Vekstene som kiler på bena når man bader, partiklene som gjør norske farvann mørke og lumske – de siste årene har algene opplevd en renessanse. Nå blir alger betraktet som en løsning på det meste. Ikke bare bekjemper alger drivhuseffekten ved å “spise” CO2, og demper dermed forsuringen av verdenshavene. Alger kan også bli en potensiell energikilde i form av biobrensel.

Alger er proppfulle av næringsstoffer både for dyr og mennesker, og finnes i alt fra fiskefôr til menyene på verdens beste restauranter. Legemiddelbransjen har kastet seg over algene, og enkelte mener også at alger i fremtiden vil være et alternativ til antibiotika. Hittil har land som USA, Canada og Nederland ligget et hestehode foran Norge når det gjelder algeproduksjon.

Men, nå begynner det å røre seg langs norskekysten også. Miljøstiftelsen Bellona er blant dem som satser sterkt på algefeltet, og i 2013 innledet Bellona et samarbeid med den tidvis utskjelte havbruksnæringen.

– Norge er verdens største lakseprodusent, med masser av overskuddsnæringsstoffer som kan fungere som gjødsel for arter lenger ned i næringskjeden. Målet er å få til en klimanøytral sideproduksjon av blant annet alger som utnytter disse stoffene, forteller Solveig van Nes, leder for Bellonas havbruksarbeid.

Algene kan i sin tur brukes til mat og fornybar biobrensel. Prosjektet kalles Ocean Forest, og er et selskap dannet av Bellona og Lerøy Seafood Group. Målet er å bedrive såkalt integrert havbruk, der alger og skjell dyrkes rundt oppdrettsanleggene og nærer seg på avfallet fra disse.

– Samtidig som algene og skjellene forøkes, renser de vannet og tar opp CO2. I første omgang vil det meste ende som fiskefôr. Det er en vinn-vinn-situasjon, sier van Nes.

Infinitum 1_0063

I dag importerer vi enorme mengder soya, i hovedsak fra Brasil. Soya brukes ikke bare til å produsere fôr til oppdrettsfisk, men kan også brukes til å produsere for eksempel biodrivstoff. I tillegg til å være langreist, krever soya bruk av dyrkbart jordareal og ferskvann.

– Alger, derimot, trenger ingen åkerplass. De må verken vannes, pløyes, eller sprayes med pesticider, og er svært arealeffektive. At mikroalger kan produsere opptil 250 ganger mer olje per areal enn soyabønner, gjør dem ikke mindre spennende, sier hun, og tilføyer:

– Hvis Norge blir best på dette, kan vi selge både kunnskapen og teknologien til andre land. Imidlertid er det fortsatt en vei å gå for å gjøre algeproduksjon mer effektivt og lønnsomt.

På industristedet Mongstad utenfor Bergen, åstedet for den rødgrønne regjeringens famøse «månelanding» fra 2006, forsøker man å ta tak i nettopp dette.

– Som en del av dette prosjektet, ble det etablert et testsenter for fangstteknologi av CO2. Anlegget er dimensjonert for et utslipp på 100 000 tonn CO2. Planen for å fange CO2 her, er egentlig «catch and release»: Man skulle fange all denne CO2-en, for så å slippe det ut igjen. Vi var en gjeng som satt og lurte på hva vi kunne bruke CO2-en til, når det likevel skulle slippes ut, sier Svein M. Nordvik, daglig leder i innovasjonsnettverket CO2 Bio AS.

Resultatet ble det Nordvik kaller en «nasjonal algepilot», et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Uni Research og flere store aktører innen fiskerinæringen. Nå skal CO2 gå fra å være et plagsomt biprodukt, til å bli en verdifull innsatsfaktor i utvinning av omega-3-rike alger til fiskefôr.

– Planen er å ha anlegget i drift i 2016. Algetypene og hvordan vi skal utvinne dem er kjente, så det å produsere biomassen er ingen teknisk månelanding, sier Nordvik.

– Det som gjelder nå, er heller å optimalisere og effektivisere prosessen. Målet er at kunnskapen vil komme flere typer algeproduksjon til gode. For å ta en grov sammenlikning, så er vi der vi var på slutten av 1960-tallet i forhold til oljeutvinning. Jeg kan vanskelig tenke meg annet enn at denne typen bioproduksjon vil øke i Norge.

Fettet som algene produserer, kan brukes til akkurat det samme som olje benyttes til.

Det er ikke mange årene siden man virkelig fikk øynene opp for mikroalgeproduksjon. Det forteller Edel Elvevoll, dekan ved fakultetet for Biovitenskap, fiskeri og økonomi ved Norges Arktiske Universitet.

– Ekspertene har jo visst dette lenge. Men for min egen del var det vel først i 2007–2008 det slo meg at alger er kjempespennende. Elvevoll trekker blant annet frem Havforskningsinstituttet og NINAs arbeid med maskiner som pumper alger opp fra havbunnen. Når algene når sollyset, settes fotosyntesen, og dermed også CO2-fangsten, i gang.

– Fettet som algene produserer, kan brukes til akkurat det samme som olje benyttes til.Hvorfor skal vi vente i 200– 400 millioner år med å pumpe opp råolje, når vi i stedet kan høste ferskvare fra Nordsjøen og fange CO2 samtidig, spør hun. De siste årene er søkertallene til marinfagene ved Universitetet i Tromsø tredoblet, forteller Elvevoll.

– Det er ingen tvil om at algenæringen vil vokse enormt fremover. Mye tyder på at studentene har fått med seg det.