Den grønne geriljaen okkuperer nabolagets forlatte åkerflekker.

8223_h_12.01929574

Richard Reynolds i London er en av pionerene bak guerilla gardening, og har drevet bevegelsen med grønn hånd siden 2004.

Midt i Oslo. Et brolagt lite gatetun etablert på åttitallet med en liten installasjon av granitt og fire lindetrær. Plutselig en dag sto det fire store trekasser på gatetunet. Full av mørk brun jord. Noen måneder etter var kassene fulle av digre squash, salater, urter og tomater. «Dette er mitt lille bidrag til verden uten Facebook,» sier Christoffer Næss, fra Urban Hage, som satte ut kassene i samarbeid med den lokale velforeningen. «Mye aksjonisme kan ha de rette verdiene, men mister fort virkelighetskontakt. Det er noe med planter som har en fin dynamikk. Man bytter frø. Man låner en spade av naboen.

Gartnerarbeid er den mest terapeutiske motstandshandling du kan gjøre. Spesielt midt i byen.

Plantene tvinger deg til å bruke et bærekraftig tempo, det gir prosjektet jordnærhet,»sier han. Slik grønn selvtekt har mer enn førti år gamle røtter. Det kan ha begynt med hippienes invadering av et ubrukt område på University of Berkeley i 1969. Det skulle ha blitt parkeringsplass og gymsal, men pengene tok slutt. Studenter og andre tok området i bruk som park med liveband, frøplanting og kalte det Folkets park. Guvernør Ronald Reagan syntes slett ikke noe om at de langhårede pøblene tok seg til rette og beordret stedet inngjerdet og stengt.En person ble drept og mange hundre såret da politiet skjøt mot de fredelige blomsterdemonstrasjonene som fulgte. Fem år seinere var det New York-kunstneren Liz Christy som først tok i bruk uttrykket gerilja. Nabolags-foreningen Guerilla Gardeners holdt til på Lower East Side og, hadde plantet litt her og der og kastet «frø-granater» inn over gjerdet til stengte, forlatte tomter. De sådde solsikker på midtrabatter, og de hengte opp blomsterkasser i vinduene på fraflyttede bygninger. Tomten på hjørnet av Houston og Bowery street hadde vært full av søppel før de grønne geriljakrigerne kom og plantet kjøkkenhager der. I dag er Liz Christy Memorial park landets eldste folkedrevne byhage. Og fortsatt en grønn lunge. Og den inspirerte til hundrevis av liknende prosjekter både i New York og andre steder.Noen moderne frøsoldater er ikke annet enn milde selvbergings- hippier som bare er opptatt av å dyrke sine egne økologiske brekkbønner. Andre er sinte og utålmodige aksjonister, som er opptatt av politiske tema som urbant ødeland, ikkebærekraftig byplanlegging, kommersiell matindustri, arbeidsledighet eller den generelle betongifiseringen av byområdene. I London er en fraksjon av bevegelsen mer en slags biologiske street art-kunstnere.

Ron Finley i Los Angeles kaller seg selv for «gangsta gardener» og elsker sine solsikker.

Ron Finley i Los Angeles kaller seg selv for «gangsta gardener» og elsker sine solsikker.

