Etter andre verdenskrig ble tyske terrorister og norske landssvikere henrettet på Sverresborg festning i Sandviken, Bergen. I ekkoet av andre verdenskrig skapes det en ny trussel.

– Vi oppfører oss så dårlig mot miljøet at vi må ha hjelp til å verne om det. Det hadde ikke trengt og vært en så viktig ting som det dessverre har blitt.

John Olav pusser solbrillene og lener seg tilbake i gresset.

– Plastikken sitt store inntog har jo vært i den såkalte gullalderen i den vestlige verden, fra andre verdenskrig og ja, frem til nyere tid, der vi bare har produsert og ekspandert, på alle mulige måter og ikke skjønt konsekvensene av det. Selv om det virker litt rart.

Lyden av byen og solskinn i vågen. Som en kunstpause, ikke for lang eller for kort, bare helt perfekt.

– Jeg tror at de som vokser opp nå er mer bevisst. Jeg så en liten jente som kom bort i butikken med to tannkremer og spurte om det var plastikk i disse. Han som jobbet der visste ikke noe om det, så… Da hadde hun mer kunnskap enn han som jobbet der. Det virker som folk er mer bevisst enn vi var for bare fem år siden, det merker jeg selv. Man lærer ofte mye om andre ved å klare å se litt på seg selv.

Hva tror du har endret seg de siste årene?

– Jeg tror selvfølgelig at sosiale medier gjør at ting sprer seg mye raskere, slik at folk uten media, penger eller kampanjer i ryggen fortsatt kan bli hørt. Det tror jeg hjelper veldig.

Med dette kommer klimaskeptikerne frem. Hva tenker du om de?

– Folk flest er ikke klimaskeptisk, det er bare folk som har økonomiske og kapitalistiske interesser. Jeg tror de må være slik for å kunne leve med seg selv. Det blir en måte å rettferdiggjøre sitt eget levebrød, noe som er forståelig, selv om det ikke er greit.

John Olav Nilsen

Plastikk. Overalt. Hele tiden. I havet. Nordsjøen.

Han rister på hodet.

Hva tenker du om det?

– Det er jo forferdelig. Jeg vet ikke helt hva vi kan gjøre med det, jeg gjør sånn der, jeg vet ikke om det er helt ubetydelig, men jeg kjøper bambustannbørster. Bare sånn for å … jeg tror at … en ting jeg alltid reagerer på, er at det er så sinnsykt mye emballasje overalt. Jeg kjøpte forresten noe chili. Som oftest kjøper jeg det i innvandrer-butikker, for der kan du bare ta det i din egen pose eller ett eller annet. Så kjøpte jeg en i en vanlig dagligvarebutikk, og da var det tre chili som først lå i en slags seng av papp, og rundt den sengen lå et lag med plastikk, og så et klistremerke. Det var overdrevet.

Som naturlig coverboy på ymse magasiner de siste 10 årene, og som sertifisert sexsymbol for mange, er det naturlig å spørre; Hva er det som gjør klimakampen så usexy?

– Er den det? Er den usexy?

Vet ikke, hva tenker du?

– Den er usexy på grunn av at det er en slags reaksjon på griskhet, misbruk og råskap. Nå virker det som at Jorden begynner å gi litt tydeligere beskjeder, og så står vi litt på sidelinjen som mennesker alltid gjør, og vi lærer jo alltid for sent.

Hva kan vi gjøre for at den blir mer sexy?

– Nå tror jeg ikke det er sexy vi skal sikte mot.

Ler. Men som alltid er det kort vei fra spøk til revolver.

– De som styrer landet vårt må være mye mer tydelige! På gjenvinning og gjenbruk. Gå over til for eksempel el-biler i kommunale stillinger. Og så må vi ha en slags bevisstgjørelse.

Hva tenker du om de klimautfordringene vi har i dag?

– Jeg tror at det nesten er verre enn det er. Det er jo det skumle. Jeg tror at litt av utfordringene er at man som enkeltperson lett kan føle at det man selv gjør er ubetydelig. Folk kan nesten ikke bry seg om noe hvis det ikke rammer dem selv.

En kunstpause, lik den i sted med lyden av byen…

– Forbruket må ned, overalt.

John Olav Nilsen & Nordsjøen spiller på Bergen Fest, Øyafestivalen og mange andre festivaler i sommer.