Hver dag forsøker et tusentalls flyktninger å ta seg til Europa i små, skjøre farkoster. Mange kommer aldri frem. Den britiske kunstneren Jason deCaires Taylors undervannsmuseum utenfor Lanzarote er et dypdykk i vår dårlige samvittighet.

forside14 meter under overflaten, i det klarblå atlanterhavvannet utenfor Lanzarotes kyst, ligger en hel familie sammentrengt i en liten oppblåsbar livbåt. Noen henger over relingen, en ligger utmagret, utstrakt og døende over hele båtens bredde, og en mann sitter lengst frem og stirrer mot horisonten – i håp om land og liv. Men det slutter ikke der. I det svake sollyset fremtrer flere menneskeskulpturer på havbunnen, flere flyktninger side om side med turister av selfie-generasjoner, klistret til sine telefoner, ipader og kameraer.

Alle er de på vei i samme retning, mot en høy mur – i en passasje uten returmulighet. Bak muren er det en botanisk hage med hybrider av mennesker og vekster fra Lanzarotes natur.

Den spøkelseslignende, sørgelige og i stillhet vakre scenen er en del av Europas første undervannsmuseum – Museo Atlantico – signert av den britiske kunstneren Jason deCaires Taylor. De trehundre fullskala betongskulpturene av mennesker tok ham to år å støpe, før han senket dem ned på havbunnen ved hjelp av statlig finansiering på syv millioner kroner.

4

Men det er ikke første gang Jason deCaires Taylor kolloniserer havbunnen med sine verk. Hans kjærlighet til vannet ble vekket lenge før kjærligheten til kunsten, da han tilbragte en stor del av sin oppvekst på den Malaysiske kysten. Med sin guianske mor. Undervannsverdenen fikk innpass i Bristols grå gåter, der han fyllte murer, tog og vegger med grafitti – for så å senere spesialisere seg på skulptur ved London Institute of Arts.

For ti år siden hadde Jason deCaires Taylor rukket å fylle 30. Kjærligheten til havet virket å ha tatt overhånd. Han drev å levde av et dykkerfirma på øya Grenada i Vestindia. Men et kræsjet forhold vekket igjen kunstlysten – og nå ønsket han å realisere en drøm han lenge hadde hatt.

Han satset alt og solgte firmaet og huset sitt, og jobber i flere måneder i London for å skrape sammen 400 tusen kroner til sitt første undervannskunstverk: en ring med skulpturerte skolebarn på havbunnen utenfor Grenada. Området ble en vernet marinpark, og kunstverket er ett av verdens 25 underverker, ifølge National Geographic. Jason deCaires Taylor hadde funnet sin greie.

2For et drøyt år siden senket han ned verdens største undervannsskulptur – en 40 tonn tung jente, som bærer tyngden av havet på sine skuldre – på Bahamas. I fjor ble han ferdig med The Rising Tide, fire ryttere til hest som kun viser seg ved lavvann i Themsen i London. Hans hittil største verk er 500 skulpturer av innbyggerne i en hel fiskerlandsby på stillehavsbunnen utenfor Cancún i Mexico. Dette er verdens første undervannsmuseum og det er, pr i dag, fortsatt det.

Den gangen dreide Jasons kunst seg om havet – om å lokke folk bort fra de naturlige korallrevene ved å gi dem noe annet å dykke og snorkle etter. Men denne gangen dreier det seg om mennesker. Museo Atlantico er et dypdykk under Europas velordnede overflate og ned i vår dårlige samvittighet. For egentlig vet vi jo at flyktningekatastrofen pågår hele tiden. Men mellom nyhetssendingene tikker hverdagen bare videre her i Fort Europa, mens flyktningebåter synker og døde barn spyles i land langs våre kyster.

1Kanariøyene er den første landkontakten for et tusentalls-flykninger fra Vestafrika på farefulle ferden mot Europa. Mange av skulpturene i Museo Atlantico er direkte portretter fra personlige møter – virkelige mennesker som kunstneren har truffet på Lanzarote, der han for tiden har sitt atelier. Skulpturene er påkledd for å gi et autentisk inntrykk som mulig. Jason deCaires Taylor håper at også vektløsheten i vannet åpner de snorklende besøkendes sinn, og at den rent kroppslige kontakten med vannet gir en mer intim kontakt med menneskene de møter der nede på havbunnen.

Han er nøye med å påpeke at museet ikke er et minnemonument for å hedre de som allerede er døde, men en ubønnhørlig påminnelse om det globale ansvaret vi alle deler i dag. Samtidig bærer skulpturene på noe håpefullt, da de blir en faktisk kulisse for nytt liv. Siden skulpturene er støpt i pH-nøytal sement, danner de et nytt og naturlig rev, der sjødyr kan trives og gi en ny, levende dimensjon til kunsten.

På Jason deCaires Taylors undervannsmuseer i Vestindia har 50 ulike arter allerede flokket seg om skulpturene. Nyinnflyttede koraller maler betongkroppene i sprakende farger, minimuslinger skaper nye overflater og hummer titter frem mellom føttene. I Atlanterhavet rundt Lanzarote er det ingen koraller, men Jason deCaires Taylor håper at områdets blekkspruter vil flytte inn blant skulpturene hans. Et symbol på at det akkurat nå finnes flere enn noensinne som trenger et nytt hjem.