparten av en norsk gjennomsnittslønn for den viktige jobben de gjør.

Hva betyr det for deg å være miljøbevisst; hvorfor er det viktig?

– En ting er at det er viktig å lære våre barn hvor viktig det er å ta vare på planeten vår. Vi må komme oss ned fra den høye hesten. Norge er et velferdsland, men i global sammenheng er vi også en stor miljøsynder. Det er en dobbeltmoral der som det er viktig å være bevisst på og snakke åpent om.