En liten bedrift i nord vil redde havet fra søpla. Og sende fersk fisk med Hyperloop.

2– Vi må finne løsninger for hvordan man kan redusere avfallet som kommer ut fra industrier og næringer før det når havet, sier Kriss Rokkan Iversen.

– Men det er ikke like sexy som opprydning.

Bedriften Salt, som hun har startet og driver, jobber med kompetanse- og kunnskapsformidling om og for kysten. Det var etter endt doktorgrad i marin systemøkologi i 2010 at hun og medgründer Kjersti Eline Tønnessen Busch bestemte seg for at det måtte være mulig å bidra til kystens utvikling – der ressursene finnes og verdiskapingen skjer. Da må man også ta problemene på alvor.

Det er utenfor ring to at verdiskapningen i Norge skjer, mener Kriss Rokkan Iversen.

– Man kan se på forsøplingsproblematikken i dag litt som kong Sisyfos i gresk mytologi. Ifølge myten ble han dømt av gudene til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen – en håpløs oppgave uten slutt. Måten vi angriper problemet på er å samarbeide direkte med næringslivet og lage strategier og nye løsninger. Det er flott med initiativ som Ocean Clean Up og Strandryddedagen, men hovedproblemet ligger ikke der.

Problemplast

Årlig produseres det ca. 300 millioner tonn plast globalt, ifølge Miljødirektoratet. Av dette havner omlag åtte millioner tonn plast rett i havet hvert eneste år, sier en rapport fra World Economic Forum. Det store problemet med plastavfallet er at det ikke brytes ned. Det går heller over til å ta form som et enda større problem: Små usynlige plastpartikler, også kjent som mikroplast. De bitte små partiklene forviller seg inn i havfloraen og kan på sikt endre havlivets adferd. Den store faren er at mikroplasten hoper seg opp i næringskjeden og tilslutt havner på matbordet vårt. En stor kilde til at mikroplast havner i havet, er ikke den mest åpenbare.

1– Fleece har jeg egentlig sluttet helt å bruke. Hver gang man vasker et fleeceplagg slipper det fra seg tusenvis av små partikler med mikroplast, forteller Kriss, som selv om hun er bosatt i Henningsvær, hvor temperaturen kryper under null flere måneder i året, forsøker å holde seg til naturlige råvarer som ull.

Kriss har rett; vask av syntetiske plagg slipper ut 600 tonn mikroplast i året, ifølge Miljødirektoratet. Det samme gjelder andre plagg laget av syntetiske stoffer: Nylon, akryl, gore-tex. Fellesnevneren – de er alle laget av plast. Det er et slags paradoks her, siden fleece er en av de beste måtene å resirkulere plast på. Men klesindustrien er ikke alene. Hudkremer, tannkrem, ansiktsskrubb og shampoo er også kilder til mikroplast. Også idretten har ikke sitt på det tørre. Ifølge en artikkel fra NRK Hordaland kan omlag 1500 tonn mikroplast som årlig havner i naturen, spores tilbake til idrettsbanen. Fra én enkelt kunstgressbane forsvinner det årlig mellom tre og fem tonn gummi.

4
Plastfloke

Plasten holder seg ikke til menneskenes bosteder når det havner i naturen, og da spesielt i havet.

Som Salt, som ønsker å angripe problemene ved rota, er det flere som arbeider for å løse problemene før de havner i naturen.

– Under en konferanse nylig fortalte Infinitum-ambassadør Simen Knudsen meg om en vaskepose man kan bruke for at partiklene ikke skal forsvinne ut i havet. Det betyr at jeg kanskje kan hente frem fleecegenseren min igjen, sier Kriss.

Canada arbeider med å ferdigstille en lovgiving som gjør det forbudt med mikroplast i alle personlige hygieneprodukter. I Norge er vi i ferd med å gjøre det samme. Tidligere i år krevde en enstemmig energi- og miljøkomité på Stortinget at regjeringen legger fram et forslag om å forby mikroplast i kroppspleie produkter. I en artikkel i juni skrev Ny Tid at innen 2050 kan vi risikere å ha et hav som inneholder mer plast enn fisk. Det er ganske skremmende med tanke på at havet dekker 70 prosent av jordoverflaten. Vi har allerede Plastic Island – «Det syvende kontinent» – i Stillehavet, som burde ringe mange alarmklokker.

– Ansvaret følger oss alle, sier Kriss.

6
Plastansvar

I dag er de ni stykker som arbeider med Salt. Hovedkontoret ligger i Svolvær. Fagområdene deres strekker seg fra to doktorgrader i marine fag til fire mastergrader i henholdsvis bioteknologi, statsvitenskap, entreprenørskap og innovasjonsledelse og sosialantropologi. De har fokus på hele verdikjeden – fra ressurs til anvendelse. Samtidig som de er opptatt av å hindre at forsøpling havner i naturen, er de opptatt av å få til en verdiutvikling.

Plast er fantastisk når det brukes rett

– Folk sier vi driver for bredt, men det føles mer riktig enn noen gang – alt henger sammen fra næringsliv til bærekraft. Av økonomiske grunner burde vi i Norge som nasjon ta på oss ansvaret for et rent hav. Plast lages av petroleum, og Norge er en stor oljenasjon.

Problemet påpeker hun, er at når ting skjer over lenger tid, ser man ikke konsekvensene like tydelig med en gang.

– Tro meg rett, plast er fantastisk når det brukes rett, sier Kriss.

– Men ikke til engangsbruk. Jeg mener i grunn at plast er altfor billig.

