Vi forbinder ham ofte med rollen som Jens August i Hotel Cæsar, men det mange ikke vet er at den kreative sjelen også har skrevet musikk for Christian Strand, gründet en miljøvennlig grill og er en habil lastebilsjåfør. Vi spør: Hvor grønn er Kim Kolstad?

Kim Kolstad

På en slitt trebenk foran trærne sitter en avslappet Kim Kolstad med brem, sporty joggesko og stramme jeans. Hans sammenslåtte, røde sykkel står like ved, og et varmt smil streifer raskt leppene hans idét han ser oss. Håndtrykket er fast, og posituren imøtekommende og åpen.

Bilen har tatt kvelden, forteller Kim, og det er derfor han har tatt pedalene fatt. Vi spaserer mot en sittegruppe utenfor hovedinngangen, og Kim synker bekymringsfritt ned i de plastflettede stolene. Valg av sted synes selvfølgelig; det er utenfor et hotell vi møter skuespilleren.

Vi skrur på kamera, finner frem blokka og tenker at før vi går inn på de store klimaspørsmålene, virker det riktig å få et innblikk i Kims hverdag.

Ja, Kim, hva har du på agendaen om dagen?

– Jeg tilbringer tid med de jeg er glad i. Og så må jeg tjene noen penger, så da har jeg blitt lastebilsjåfør som en liten kontrast til Glamouria, – tolv år med glamour, liksom.

Trives du?
– Ja, jeg er egentlig lastebilsjåfør by heart, eller hva det heter, sånn innerst, eller sånn by nature.

Det er ikke el-lastebil du kjører da?
– Nei, det går ikke ennå. Det er ikke nok trøkk i det, men jeg tror det kommer om ikke så lenge.

Kim Kolstad

Men hva er det du gjør som er bevisst for miljøet da?
– Jeg har fått et stempel på meg for å være den miljøvennlige mannen, etter den grillen. Folk bare “er det greit jeg kaster denne plastkoppen på bakken, Kim?”. Men jeg er jo ikke så crazy.

For en tid tilbake gründet altså Kim og en kompis en sammenleggbar grill med kokosbriketter, som en bærekraftig erstatning til engangsgrillen.

– Den er et eksempel på en brukervennlig, rimelig løsning som er mer bærekraftig enn den løsningen som nå er mer populær, altså engangsgrillen.

Kim sprerrer opp øynene og slår ut med armene.

– Drømmen min er jo en verden der all emballasje er pantbar. Ferdig snakka. Pant er redningen. Ikke noe mer bretting, vasking og tørking. Gjør det enklere å pante enn å kaste. Det er litt sånn resirk for president, egentlig.

Han ler og ser søkende rundt seg.

– Så lenge vi har det såpass behagelig som det vi har nå i det norske samfunnet, så er viljen til å endre atferd nokså liten. La oss si at hele Sydpolen plutselig bare raser ut og at hele hotellet her ligger under vann. Og Al Gore bare ”hva sa jeg, folkens?”.

– Eller at havet blir så fullt av mikroplast at det bare blir en milliard mennesker igjen fordi seks milliarder sulter i hjel. Da vil viljen til å gjøre ting som er mindre komfortable stige, fordi det er mer komfortabelt enn å dø ut. Istedenfor å vente på at verden går under før vi skal gidde å gjøre noe, tenker jeg at man må spille med de kortene man har. Man må gjøre det mer attraktivt for vanlige mennesker å tenke grønne løsninger.

Kim Kolstad

Hvis vi fortsetter som vi gjør nå, hvordan ser verden ut om 50 år?
– Det er KLINK DING DONG umulig å si, fordi jeg vet ikke hvor mye det er igjen av noe som helst, men det som er litt kjipt er at hvis man ikke ser faresignalene litt på forhånd, så er det veldig vanskelig å få til en myk landing.

Kim tar en runde for oss og demonstrerer den hendige sykkelen, som han kjøpte for 20 år siden i London, før han slår den sammen med en selvsikkerhet som viser at han har gjort det utallige ganger før. På tampen og med kameraene avskrudd kommer Kim Kolstad med en ny gründeridé:

– Hei, hva med slike kjøleskap på døra som kolonialleverandører benytter, og så kan man bare legge emballasjeboksene tilbake i dem? Og så plukker leverandøren dem opp neste gang man bestiller noe. Tror dere jeg kan pitche det?

Kjør på, Kim Kolstad!

Les også: Oss vanlige halvgrønne: John Olav Nilsen

Les også: Oss vanlige halvgrønne: Live Frisak