De tar seg inn i falleferdige bygninger for å legge eføy-frø i vinduskarmene. Andre okkuperer parkeringsplasser med hagestol og potteplanter. I 1996 forvandlet tusen hobbygartnere et øde landområde på Nørrebro i København til en bugnende hage i løpet av en natt. Noen år etter ble området bebygget, men aksjonen førte til at liknende byhager dukket opp flere steder i byen. Hvert år arrangeres blant annet Byhavefestivalen, der folk kan besøke byens lunger og møte grønne fotsoldater. Det handler om å plante for å gjøre det grønnere, både nå og i fremtiden.Komikeren, forfatteren og geriljagartneren David Tracey har skrevet boken Guerilla Gardening – A Manualfesto, der han presist observerer at «den beste tiden på året å plante et tre, er for ti år siden. Den nest-beste er nå». I Los Angeles markedsfører Ron Finley den samme typen fritidssyssel som «gangsta gardening». «Jeg ville dyrke gulrøtter uten giftige tilsetningsstoffer som jeg ikke kunne uttale, » sier han. Nå tenker han å ta geriljadyrkingen enda et steg videre. Han vil lage en stor urban hage som han vil kalle «HQ». Der skal folk møtes, dyrke, lære og skape både bedre holdninger og flere arbeidsplasser.Han håper at de kuleste ungdommene i asfaltjungelen South Central også lærer seg ernæring og grønnsaksdyrking. «Om vi må ha gjengbråk, så velger jeg de medlemmene med de største zucchiniene. Dessuten, hvis barn dyrker grønnkål, så spiser de grønnkål,» sier han og fortsetter: «Gartnerarbeid er den mest terapeutiske motstandshandling du kan gjøre. Spesielt midt i byen. Pluss du får jordbær på kjøpet.vallmoDu trenger ikke være verken anarkist eller veganer for å være grønn revolusjonær. Du kan leve et vanlig liv og bare plante et par grønnsaker i en rundkjøring, mener Richard Reynolds. Det var mangelen på egen hage som gjorde at han begynte med villplanting i rundkjøringer, midtrabatter og små lokale ødeland.Etter hvert utviklet det seg til en grasrotbevegelse i mer enn én betydning av ordet. Jeg ville rense opp, og jeg ville gjøre det selv. Min motivasjon var å anerkjenne disse små bitene av land som dyrebare urbane ressurser,» sier hobbygartneren som nå er blitt en slags frontfigur under mottoet «La oss kjempe mot driten med river og blomster!». I dag ser han geriljaplantingen som en ganske løs, men voksende global bevegelse. Han får flere og flere mediehenvendelser fra Japan og resten av Asia. Mens han ser mindre behov for krigføringsdelen mange steder i Vesten.jesMange områder har nådd igjen New Yorks litt modne stadium av vellykket geriljaplanting. Han forklarer: 1. Det begynner med at få entusiastiske enkeltindivider starter opp med ulovlig planting, som fører til (2) suksess og bredere rekruttering. Deretter kommer kanskje offentlig godkjenning eller stilltiende tillatelse (3) fra grunneiere. Det neste steget er at det fører til endringer av regler og direkte institusjonalisering (4). Aktivistene kan fortsatt deles inn i dem som bare er opptatt av å plante sine egne gulrøtter og dem som bruker det som en måte å protestere mot alt fra byplanlegging til hull i veiene. Selv har han overført virkemidlene fra gartnergeriljaen til å protestere mot Londons transportpolitikk og nedleggelse av fotgjengerfelt. «Jeg var jo utgangspunktet mer opptatt av gartnerarbeid enn av geriljakrig. Men jeg er også generelt mistroisk til autoriteter, sier Reynolds, som nå for tiden luker bed med sin nyfødte datter i babyslynge på magen.peasDe siste fem årene har den urbane plantetrenden også nådd Norge. Muligens med mindre vekt på geriljadelen av bevegelsen. Her har det som oftest foregått i mer eller mindre forståelse med grunneiere. Men også villplanting på fortau og midtrabatter. Christoffer Næss i Urban Hage i Oslo mener gartnere slipper unna mye politikk når man jobber i liten skala. Folk plukker med seg jordbær, urter og grønnsaker. Men det skaper også et samlingspunkt og et sosialt lokalmiljø. «Det er et menneskelig nettverk som ikke forsvinner om strømmen skulle gå. Dyrkere i byen har også verdi med tanke på demokrati og matsikkerhet,» sier Næss, som har spist squash, grønnkål og fersk oregano fra egne småhager hele sommeren.