Det har kommet fram at så lite som én av ti flasker som pantes av norske forbrukere blir til nye flasker – resten blir til blant annet klær av plast. Dette har ført til skuffelse blant miljøbevisste mennesker i verdens ledende panteland, og folk føler seg rett og slett lurt.

Er det det samme hva vi lager av flaskene så lenge plasten blir resirkulert? Kan vi godta klær av plast? Eller står vi overfor en panteskandale?

Etter at NRK gikk ut med at det kun er ti prosent av flaskene vi panter som blir til nye flasker har det kommet mange oppslag i media om dette, og regjeringen har fått kritikk for å ha sagt nei til forslag om en ny materialavgift som reguleres i forhold til graden av resirkulert materiale i emballasje.

I en kronikk publisert i VG (12. juni s. 28) lyder overskriften «å ta en plastflaske og omgjøre den til syntetiske klær som flasser plast ut i vannet, er galskap satt i system». Det er kanskje ikke galskap som ligger bak, men i alle fall både uvitenhet og sløvhet hos politikere og myndigheter. Og hos klesbransjen handler det nok fortsatt om kynisk kapitalisme, gjemt bak ordet «resirkulert».

Funker ikke resirkulering?

Plast er et fantastisk materiale som kan brukes om og om igjen så lenge det holdes i en kontrollert og lukket verdikjede. Om plasten brennes, eller i verste fall havner i naturen – for eksempel i magen på en hval i havet – så er derimot plast et forferdelig materiale. Det koster mye energi og CO2-utslipp å pumpe opp oljen som plast er laget av, og når plasten brennes etter endt bruk vokser klimaavtrykket ytterligere. Bruker vi derimot plasten på nytt gir det store klimafordeler – det er derfor vi alltid bør pante og resirkulere alt vi kan.

Er ikke resirkulerte klær bra?

Noe av det som gjør pantesystemet så bra er et det er et kontrollert og lukket system. Det gjør at materialet holdes rent slik at det kan lages nye flasker av de gamle om og om igjen. Jo flere ganger flasken pantes jo mer sparer vi miljøet. Slik er det dessverre ikke med klær. Tekstilindustrien blander ulike typer materialer og det finnes ingen fungerende ordning for resirkulering. I tillegg til at klesproduksjon krever store ressurser uavhengig av hvilket materiale som brukes, og skaper enorme globale avfallsmengder hvert år, kommer forurensing i form av fiber fra klær med syntetmateriale.

At fleecejakker og andre klær laget av syntetmaterie er en stor kilde til mikroplastforurensing i havet er en relativt ny innsikt. Når plaggene slites, ikke minst i forbindelse med vask, ender små biter av fibrene i naturen. Det som er bomull, bambus, lin, ull eller andre naturmaterialer forsvinner raskt, men det som er laget av olje blir til usynlig, permanent plastforurensing som vi finner igjen over alt i naturen – også i det vi selv spiser og drikker.

Selvfølgelig er en fleecejakke av resirkulert plast bedre enn en som er laget av nypumpet olje, fordi det sparer klimagassutslipp, men problemet er altså knyttet til det som skjer med plagget etter at det er produsert – når det brukes og når det kastes. Et klesplagg med resirkulert materiale vil aldri være miljøvennlig så lenge det i resten av levetiden sin skaper ytterligere forurensing i form av mikroplast før det til slutt brennes eller graves ned. At klesbransjen klapper seg selv på ryggen og lurer både myndigheter og forbrukere med denne grønnvaskingen bør ikke få gå under radaren.

Hvis det bare er ti prosent som blir til nye flasker, hvorfor er pantesystemet så bra da?

Det norske pantesystemet er verdens mest effektive system for resirkulering av plastflasker og aluminiumsbokser – vi har den høyeste returprosenten og hele prosessen er den mest energieffektive. Materialene holdes rene, og vi kan dermed bruke de til å lage nye, tilsvarende produkter om og om igjen. Men, som med nesten alt annet, så har pengene kraft til å styre også her, og produsentene velger det som er billigst framfor det mest miljøvennlige. Hadde det blitt satt en prislapp på CO2-utslippet ville saken vært helt annerledes.

Ettersom oljeprisen er så lav lønner det seg ikke for flaskeprodusentene å bruke resirkulert materiale, og dermed lager de flaskene av ny plast istedenfor den som kommer fra de pantede flaskene. Det er dette problemet som er forsøkt løst gjennom den foreslåtte materaialavgiften, som premierer de som bruker resirkulert plast, men som regjeringen har sagt nei til. Og hvor kommer tekstilindustrien inn i bildet?

Jo, vi forbrukere har fått med oss at resirkulering er bra, og dermed bruker klesprodusentene dette ordet til å selge mer klær av plast med tilsynelatende god samvittighet, og kjøper gladelig inn materialet fra våre brukte panteflasker selv om det er ørlitegrann dyrere enn helt nytt materiale.

Skal vi godta klær av plast fra panteflasker er miljøvennlig?
Er klær av plast en panteskandale eller tekstilskandale?

Selvfølgelig er det dumt at ikke alle flaskene som kan bli til nye flasker faktisk blir det. Det ville være det desidert mest miljøvennlige og fornuftige. Likevel er det ingen grunn til å la være å pante. All plast som resirkuleres, også det som «downcycles» til støtfangere eller blandingstekstiler sparer oss for belastningene ved å pumpe opp ny olje. At klesindustrien fortsetter å produsere og promotere klær med syntetisk materiale også etter at det har blitt klart at dette er en vesentlig kilde til mikroplastforurensing, det bør man kanskje rett og slett kalles for en skandale.

Les også: Føkk mikroplast

Lest også: Mer plast enn fisk i havet i 2050