Linnéa Myhre har ikke hatt det bedre siden hun var barn. Sluttet å blogge har hun gjort også.

Resirk_Linnea Myhre_311013_524

Senhøsten krasler under Linnéa Myhres såler.
 St. Hanshaugens blast oransje, falne lønneblader. Nede ved andedammen går en mann med løvblåser på ryggen og rensker asfalten. Grå himmel. Et kaldt drag av vinter i luften. Linnéa Myhre er fornøyd. Aldri har hun hatt det bedre, ikke siden før tenårene i hvert fall, ikke siden før depresjonene og grunnlaget for bloggen som gjorde henne kjent. Og den kalde luften bærer bud om at julen er på anmarsj, hennes absolutt favoritt­tid.

«Da jeg var liten elsket jeg snø på julaften, men så begynte den sakte, men sikkert å forsvinne, og da fikk jeg ikke samme julestemning som før. Det hadde sikkert noe å gjøre med at jeg begynte å bli voksen, men der og da ble jeg miljø­bevisst», forteller Linnéa Myhre.

«Det var da jeg forsto hvordan det hang sammen, og at man kan gjøre noe med det, at det var en menneskeskapt greie. På den tiden var det ikke så vanskelig å kildesortere, men jeg forsøkte. Og hvis jeg møter folk som bare har én pose under kjøkkenvasken i dag, så forsøker jeg å få dem til å gjøre noe med det.»

Linnéa Myhres blogg ble kjent for de brede lag av befolkningen i 2010. Hennes ærlige omtale av egen spiseforstyrrelse og depresjonen som lå under, ble karakterisert som «antirosa». Der unge kvinner kunne gjøre et levebrød av å fremstille sitt liv perfekt, var «Linniiie»­bloggen det motsatte.

«Å blogge var i tiden. Jeg begynte egentlig å blogge for noen venninner og mamma, men så kom det flere folk til.»

Du var ganske personlig?
«Jeg er bare personlig på det planet jeg føler meg komfortabel med selv. Sånn som psykisk …»Hun stanser midt i. «Altså, jeg hater å bruke det ordet, men psykisk helse. Depresjon, spise­forstyrrelser. Når du stiller det spørsmålet, så tenker jeg «hvorfor skal det være et så stort problem?» Men så er det andre ting jeg aldri ville ha snakket om.»

Som er vanskelige?
«Nei, ikke vanskelige. Men det finnes dem som blogger om kjæresten sin, klærne sine. Det synes jeg ingen har noe med,
 og jeg forstår ikke hvorfor noen skal være interessert i det heller. Det er jo ikke slik at de nødvendigvis har noe med min psykiske helse heller, men så har det vist seg at folk har vært interessert i det på en bra måte.»

Hun la ned den åpenhjertige bloggen i oktober 2012. Det sammenfalt med bokutgivelsen av Evig søndag, som er en slags roman i dagbokform, med innhold ikke ulikt bloggen.

«Jeg ble litt lettet da jeg fant ut at boken kunne være en avslutning bloggen verdig, for jeg hadde hatt lyst til å avslutte bloggen i mange år. Jeg fortsatte fordi det var så gøy å få de tilbakemeldingene jeg fikk, og tenkte «hva skal jeg gjøre hvis ingen ser meg?». Men så tenkte jeg jo også at boken kunne åpne noen dører.»

Hvorfor ville du avslutte bloggen?
«Jeg synes blogger har en negativ effekt på spesielt unge. Det er mange unge jenter som leser om ting de ikke burde lese om før de blir eldre. Hvis du finner en blogg av en jente som blir ditt forbilde, som du får lyst til å bli som, så står jo oppskriften på bloggen – hvordan du skal spise, hvordan du skal trene. Å bli oppsatt på sånne ting når du er 12–13 år tror jeg kan ha en negativ effekt. Det er ikke bloggernes skyld alene, men jeg tror at enten skal du være veldig forsiktig, eller så skal du bare la være.»