9
Det forunderlige havet

– Vi har utrolig mye å lære om havet. Rundt 95 prosent av havbunnen er fremdeles uutforsket. Vi kjenner mer til verdensrommet enn vi har kunnskap om havområdene. Hvis vi har teknologien til å reise ut i verdensrommet – hvorfor har vi ikke det samme til å utforske havområdene?, spør Kriss.

Vi kjenner mer til verdensrommet enn vi har kunnskap om havområdene. 

– To prosent av all mat i verden kommer fra havet. Norge er mye mer hav enn land. Vi burde lære av Japan, som er et land hvor de spiser nesten alt fra havet. Vi burde også spise lavere på næringskjeden.

Salt jobber med å få i stand et kunnskapsformidlingssamarbeid med Japan. Et tankegods om havforvaltning og ressursutnyttelse.

– Jeg tror det er veien videre. Vi (Norge red.amn) er ikke for sent ute, men vi er ikke helt foran i utvikling heller.

Hun mener det burde være i alles interesse å ta vare på havet og utnytte ressursene bedre. I dag er næringen kortsiktig.

– Norge er verdens største nasjon på saltvannsoppdrett. Vi som nasjon har heldigvis begynt å påta oss den rollen vi bør ha på det området. Vi burde være helt i forkant av forskningen.

Hun mener vi burde utforske nye muligheter for oppdrett. For eksempel å flytte hele anlegg ut i havet. Da på en bærekraftig måte med minst mulig påvirkning, som samtidig gjør at vi kan produsere større mengder mat.

En annen løsning hun viser til er integrert multitrofisk oppdrett eller akvakultur. Det går ut på at man dyrker skjell og tare i lakseanlegg, der avfallet fra en art kommer til nytte for arter lavere i næringsnettet. En slags oppdrettssymbiose, som skaper tre næringer.

3

Drømmen er at ved å kombinere oppdrett av fisk, makroalger som for eksempel tare, skjell og skalldyr kan man redusere alle utslipp til null.

Ifølge tidskriftet Havforskningsrapporten, vil multitrofisk akvakultur tilpasset norske forhold bli viktig i utvikling av en bærekraftig havbruksnæring. Akvakulturnæringen i Kina produserer 2000 tonn fisk, skjell og tare per kilometer kystlinje. Her til lands produserer vi 15 tonn på samme strekning – og kun laksefisk. Sett i betraktning at begge landene produserer omtrent like mye fisk langs kysten, har kineserne i tillegg to symbiotiske milliardnæringer.

Drømmen er at ved å kombinere oppdrett av fisk, makroalger som for eksempel tare, skjell og skalldyr kan man redusere alle utslipp til null. Samtidig forskes det mye på hvordan gassutvinning fra tang og tare kan erstatte olje- og gassproduksjonen.

Fisk på hyperloopen

– Målet er så mye lenger enn det man tenker umiddelbart. Havnasjonen Norge må satse. Jeg så et program for litt siden om den svenske kunstneren Mikael Genberg som plasserte en liten rød stuga på Globen i Stockholm. Midt på den store, hvite domen. Men det var ikke det som var målet med prosjektet, det var kun for å illustrere det han egentlig vil: Plassere en tradisjonell svensk, rødmalt stuga på månen. Som et symbol på høye drømmer og menneskets sårbarhet.

Klarer man ikke å tenke bærekraftig når man driver business i dag, så har man allerede tapt.

10Det utrolige med eksempelet til Kriss er at kunstneren faktisk fikk NASA interessert i prosjektet og Falu Rödfärg, den mest kjente malingen i Sverige, til å bli sponsor. Prosjektet er ennå ikke blitt realisert, men snart 20 år siden tanken slo Genberg, har han fremdeles ikke gitt opp drømmen.

– Skal vi være et innovativt land bør vi sette oss slike hårete mål og ha ambisjoner, mener Kriss.

Får man bukt på plastforsøplingen og løser matfloken, gjenstår det å få maten fra der ressursene er til markedet.

– Ressursene som ligger til rette for nasjonal verdi er stedspesifiserte. Som for eksempel oppdrettsmarkedet. Folk må bo der ressursene høstes og da må det være attraktivt å bo der. Et alternativ kan være å innføre ressursskatt på lik linje som vannkraftskatt. Vi må også utvikle en bedre infrastruktur for å frakte varene fra nord. Ingen har det så travelt som fersk fisk, sier Kriss og ler.

Det er utenfor ring to at verdiskapningen i Norge skjer.

I det siste har hun interessert seg mer og mer for Hyperloopen – et slags ekstremhurtigtog i vakumtette kapsler som reiser 1200 km i timen. Det betyr at det vil ta omtrent 10 minutter for fisken å reise fra Lofoten til Gardermoen.

– Vi må tenkte litt som August i Landstrykere og gripe om teknologien med begge hender. Avstand er en stor ulempe. Det er utenfor ring to at verdiskapningen i Norge skjer, sier Kriss.

Allerede er det store bedrifter i Silicon Valley som arbeider med å utvikle teknologien for å skape Hyperloopen. Tesla er dypt involvert og innen 2021 skal en testbane stå klar i Nevada-ørkenen. De Forente Arabiske Emiratene planlegger allerede en Hyperloop mellom Abu Dhabi og Dubai, som vil korte ned reisetiden til 12 minutter. Samtidig er Kriss klar på at utviklingen må være til fordel for miljøet.

– Klarer man ikke å tenke bærekraftig når man driver business i dag, så har man allerede tapt.