Mottakelsen av Evig søndag har gjort at hun klarer å livnære seg på boksalg og opplesninger. I tillegg studerer hun nordisk litteratur og grammatikk. En tredje faktor som gjør at hun endelig er fornøyd med tilværelsen, er at hun har flyttet fra egen leilighet til et kollektiv.«Jeg føler jeg har dem jeg trenger rundt meg, at jeg ikke må hjem dit jeg hører hjemme, dit jeg kan få en klem. Nå kan jeg få en klem her. Når jeg våkner med folk rundt meg, som er glade og sier «hei», så er det helt annerledes. Det trodde jeg ikke jeg kom til å sette pris på, men jeg har lært at jeg må bo sammen med andre for at jeg skal klare å holde meg oppe.»

Du vil heller bo sammen med dem enn alene?
«Ja, det var jo det som skjedde i fjor høst. Jeg kom inn på Skrivekunstakade­miet i Bergen, men slo det fra meg, fordi jeg har det så fint i Oslo. Når jeg først har funnet mennesker jeg setter pris på, og jeg for første gang har det kjempebra, er det skummelt å flytte til Bergen, hvor jeg ikke kjenner en sjel. Da mister jeg noe verdifullt.» Men likevel, til tross for balansen i tilværelsen, kommer hun ennå til med utfall mot omgivelsene 
i sosiale medier. Ofte med en sleivete bemerkning om «drap».«Det er bare et uttrykk. Jeg har forstått at folk oppfatter ord forskjellig. Det er ikke alle som synes selvmord og drap er gøy, men jeg synes jeg har lov å spøke med i hvert fall selvmord, siden jeg har vært der selv.»

Hvorfor har du et så lettbent
forhold til døden?
«Jeg vet ikke, jeg er kanskje bare blitt veldig mørk. Jeg elsker kniver, det å samle på kniver. Jeg har en stor plakat av Christian Bale i American Psycho med øks i hendene over senga. Jeg synes det er noe romantisk over det.»

For deg er det koselig?
«Ja, jeg synes det er kjempefint, og så sy­nes jeg det er kult. Men det betyr ikke nød­vendigvis at jeg kommer til å drepe noen.»

Hva slags kniver?
«Global. Et dansk merke. Helt vanlige brød­ og kjøttkniver.»

De skal skjære godt?
«Ja, det er det viktigste for meg. Jeg sliper dem en gang i uken, og de skal brukes til det de skal brukes til, og ikke vaskes i oppvask­maskinen. Og man skal være forsiktig.
 Det har vært et par turer på legevakten for de andre i kollektivet. Det var en som måtte sy flere sting fordi han skulle skjære brød.»

Og skar feil?
«Ja, og det synes jeg er gøy.» Hun begynner å le.
«Da lo jeg godt.»

Hvorfor?
«Nei, man må passe seg. Man skal ikke leke med kniver. De skal behandles med respekt.»

Kniver og Jul, hennes to sterkeste lidenskaper. Den ene i den mørke enden av skalaen, den andre i den lyse.«Jeg elsker alt som har med jul å gjøre. Og jeg støtter helhjertet julepynt og jule­kaker i butikkene så tidlig som mulig. Jeg begynte så smått å pynte til jul 1. november. Når jeg har bodd alene har det ikke vært så stas å pynte, men i år skal det bli den beste julen, for nå bor jeg i det beste kollektivet, og da skal vi ha sammenkomster flere ganger om dagen om det så skal være.

Du finner ikke noe mørkt i julen også?
«Nei, men da jeg var 15 ble jeg tvangs­innlagt i november, og da ble julen tilbragt på et åtte kvadratmeter rom med kun en blinkende nisse i hjørnet. Det var kjempetrist, og langt unna mamma. Da tenkte jeg bare at fra da av måtte jeg omfavne julen så godt det lot seg gjøre. Nå er det bare noe jeg gleder meg til.»

Veien videre?
«Planen er å gi ut noe mer. Noe bedre, noe nytt. Jeg må sette meg ned og skrive, og se hvordan det går. Så lenge jeg klarer å leve i mellomtiden, så er det planen. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å forsvinne. Jeg trives der jeg er nå, og vil fortsette med det jeg har gjort. Bare ikke blogging.»